21. september 2017

Naturlig seleksjon og mutasjoner = Evolusjon?

bilde: wikimedia.org
Hvordan har evolusjon fra molekyl til menneske egentlig foregått i følge evolusjonister i dag? Finnes det egentlig drivkrefter i naturen som kan ha utrettet dette gjennom 3,5milliarder år?
Hvis man tror på evolusjon så blir tiden din venn og alt ser ut til å bli mulig, desto mer tid, desto mer omfattende og utrolige ting kan se ut til å ha funnet sted. Tiden har vært mantraet for evolusjonsteorien siden Darwins tid og slektsgranskning nådde et helt nytt nivå. De fremste drivkreftene i denne prosessen skal i følge biolog og høgskolelekter Erik Tunstad ha vært naturlig seleksjon, mutasjoner og tilfeldigheter (Tunstad, 2015). I denne artikkelen vil jeg hovedsakelig ta en titt på de to førstnevnte mekanismene; naturlig seleksjon og mutasjoner, og se om de virkelig har en sjanse når det kommer til vårt antatte opphav i ursuppen. Vi får begynne med naturlig seleksjon, eller naturlig utvalg som det også heter; prosessen som ansees av forskere å være den aller viktigste mekanismen for evolusjonen (Voje, 2015). Etter dette beveger vi oss videre inn i mutasjonenes verden og noe av dens forhold til naturlig seleksjon.

Naturlig seleksjon
Evolusjon kan være et forvirrende begrep. Mange bøker om evolusjon forteller oss at alle forandringer i forskjellige organsimer er evolusjon. Et eksempel på en slik bok er veiledningsboken for lærere kalt Teaching about Evolution and the Nature of Science. Jonathan Sarfati (2012), med doktorgrad innenfor fysikalsk kjemi, påpeker i boken Refuting Evolution, der han også tar en kritisk gjennomgang av boken, at kreasjonister aldri har nektet at forandring skjer i levende organsimer. Forskjellen er typen forandring det er snakk om, og om de prosesser som kan observeres i dag er de samme som står bak utviklingen fra partikkel til menneske, eller fra fisk til filosof, gjennom lange tidsperioder.


bilde: pixabay.com
Den anerkjente genetikeren Dr. John Sanford (2005) viser til hvordan naturlig seleksjon for mange, også biologer, ser ut til å ha blitt en slags tryllestav. Det har blitt en formel man påkaller når man ønsker å få det umulige til å bli mulig. Virkeligheten er allikevel annerledes med klare begrensinger. Evolusjon har med andre ord blitt et vidt begrep. Flere evolusjonister snakker om evolusjon og naturlig seleksjon som om det var det samme. En av dem er den kjente ateisten og neo-darwinisten Richard Dawkins i sin bok The Greatest Show on Earth. Han tar for seg eksperimenter som er gjort på guppyer, en populær type akvariefisk, der naturlig seleksjon gjorde at guppyene forandret farge slik at de kunne kamuflere seg mot rovfisk. Dette kaller Dawkins ”et spektakulært eksempel på evolusjon rett foran øynene på oss” (Dawkins ifølge Batten, 2014, s.19-20). Atferds- og evolusjonsbiologen John Endler er ikke helt enig med Dawkins. Endler ser ut til å være en av dem som klarer å skille mellom evolusjon og naturlig seleksjon. Han sier i forbindelse med forandringene hos guppyene at: ”Naturlig seleksjon må ikke sidestilles med evolusjon, selv om de to er nært knyttet sammen.” Videre påpeker han at naturlig seleksjon spiller en viktig rolle i evolusjonen, men at den ikke kan forklare opprinnelsen av nye varianter, bare forandringsprosessene i genfrekvensene (Endler ifølge Batten, 2014, s.20). Det er også verdt å merke seg det bleke og kjedelige kamuflasjevalget som vil gå på bekostning av den seksuelle seleksjonen som favoriserer et mer fargerikt spekter hos motparten.

Her må vi merke oss at naturlig seleksjon kan ikke forklare opprinnelsen til fargene, ikke engang til genene som bestemmer fargene, noe som ikke overraskende har blitt oversett blant evolusjonister siden Darwins tid (Batten, 2014). Med andre ord, naturlig seleksjon kan ikke produsere ny informasjon som skal utgjøre nye trekk eller egenskaper i tillegg til det som allerede finnes latent i genene til organismen. Ellers sagt med Dr. Don Battens ord: Det er et stort skritt å gå fra det å se på variasjoner i eksisterende egenskaper (slik som kortere, tynnere, lengre, tjukkere nebb) til å forklare opprinnelsen av nebb, finker, fugler, reptiler, pattedyr og alt annet (Batten, 2014, s.17).

Noen vanlige bevis brukt på evolusjon
For å bevise at ”molekyl-til-menneske-evolusjon” har funnet sted blir det i mye faglitteratur brukt flere eksempler fra mikroevolusjon som stadig blir gjentatt som noen av de beste bevis på evolusjon. La oss først ta for oss eksemplet om fargeskiftet på bjørkemåleren som i mange år er blitt omtalt som et gulleksempel på evolusjon. Det var den britiske entomologen Bernard Kettlewell som på 1950-tallet sto bak eksperimentene med 447 bjørkemålere av den mørke varianten og 137 av den lysere varianten. På begynnelsen av 1800-tallet var de fleste bjørkemålere lysfargede men under den industrielle revolusjonen snudde trenden og de fleste bjørkemålere forandret farge til en mørkere variant i de mest forurensede områdene. Han tok med seg disse bjørkemålerne til et forurenset skogområde nær Birmingham i England. Under kontrollerte former fant Kettlewell ut at rovfuglene spiste flere av de lyse bjørkemålerne på de mørke og forurensede stammene, mens de mørke bjørkemålerne på de samme trestammene overlevde og fikk mulighet til å formere seg.

bilde: flickr.com
Han gjentok et lignende eksperiment i omgivelser med lyse trær og fant ut at de mørke variantene dermed ble bytte for rovfuglene, mens den lyse slapp billigere unna og fikk mulighet til å formere seg.

Dermed var alt lagt til rette for å vise at evolusjon var et faktum, eller var det såpass enkelt? Kettlewell selv kalte denne industrielle melanismen for “den mest slående evolusjonære forandringen man faktisk har vært vitne til hos noen som helst form for organisme” (Kettlewell ifølge Wells, 2000, s.143). I en artikkel i vitenskapstidsskriftet Scientific American slo Kettlewell fast at dette var beviset som Darwin manglet (ibid.).

I ettertid har flere tvilt på fremgangsmåten til Kettlewell. Bl.a. har man funnet ut at bjørkemålere egentlig ikke holder til på trestammer, og skal man gå korrekt vitenskapelig til verks så må et forsøk kunne bekreftes gjennom repetisjon. Saken er nå den at flere har prøvd å gjenta Kettlewells eksperiment uten helt å lykkes (Mitchell, 2013). La oss nå allikevel anta at Kettlewells eksperiment var ekte og vellykket. Beviser det da at evolusjon fra ”urcelle til urmaker” har funnet sted? Langt derifra. De siste 150 årene har bjørkemåleren forandret seg til bjørkemålere. Er dette evolusjon? Nei, det er et eksempel på naturlig seleksjon, og som jeg viste til angående guppyene så er ikke evolusjon og naturlig seleksjon det samme. Vi er vitne til variasjon i bjørkemålerens genetiske materiale, noe som ikke er vanskelig for en kreasjonist å tro på.

”Darwins finker” er et annet hyppig brukt eksempel i utviklingslæren, men igjen blir vi lurt til å tro at disse finkene kan gi oss innblikk i den lange evolusjonsprosessen. På sitt berømte seilas med H.M.S. Beagle stoppet Darwin opp på Galápagos, en øygruppe i Stillehavet, der han observerte forskjellig nebbstørrelse hos finker. Noen hadde tykke nebb, andre lengre og tynnere nebb, mens noen igjen hadde en mer middels størrelse på nebbet. Disse observasjonene har blitt et av evolusjonens store ikoner, selv om Darwin lar være å nevne dem i den berømte boken sin Om artenes opprinnelse (Wells, 2000). Finkene nevnes kun et par ganger i dagboka hans før de ved en senere anledning kan se ut til å dukke opp i hans ornitologiske notater, og da til stor forvirring for senere ornitologer (Andreassen, 2009). Men nok om akkurat det.

bilde: wikimedia.org
Er nebbformene hos disse finkene tegn på evolusjon? Absolutt ikke. Skipskapteinen Robert FitzRoy som seilte på HMS Beagle sammen med Darwin uttaler med tanke på disse finkene at: ”Dette viser seg å være en av disse beundringsverdige forhåndsreglene Gud har gjort for at hver skapning skal være tilpasset det stedet den var tiltenkt å leve.” (Andreassen, 2009, s.104). FitzRoy er inne på noe vesentlig her. Det observasjonsmaterialet både han og Darwin kom med er ikke noe annet enn klare eksempler på naturlig seleksjon, der disse fuglene tilpasset nebbstørrelsen sin til den maten de hadde tilgang på. De som spiser harde frø har tykkere nebb, mens de som lever på blomster og løvverk har lengre og spissere nebb ̶ alt ettersom hva de trenger for å spise den maten de har tilgang på (Batten, 2014; Spetner, 1997). Kreasjonister har nok engang ikke vanskeligheter å tro på disse observasjonene, men at dette skal være banebrytende bevis på evolusjon (fra a-å) er en uvitenskapelig kamel å sluke! Som nevnt over så er det et temmelig stort steg å gå fra variasjoner innen nebbstørrelse til å forklare opprinnelsen til selve nebbet, finkene eller fuglene (Batten, 2014).

Vi skal se på nok et eksempel som blir hyppig brukt som bevis på evolusjon. Bananfluen, som også går under navnet Drosophila melanogaster, har en gjennomsnittelig levetid på mellom 8-14 dager, litt avhengig av temperatur i omgivelsene (yourgenome, 2015). Det vil si at du ikke trenger å vente altfor lenge på neste generasjon hvis du er en ivrig forsker og ønsker å observere evolusjon i større skala.

Forskningen på bananfluene som modellorganisme startet for fullt på begynnelsen av 1900-tallet og har pågått stort sett siden den tid (yourgenome, 2016). I løpet av alle disse generasjonene har man klart å observere flere forandringer i denne fruktelskende flua. Et eksempel ifølge evolusjonist og biolog Jerry Coyne (2009) er at bananfluer har klart å tilpasse seg å tåle ekstreme temperaturer. Dette er heller ikke evolusjon, men tilpasning. Noen studier har også påvist at bananfluer som har blitt utsatt for kjemikalier og stråling kun har produsert en mengde defekte fluer, noe som er et godt bevis på mutasjonens ødeleggende virkninger, som vi straks skal komme nærmere tilbake til (Batten, 2014).

Et tredje, og meget ofte brukt eksempel i lærebøker siden 1978 er eksemplet om den firevingede bananfluen, hvor en mutasjon skal ha resultert i et par ekstra vinger. Ifølge Jonathan Wells (2000), med to doktorgrader, den ene i cellebiologi, er det ytterst usannsynlig at en slik mutasjon kunne oppstått spontant i naturen. Han påpeker at de avles forsiktig fram i laboratorier fra tre kunstig vedlikeholdte mutantstammer, noe mange lærebøker lar være å fortelle leserne sine. En annen innlysende årsak til at dette ikke er bevis på evolusjon er at de ekstra par vingene hos denne bananfluen er totalt nytteløse. De mangler selv det aller vesentligste for vinger, nemlig muskler for flyging. I tillegg er denne mutanten av en bananflue sterkt bevegelseshemmet (Wells, 2000). Ingen av disse eksemplene er bevis på evolusjon. I bestefall er bananfluen fortsatt en bananflue! Det er ikke rart at Jerry Coyne må påpeke at hos bananfluer er evolusjonsprosessen en sakte prosess (Coyne, 2009), selv om vi har hatt all verdens bananfluegenerasjoner å observere dette på.

Mutasjoner
Den andre sentrale drivkraften bak evolusjonen sies å være mutasjoner. Ifølge førsteamanuensis Øyvind Hammer (2009) ved Universitetet i Oslo, er mutasjoner tilfeldige endringer i arvematerialet som skyldes feil under kopieringen av et gen. Mutasjoner kan komme i mange fasonger, men de aller fleste er skadelige eller nøytrale ifølge evolusjonisten Jerry Coyne (2009). Coyne påpeker også at noen få kan vise seg å være nyttige. Høgskolelektor Erik Tunstad (2015) nevner i boken Evolusjon – basert på en sann historie at en bitteliten andel er nyttige. Begge har nok rett, men hvor lite tilsvarer egentlig dette og kan disse nyttige mutasjonene være med på å skape ny informasjon slik at ”molekyl-til-menneske-evolusjon” kan vise seg å være mulig?

La oss se hva noen eksperter på området har å fortelle oss. Dr. John Sanford, en erfaren genetiker og tidligere evolusjonist, påpeker at hvis kun én mutasjon tydelig og klart hadde vist seg å skape ny informasjon (bortsett fra finjustering) så ville den vitenskapelige litteraturen på området hatt haugevis med rapporter rundt dette, noe den ikke har. Dr. Sanford, som også står bak oppfinnelsen av genpistolen, sier videre at han så langt ikke har sett et eneste krystallklart og overbevisende eksempel på en kjent mutasjon som entydig kan påvises å ha skapt ny informasjon (Sanford, 2005, s.17). Ja, han viser til mutasjoner som blir hevdet å være ”nyttige”, men som allikevel ikke har bidratt med noe ny informasjon, men heller ødelagt informasjon som allerede har vært til stede uten at dette har fått direkte ødeleggende konsekvenser for individet.

Et av evolusjonistenes favoritteksempler er mutasjoner i kromosomet hos antibiotikaresistente bakterier som medfører at cellefunksjoner jevnlig går tapt. Disse bakteriene har ifølge Sanford hatt genetiske avvik som har ført til at funksjoner har blitt defekte i stedet for at genmaterialet har forbedret seg. Den hårløse Chihuahua hunden er et annet eksempel. Under ekstrem varme kan hårløsheten være en svært nyttig tilpasning for hunden, men en slik mutasjon resulterer ikke i tilførsel av ny informasjon, men heller degenerering (Sanford, 2005, s.17).

Disse , eller denne bittelille andelen av ”nyttige” mutasjoner som Coyne (2009) og Tunstad (2015) peker på vil ytterligere bli senket hvis vi benytter oss litt mer av Sanfords og andre genetikeres ekspertise på området. De aller fleste genetikere er enige i at de ytterst få mutasjonene som blir sett på som nyttige, er såpass sjeldne at man ikke engang velger å ta dem i betraktning (Sanford, 2005, s.45).
Det er her Erik Tunstad, Jerry Coyne og andre biologer sammen med dem henter inn naturlig seleksjon som sin reddende tryllestav. Men er den virkelig det? Dr. Sanford som jeg allerede har henvist til peker på en liten gruppe av intenst overgitte forskere, også kjent som populasjonsgenetikere. Disse er svært troende på at evolusjon fra molekyl til menneske har funnet sted, men overraskende nok så er det akkurat disse som tydeligvis har kommet fram til mange av de begrensningene som naturlig seleksjon består av.

Sanford (2005) siterer flere av disse, bl.a. J. B. S. Haldane og Motoo Kimura. Disse to viser seg å være enige i at seleksjon foregår altfor sakte og kan kun påvirke ytterst få mutasjoner samtidig. Kimura innså at de fleste mutasjonene har hatt altfor liten virkning til at naturlig seleksjon kunne ha drevet utvelgelse av dem. Med andre ord har disse mutasjonene vist seg å være usynlige for det naturlige utvalg (Batten, 2014, s.38). Det er også verdt å merke seg at i de senere år har man funnet ut at mutasjonsraten er minst 50 ganger høyere en tidligere antatt, og da ut fra et evolusjonært perspektiv. Dette skaper et stort problem, med tanke på at de fleste mutasjoner er litt skadelige (som genetikere liker å kalle det), noe som igjen betyr at disse litt skadelige mutasjonene faktisk er usynlige for det naturlige utvalg og hoper seg dermed opp i mennesker og andre organismer (Sanford ifølge Batten, 2014).

Marinbiolog Robert Carter (2014), som har spesialisert seg innenfor genetisk forskning av et spesielt protein som er å finne bl.a. i koraller, sier at disse skadelige (litt skadelige) mutasjonene blir lagt til raskere enn naturlig seleksjon i teorien er i stand til å fjerne dem. Med andre ord så hoper de seg opp! Dr. Don Batten påpeker ut ifra dette at prosessen det er snakk om er hensynsløs og heller skader oss enn skaper oss (Batten, 2014, s.39). Det er med andre ord store begrensninger i hva naturlig seleksjon kan velge ut på det molekylære planet. Det er jo de verste mutasjonene som er synlige for oss og for det naturlige utvalg (Carter, 2014; Batten, 2014).

Konklusjon 
Som vi har sett så skaper naturlig seleksjon og mutasjoner kun variasjon innenfor en populasjon. Det blir ikke lagt til ny informasjon utenifra, kun omrokering, forandringer og feil i allerede eksisterende informasjon. Det å bruke begrepet ”evolusjon” på naturlig utvalg og mutasjoner er i stor grad villedende. Det får urmakeren til feilaktig å tro at han stammer fra urcellen i ursuppen. Det vi observerer er variasjon, og kreasjonister har ingen problemer med å holde seg til det observerbare, testbare og repeterbare når det kommer til naturlig seleksjon og mutasjoner. Og det er det vi må ta utgangspunkt i, ikke trekke feilslutninger rundt disse prosessene som om de hadde vært drivkraften som har fått molekylet til å utvikle seg til menneske i løpet av alle disse milliarder av år.

Dr. Georgia Purdom (2006, s.276), med doktorgrad i molekylær genetikk fra Ohio State University, peker på ting som naturlig seleksjon i dette tilfellet faktisk er i stand til og som er vitenskapelig påvisbart, nemlig det å redusere genetisk informasjon, gjøre det lettere for organismer å overleve i gitte omgivelser, fungere som en ”utvelger”, og støtte kreasjonistenes ”frukthage” av liv. Hun påpeker videre hva naturlig utvalg ikke er i stand til, nemlig det å øke eller komme med ny genetisk informasjon, tillate organismer å utvikle seg fra molekyl til menneske, fungere som ”opphavsmann” eller støtte tanken om livets ”tre” i evolusjonsteorien. Vi kan se at det som er mulig for naturlig seleksjon er vitenskapelig observerbart og tilgjengelig for repetisjon. Dette går under observasjonell vitenskap. Som vi har sett så har mutasjoner heller ikke så mye å stille opp med som det verktøyet det sies å være når det gjelder byggeprosessen oppover mot en evolusjonær fullkommenhet.

Mye av den vitenskap som evolusjonsteorien påberoper seg baserer seg mer på tro, fantasi og antakelser enn på observasjoner i nåtid. Kreasjonistene har øyenvitnebevis i Bibelen der Gud skapte dyrene etter hvert sitt slag, ikke i den mengde av variasjon vi ser i dag, men med det innebygde potensialet som vi kan observere i dag. Vi kan observere forskjellige typer hester, store og små, sebra og esel, der det hersker liten tvil om samme opphav i hestefamilien. Vi har forskjellige ulver, hunder og rever, alle med samme opphav i hundefamilien. Det er ikke noe magisk å anta dette, det er variasjoner som i mer eller mindre grad er mulig å observere i dag. Det at løver, tigre, jaguarer, leoparder, gauper, pumaer og naboens lille gårdskatt har samme opprinnelse i kattefamilien er heller ikke noe problem for en som tror på Bibelens skapelse. Problemet oppstår når man blander naturlig seleksjon og mutasjoner til å være en mekanisme som går utenom det vi faktisk er i stand til å observere.

Kilder: 
Andreassen, J. (2009) Darwinboken - Hva du ikke visste om Charles Darwin. Herning, Origo Forlag.
Batten, D. (2014) Natural Selection. I: Carter, R (red.) Evolution Achilles Heel, s.15-47. Georgia, Creation Book Publishers. 

Carter, R. (2014) Genetics and DNA. I: Carter, R (red.) Evolution Achilles Heel, s.49-77. Georgia, Creation Book Publishers 
Coyne, J. (2009) Why Evolution is true. New York, Penguin Group. 
Hammer, Ø. (2009) Artenes opprinnelse [internett] Tilgjengelig fra: https://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/fossiler/faktablader/blad_x70.htm 
          [lest: 05.08.2017]. 
Purdom, G. (2006) Is Natural Selection the Same Thing as Evolution?. I: Ham, K (red.) New Answers Book, s.271-282. Green Forest, Maser Books. 
Sarfati, J. (2012) Refuting Evolution. Georgia, Creation Book Publishers. 
Spetner, L. (1997) Not By Chance! - Shattering the Modern Theory of Evolution. New York, The Judaica Press, Inc.
Tunstad, E. (2015) Evolusjon - Basert på en sann historie. Humanist Forlag, Grønland. 
Voje, K. (2015) Naturlig Utvalg [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/naturlig_utvalg [lest: 11. 06.2017]. 
Wells, J. (2000) Icons of Evolution: Science or myth? Washington DC, Regnery Publishing Inc. 
Yourgenome.org. (2015) Why use the fly in research [internett] Tilgjengelig fra: http://www.yourgenome.org/facts/why-use-the-fly-in-research 
         [lest: 25.07.2017]. 
Yourgenome.org. (2016) Fruit flies in the laboratory [internett] Tilgjengelig fra: http://www.yourgenome.org/stories/fruit-flies-in-the-laboratory [lest: 25.07.17].

2 kommentarer:

  1. Hei!
    Jeg har lest alle artiklene dine. Interessant lesning. Kan du forklare nærmere hva du mener på slutten av artikkelen om Betlehems-stjernen da jeg synes det er litt uklart?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Fredrik
      Takk for kommentar og så bra at du har fått lest gjennom alle artiklene. Det setter jeg pris på.

      Hvis du mener helt på slutten av den artikkelen om Betlehems stjernen, så kan jeg jo prøve å forklare det på en litt annen måte. Tradisjonelt så hører man og ser bilder av at de tre vise menn møter opp i stallen (selvom bibelen heller aldri nevner stall som stedet) der Jesus ble født, men dette er ikke det Bibelen sier. Bibelen hentyder til at de allerede bodde i et hus og at stjernen sannsynligvis først viste seg for de vise mennen et par år senere. Se gjerne bibelversene jeg har nevnt. Vet ikke om det var mer utfyllende? Kanskje du siktet til et annet avsnitt?

      mvh. Jarmo

      Slett