Dinosaurene #1 - En del av menneskets historie?

bilde: pixabay.com

Barn blir fra tidlig alder opplært og indoktrinert til å tro at dinosaurene levde i en fjern fortid for millioner av år siden. Flere kristne som mer eller mindre er blitt preget av et evolusjonært verdensbilde tror dessverre også på det de hører og leser rundt disse krypdyrene. Men som jeg har vist til i en tidligere artikkel på bloggen, så finnes det gode grunner til å betvile de moderne dateringsmetodene, og dermed også når dinosaurene sies å ha levd. Det samme gjelder tolkningen av fossillagene som skal tilsvare millioner og milliarder av år, men som heller viser seg å være et resultat av den verdensomspennende flommen på Noahs tid. Det er dermed ikke rart at folk rynker på nesen og ser rart på en som vil hevde at de fleste dinosaurer faktisk ikke døde ut før en tid etter storflommens herjinger for ca.4500 år siden. Blikkene blir desto rarere hvis man hevder at det faktisk eksisterte dinosaurer for ikke mer enn 500-1000 år siden.

Det er ingen tvil om at dinosaurer er fascinerende skapninger som har opptatt mennesker opp igjennom alle tider. Mange blir tidlig betatt av disse digre vesenene. De finnes overalt, i mange forskjellige former og utgaver; i leketøysbutikker, filmer, vitenskapsmagasiner, skolebøker, barnebøker, fjernsyn og museum, bare for å nevne noen. De fleste arenaer vil gi deg innblikk i når, hvor og hvordan disse dyrene skal ha levd. Det er ikke uvanlig at man allerede på en av de første sidene i de fleste bøker om dinosaurer vil finne et mantra som har med millioner av år å gjøre. Den store boken om dinosaurer hevder allerede før innholdsfortegnelsen at ”De levde fra for rundt 225 millioner år siden frem til 65 millioner år siden” (Dixon, 2000, s.4). En annen bok av samme forfatter begynner boken med å skrive at: ”Dinosaurenes verden er et gåtefullt sted, og ligger mange millioner år tilbake i tid.” (Dixon, 2004, s.6). Boken Dinosaurene begynner i lignende stil med at ”Dinosaurene levde på jorden i over 150 millioner år, før de døde ut på mystisk vis.” (N.W.Damm & Søn AS, 2002, s.4). Slik kunne jeg fortsatt med bok etter bok, for det er skrevet mange dinosaurbøker som er spesielt rettet mot barn og unge.

I forbindelse med at dinosaurene har blitt et utmerket propagandamiddel og inngangsport for barn og unge til å begynne å tro på evolusjon og millioner av år så har jeg satt meg fore å skrive en lengre artikkelserie om disse fantastiske skapningene som Gud egentlig skapte på den sjette dagen i skapelsesuken for omtrent 6000 år siden (1.Mos. 1:24-25). I denne første artikkelen i serien vil jeg hovedsakelig fokusere på historiske og kulturelle bevis som i vesentlig grad er med på å klargjøre at dinosaurer og lignende skapninger alltid har levd samtidig med menneskene.

Sir Richard Owen - bilde: wikimedia.org

Før vi går videre, la oss begynne kort med å oppklare uttrykket dinosaur. Det var den britiske zoologen og paleontologen Sir Richard Owen som i 1841 gav denne gruppen dyr samlebetegnelsen Dinosauria som også betyr ”fryktelige øgler” (Dixon, 2000). Han var også en sterk motstander av Darwin og fikk Darwin bl.a. til å tone ned ideen om at bjørnen kunne ha utviklet seg til en hval (Werner, 2007). Hva tror dere dinosaurene ble kalt før Owen introduserte det nye navnet? De ble som regel kalt for drager, noe jeg vil komme tilbake til etter hvert. Det er også verdt å merke seg at dinosaurene iøynefallende allerede hadde vært utryddet i flere hundre år, men et sted var de allikevel i levende live. Da tenker jeg ikke først og fremst på gamle myter, men på eldre historier og fortellinger som på 1800-tallet hadde fått fascinerende legendestatus (Morris, 1996; Isaacs, 2010). Som vi skal se er kulturer verden over fylt av såkalte dragelegender, og selv om mange av dem innholder hyperboler (overdrivelser) fra mytenes verden, tyder fortellingene på at mennesker må ha vært observatører og vitner til drager i levende live, eller det vi i dag ville kalt for dinosaurer (Anderson, u.å). Mange av datidens drager ligner også mye på dinosaurer slik vi kjenner dem fra konstruerte animasjoner og bilder i dag. Jeg skal komme tilbake til disse legendene om ikke så lenge, men la oss ta for oss noen vesentlige historiske, kunstneriske og kulturelle bevis som tyder på at dinosaurer skal ha levd samtidig med mennesker.

1. Funn i katedralen i Carlisle

bilde: pexels.com

Dr. Mark Harwood og hans kone Jenny gjorde et meget interessant funn under et besøk i den nærmere 900år gamle katedralen i Carlisle. De var kommet for å se med egne øyne de utrolige graveringene som var blitt gjort på graven til biskop Bell som døde i 1496. De fikk kapellanen til å fjerne teppet som beskyttet messingverket fra ytterligere slitasje. Det Dr. Harwood og konen hans spesielt la merke til blant mange andre hverdagsdyr og planter, var inngraveringen av to merkelige skapninger med lang hals og en i øyenfallende beinklubbe på enden av halen hos den ene. I dag ville de blitt gruppert blant Sauropodene enten som en Shunosaurus eller en Vulcanodon (Harwood, 2014). Mest sannsynlig er det snakk om en Shunosaurus som blir sett på som en av de mest kjente Sauropodene og den eneste man vet om som hadde haleklubbe (Malam og Parker, 2005). Den andre kan vise seg å være hunkjønn, som muligens mangler en slik klubbe på halen. Det er enda mye usikkerhet når det kommer til såkalt kjønnsdimorfisme hos dinosaurene, men det er liten tvil om at det også finnes visse forskjeller mellom han og hun i dinosaurverden (Strauss, 2017).

I et evolusjonært tidsperspektiv levde Shunosaurusen for 170 millioner år siden (ibid.), mens graven til biskop Bell kun er i overkant av 500 år gammelt. Hvordan kunne de som stod bak inngraveringen gravere en så nøyaktig avbilding av denne dinosaurusen (se link over)? Kappelanen foreslo for Harwood paret at dette kun var en mytisk skapning. Man kunne da spurt seg hvorfor håndverkerne ellers bare hadde avbildet vanlige hverdagsdyr som hund, fisk, fugl og ål og så i midten en tilsynelatende mytisk figur som viser seg å være forunderlig lik en Shunosaurus (Harwood, 2014)? Dr. Harwood peker på at det kan være snakk om en av disse langhalsede ”behemots” (bibelsk uttrykk fra Jobs bok) som streifet rundt i Nord England for bare noen få århundreder siden (Harwood, 2014, s.13). Han gir oss en avsluttende bekreftelse på ektheten av denne inngraveringen ved å påpeke at disse Sauropodene har sin nakke og hale i en slags horisontal vinkel, noe man ikke har visst at har vært tilfellet ved Sauropoder før i senere tid (ibid.).

2. Inngraveringen på et tempel i Angkor

bilde: wikimedia.org

Et annet funn som indikerer at dinosaurer levde sammen med mennesker er inngraveringen av en Stegosaurus lignende dinosaur på et 800 år gammelt tempel i Angkor, Kambodsja. Inngraveringen viser en skapning som er oppsiktsvekkende lik en Stegosaurus. Man kan ikke regne med at kunstneren hadde intensjoner om å gjengi et mest mulig vitenskapelige eller nøyaktig illustrasjon av dyret, men heller vise det ut fra et mer kunstnerisk perspektiv, noe også bildene over og under inngraveringen tyder på (O’Brien & Doyle, 2013).

Bildet er brukt med tillatelse
fra creation.com

Et eksempel på at dette etter all sannsynlighet er en Stegosaurus kan sees på formen og størrelsen på platene som dekker hele ryggen og den synlige delen av halen. Disse platene er også inngravert i samme proporsjoner som fossilfunn av Stegosaurer kan vise til (Isaacs, 2010). Evolusjonister har selvfølgelig innvendinger å komme med, og det er forståelig for at ikke teorien deres om dinosaurenes utryddelse for 65 millioner år siden skal bli avslørt. Noen av dem hevder at platene til denne skapningen ikke er noe annet enn bakgrunnsdekorasjoner, slik det kan se ut som de andre figurene i bilderekken har (se bilde til venstre). Men ser man nærmere på dekorasjonene på resten av tempelfigurene så skiller platene på den antatte Stegosauren seg klart ut fra resten. Vi kan se at ryggplatene sitter godt og tett langs rygglinjen samtidig som de også følger kurven langs hele ryggen ut mot halen. Ikke bare det, men formen på platene ser ut til å være temmelig lik platene av funn gjort av Stegosaurus fossiler i dag. Vi kan også se på den inngraverte figuren at den står på tåspissene med den fremste foten, noe paleontologer i dag kan bekrefte er måten de gikk og stod på (O’Brien & Doyle, 2013).

Noen andre igjen vil peke på hodet som altfor stort med tanke på en Stegosaurus. Det man bør være klar over er at det fortsatt ligner på et dinosaurhode og at yngre dinosaurer faktisk kunne ha noe større hode i forhold til resten av kroppen. Et annet kritisk argument som er brukt er at enden av halen mangler pigger, men ser man nøye på bildet så kan det se ut som enden av halen med piggene ikke helt har fått plass i inngraveringen og noen Stegosaurer hadde også et litt større mellomrom fra den siste ryggplaten og ut til halepiggene. Med tanke på bildets begrensede størrelse så kan kunstneren også ha tatt seg friheten og bare utelatt piggene, også med tanke på at piggene vokste ut fra sidene. Stegosaurtegnere til enkelte tegneserier og illustrasjoner i dag viser seg å ha gjort det samme (se eksempel her og her). Et annet poeng kan være at det er snakk om en type Stegosaurus som enda ikke er blitt oppdaget av paleontologene (ibid.). Det at hodet er større og at den kan se ut til å mangle pigger, men fortsatt ha klare likhetstrekk med en Stegosaurus, viser egentlig bare at dette ikke kan være en moderne forfalskning slik noen har klart å påstå (ibid.).

Det som også er interessant å merke seg i denne saken er at når evolusjonister velger å kritisere kreasjonistenes forslag om at inngraveringen skal forestille en Stegosaurus så er de kanskje ikke like klare over er at Claude Jacques, som langt fra er kreasjonist, hevder i sin bok om tempelstedet Angkor Cities and Temples, at dyret har slående likheter med en Stegosaurus (Jacques & Freeman, 2006, s.213, 215; O’Brien & Doyle, 2013).

3. Dragelegender

bilde: pixabay.com

Hvis uttrykket dinosaur først oppstod i 1841, er det mye som tyder på at man før den tid kalte disse uhyrene for drager, spesielt hvis dinosaurene faktisk levde samtidig med mennesker. Ikke overraskende er disse fryktinngytende dyrene et vanlig fenomen i mange historiske dragelegender og folkeminner i kulturer verden over (Rose ifølge Isaacs, 2010). Man har funnet slike historier og legender over store deler av verden, som har vist seg å være fra ca. fem hundre til noen tusen år gamle (Isaacs, 2010).

Carol Rose, ekspert innenfor mytologi, hevder at den vanlige beskrivelsen av en oksidental (europeisk) drage ikke er så ulik en orientalsk drage. De viser seg å ha mange likhetstrekk i beskrivelsene; store, fryktinngytende og langstrakte, skjelldekket kropp som krokodillen, og ofte med store flaggermuslignende vinger og store bein med lange klør. Tilholdsstedene til disse dragene var også temmelig like. De oppholdt seg som regel isolert på steder som sumpmark, fjell, ørkener, slottsruiner, huler og skoger. De var også høyt fryktet siden husdyr og mennesker viste seg ifølge beskrivelsene å være vanlige offer (Rose ifølge Isaacs, 2010). Dette er bare noen av fellestrekkene som Rose viser til.
Ifølge faglitteratur og folk flest så er det helt uhørt at man skulle ha visst noe om slike enorme eggleggende reptiler med skjell og skall, vinger, klør og pigger på den tiden. Det som er ekstra interessant er at flere av disse egenskapene, som f.eks. egglegging er ganske nylige oppdagelser, og at alt dette er å finne i de forskjellige dragefortellingene verden over (Isaacs, 2010). Alle disse fortellingene er med på å beskrive en dinosaur eller pterosaur, både når det kommer til eksempler på tilholdsteder og utseende (Bingham, 2011; Therkelsen, 2016).

Så hva prøver jeg å få frem her? Kan det være tilfeldig at alle disse kulturer valgte seg en eller flere dragelegender som en del av kulturformidlingen sin? Det er svært usannsynlig. Vi kan derimot anse dette som en god pekepinn på at mennesker faktisk har levd sammen med dinosaurer, og at disse utgjorde en reel trussel for både mennesker og dyr, men for de fleste av oss blir dette vanskelig å svelge siden vi er blitt opplært til å tro at fossilene (som er datert med meget unøyaktige dateringsmetoder) skal kunne fortelle oss når disse levde og døde ut.

En av dragelegendene har sitt opphav blant Huron Indianerne. Der beskrives en ond, diger og giftig drage som ble kalt for Angont. Den hadde sine tilholdesteder i huler, innsjøer, elver og skoger, ganske likt det man mener skal ha vært levestedet for mange dinosaurer. Hvis Angont nærmet seg mennesker ble det sagt at den kunne skape en rekke problemer og sykdommer. Dette vekte medisinmennenes interesse i håp om å finne en eller annen magisk kur i denne firbente reptilen (Isaacs, 2010; McCormick, 2017).

En annen historie er historien om Apalala, en drage fra Midtøsten som holdt til i River Swat på høylandet i Peshawar, nå kjent som Pakistan. Ifølge myten sies han først å ha vært et menneske som beskyttet folket fra drager som truet avlingene med voldsomme stormer. Dette førte til store avlinger og hver familie betalte en viss andel skatt til denne mannen som het Gangi. Ettersom årene gikk så glemte flere familier å betale skatten noe som gjorde at Gangis sinne ble opptent. Det førte til at han ba om å få lov til å bli en drage slik at han kunne ødelegge disse overflodsavlingene. Ved slutten av livet ble han da ifølge myten født som dragen Apalala (McGormick , 2017).

Kineserne har en drage de kaller for Lei Chen-Tzu som kom ut av et egg, og i Nord Afrika har de en drage de kaller for Amphivena som la egg i sanden. Som allerede nevnt, er det ikke før i senere tid man har kommet fram til at dinosaurene faktisk var eggleggere (Isaacs, 2010). Hvordan kunne disse menneskene som stod bak disse mytene vite alt fra dragens/dinosaurenes tilholdssteder, utseende og måten disse dragene kom til verden på? Det enkle svaret er at de var vitne til det vi i dag kaller for dinosaurer.

En annen historie som beskriver hvor fryktinngytende dragene var finner vi i historien om Beowulf som levde i det sjette århundre. Han sies å ha drept et monster kalt Grendel og flere sjøreptiler. Til slutt døde han i det han var i ferd med å drepe en flygeøgle som ifølge beskrivelsen kan minne mye om en diger Pteranodon. Andre kjente historier som inkluderer drager er historiene om Tristan, Kong Arthur, og ikke minst den mest berømte av dem alle, St. George som ofte er avbildet på hesteryggen med et spyd som han er i ferd med å stikke i en drage. Han fikk også status som Englands store skytshelgen (Grigg, 1992).

Jeg må presisere at det ikke er slik at jeg anser alt i disse legendene og mytene som objektive sannheter. Mange av dem inneholder overdrivelser og elementer av fantasi. Det betyr allikevel ikke at disse enorme dyrene ikke skulle hatt sine røtter i virkelighetens dinosaurer, nettopp fordi vi ser at kulturer verden over står bak lignende fabler, og at dragenes utseende, vaner, levested, brutalitet og diet minner veldig om det vi vet om dinosaurene i dag. Bare det at dragene er et av få fenomener alle kulturer i verden har til felles bør være med å styrke påstanden om at mennesker har levd i samme tidsrom som dinosaurer, eller drager som de ble kalt før 1800-tallet. Samtidig er det verdt å merke seg at dragene ser ut til å være den best dokumenterte skapningen i hele urhistorien, sett bort fra menneskehetens kronikk (Isaacs, 2010).

Før vi avslutter denne delen om dragelegender vil jeg tilføye hva 1973-utgaven av det amerikanske leksikonet World Book Encyclopedia sier om drager, oversatt til norsk: ”Dragene i legendene er merkelig lik virkelige skapninger som levde i fortiden. De er svært lik de store krypdyrene [dinosaurene], som bodde på jorden lenge før mennesket er antatt å ha dukket opp.” (Wilson ifølge Isaacs, 2010, s.20). Det er verken tilfeldig eller overraskende at utsagnet om at drager er merkelig lik dinosaurene har blitt fjernet fra de nyere utgavene av leksikonet. Jeg tror hovedårsaken til dette er de klare likhetstrekkene disse skapningene har til hverandre, noe som også var, og er en trussel mot den evolusjonære tidslinjen som sier at dinosaurene skal ha dødd ut for omtrent 65 millioner år siden.

4. Drage i den kinesiske kalenderen

bilde: wikimedia.org

Mange er kjent med uttrykket “Dragens år” eller “The Year of the Dragon” på engelsk. Uttrykket er kjent fra den kinesiske kalenderen som består av 12 dyr, der et av dyrene skal forestille en drage. Andre dyr i rekken er rotte, okse, tiger, kanin, slange, hest, geit, ape, kylling, hund og gris (Wieland, 2012). Det er interessant å merke seg at 11 av disse dyrene er dyr vi kjenner til fra virkeligheten. Er det ikke merkelig at kun et av disse dyrene skal forestille det som i dag ansees som en mytisk skapning? Dersom dragen kun var en figur fra mytenes verden, burde vi ikke da finne minst et par andre mytiske dyr i denne kalenderen som for eksempel en pegasus, flygende enhjørning eller en havfrue? Den enkle måten å forstå det på er at dragen var et helt vanlig dyr i likhet med andre dyr og det er ingenting som tilsier at kineserne i dette tilfellet betraktet den som en mytisk figur. Kineserne er særlig kjent for sine tegninger og skulpturer av drager på et nivå som ser ut til å ha overgått alle andre kulturer. Flere av disse dragene er så høyt ansett at de har skjenket dem gudestatus og overnaturlige evner, samtidig som disse dragene ble antatt å kunne bringe både lykke og ulykke (Isaacs, 2010).

5. Anerkjente historiske kilder

Josefus 
Historiske kilder gir oss i de fleste tilfeller et verdifullt innblikk i fortiden. La oss se hva noen anerkjente historikere har å si om drager (dinosaurer) og flygeøgler. Første historiker ut er den kjente Flavius Josephus. Han levde fra år 37 e.kr. til sin død i år 100 e.kr. I et av hans største avhandlinger Den Jødiske Oldtid beskriver han et møte Moses, i forbindelse med en krig han ledet mot Etiopierne, hadde med slangelignende skapninger som kunne fly:

"Han [Moses] dro ikke frem etter elven, men til lands, og han gav et vidunderlig bevis på sin dyktighet. Da marken var vanskelig å passere på grunn av giftslanger,(som finnes i store antall, og som er særegne for området, og som ikke finnes i andre land og er farligere og verre enn andre og er vanskelig å få øye på og dessuten flyr i luften), fant Moses på en fantastisk idé for å bevare hæren uskadd. Han laget kurver i form av små esker av starrgress og fylte dem med storkefugler, som de tok med seg, for de er slangenes verste fiender. De flyr fra dem når de kommer nær, og når de er på vingene, fanger de dem og sluker dem som om de skulle være store som hjorter. Men fuglene er tamme, og slangenes eneste fiende. Men jeg sier ikke mer om dette, da grekerne selv ikke er ukjent med denne slags fugl." (Josefus ifølge Whiston, Porter & Coates, 1867) 

Her ser vi først et bevis på at Moses fikk bruk for ting han sannsynligvis hadde lært i sin skolegang i Egypt. Apg 7:22 sier oss at: ”[…] Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger.” Det som står i Apostlenes gjerninger bekrefter med andre ord den visdom og dyktighet Moses får nyttiggjort i forbindelse med disse flygende skapningene som vi leser om i avsnittet over.

Når vi tar en nærmere titt på disse flygende giftslangene kan vi først merke oss at Moses var klar over at disse fuglene, som i den engelske versjonen av Josefus verk går under navnet Ibis, var tamme og spiste slanger. Han visste også hvordan han kunne få fanget dem. Wikipedia (2017) skriver at denne fuglen var hellig i det gamle Egypt, og at den hver vår sto klar til å drepe de flygende slangene når de ifølge den greske historikeren Herodotus (som vi straks skal komme tilbake til) fløy strekningen mellom Arabia og Egypt. Det er ikke overraskende at Moses, som var opplært i Egypts beste universiteter, visste hvordan han skulle håndtere situasjonen og beskytte seg mot de flygende giftslangene. Det er heller ikke rart at den har fått plass i det egyptiske alfabetet.

Herodotus
Josefus nevner til slutt i avsnittet at grekerne ikke var ukjent med fugl av dette slaget. Dette får vi da bekreftet gjennom den greske historikeren Herodotus, som jeg akkurat nevnte. Han likte både å reise og skrive og hans kritiske sans til det han ble fortalt kommer tydelig fram i verkene hans. Han ville helst få bekreftet historiene han hørte, enten ved å undersøke selv eller forhøre seg med andre øyevitner. En gang hørte han en fascinerende historie om en flygende slange. Dette førte ham til slangens opprinnelsessted nær byen Buto i Arabia. Der ble han vitne til mengder med levninger av slangene. Herodotus påpeker i det samlede verket The Nine Books of the History of Herodotus at disse beinene lå spredd utover i en kløft som strakte seg ut fra noen bratte fjellsider og videre ut mot en vid slette. Han forklarer også hvordan slangene så ut: ”Utformingen av slangen er lik vann slangen [water-snake]; den har ikke fjærkledde vinger, men veldig lik vingene til flaggermusen.” (Herodotus, Gaisford & Laurent, 1846, s.132/182). På denne måten beskriver han temmelig nøyaktig vingene til en skapning som i dagens evolusjonære paradigme ansees i likhet med dinosaurene å ha vært utryddet lenge før mennesket kom på banen.

Det er vanskelig og si akkurat hvilket dyr Herodotus og Josefus snakker om, men mye tyder på det er noe vi i dag ville kategorisert som en liten flygeøgle. Alle typer flygeøgler er ansett å ha vært utryddet i mangfoldige millioner av år (Hoel, 2012). Var dette bare noe Herodotus diktet opp eller stjal fra datidens myter? Det er lite sannsynlig når vi vet at han var en høyt respektert historiker som gikk grundig til verks for å få bekreftet historienes troverdighet.

Plinius den eldre
En annen historiker som kommer med en grundig beskrivelse av det han kaller for drager, er Plinius den eldre som levde i det første århundre etter Kristus. Han beskriver dragen som enormt stor og elefantens verste fiende. Fiendskapet beskriver han ved at dragen kaster seg brått ned over sitt bytte fra et høyt tre. Elefanten ser slaget som tapt i det dragen spenner vingene sine rundt den. Plinius forteller også om dragens hale som slås rundt beina på byttet. Dragen blir også beskrevet som temmelig nådeløs når den tetter neseborene på elefanten for å kvele den, for så å angripe dens mest ømfintlige deler. Til slutt flyr dragen, ifølge Plinius, rett mot øynene på elefanten, noe han hevder kan forklare årsaken til at elefanter på den tiden ofte ble funnet helt ødelagte og blinde (Plinius & Bostock, 1855).

Plinius forteller videre at elven var et vanlig tilholdested for drager der den en varm sommerdag kunne vente på at elefanten kom for å slukke tørsten, for så å angripe den på den verst tenkelig måten; ved å feste seg godt rundt snabelen for så å bite seg fast bak øret og suge i seg blodet fra den. Det hele pleide ofte å ende fatalt for begge parter, mye grunnet elefantens tyngde. Videre forklarer han at de mindre dragene kunne være over 9 meter lange, mens de skikkelig store var enda større (Plinius & Bostock, 1855). Noen vil mene at det er snakk om slanger her, men i dag er den lengste slangen man har funnet, på ca.8 meter (Pedersen Øberg, 2016). Ser vi beskrivelsene og størrelsen på disse skapningene som blir skildret så må de ha vært noe mer enn det vi anser som slanger i dag. I dag vet vi at elefantens fiender er ytterst få og de få som kan true angriper sjelden. Dette gjelder bl.a. løver og tigere. De angriper som regel kun hvis det er liten tilgang på mat, og da som regel med livet som innsats. De kan også være utsatt for angrep hvis nevnte rovdyr legger merke til svakheter eller sykdomstegn hos enkelte elefanter (Elephant-world, uå). Men dragen som Plinius nevner virker hensynsløs og ulik noe som helst moderne dyr som kan true den stødige elefanten.

Leser man avsnittene i The Natural History så kan man ut ifra sammenhengen ikke finne et eneste spor av mytologi eller fantasi, men en naturlig og rett fram beskrivelse av naturens råhet. For å avslutte Plinius fremlegging av dragen som et virkelighetsnært dyr i sin samtid, bekrefter han også Josefus og Herodotus nedskrivelser om ibisfuglen som en fiende av det som ser ut til å være de samme flygende slangene som overnevnte historikere tar fram (Plinius & Bostock, 1855).

Marco Polo 
En annen kjent figur for de fleste er oppdageren Marco Polo (1254-1324). Under en av reisene hans forteller han om noe bemerkelsesverdig som fanget blikket hans i provinsen Karazan, etter en ti dagers tur fra byen Yachi. Marco Polo skrev følgende i journalen sin:

 ”Her ses store slanger, ti pass lange [ca. 15 meter] og 10 spann [ca. 2,3 meter] rundt kroppen. På forsiden, nær hodet, har de to korte bein, og tre klør som ligner de tigeren har, og med veldig stirrende øyne større enn firedollars brød [på engelsk: fourpenny loaf, på italiensk: pane da quattro denari]. Gapene er store nok til å svelge et menneske, tennene er store og skarpe, og hele deres fremtreden er så skremmende, at verken menneske, eller noe dyreslag, kan nærme seg dem uten redsel.” (Polo & Rhys, 1914). 

Noen tolker det dit hen at Marco Polo egentlig så en krokodille, men jeg har til gode å høre om en 15 meter lang krokodille når den lengste krokodillen som er målt, ifølge Guinness World Records 2013, er rundt 7 m (Glenday, 2012). Krokodillen har heller ikke klør som nevneverdig ligner klørne til tigeren. Skapningen som Marco Polo sikter til har kun tre klør. En krokodille derimot har fem klør foran og fire bak (Nicolls, 2017). For den som holder seg til et evolusjonært verdensbilde kan det være forståelig og nødvendig å plassere krokodillen inn i bildet her, selv om den ikke klarer å oppfylle kravene for å bli klassifisert som det. Den som holder seg til Bibelens forklaring, at dinosaurene/ dragene ble skapt på dag 6 i skapelsesuken for ca.6000 år siden, har ingen vanskeligheter med å kunne tro at noen av dem faktisk levde for bare noen hundre år siden.

Mye mer kunne vært sagt om menneskers møter med dinosaurer/drager, men det vi ser er overlegne bevis fra mange forskjellig typer historiske kilder. De peker alle på at mennesker faktisk har observert dinosaurer, drager eller såkalte flygeøgler i levende live. Hvis det er sant at dinosaurene har levd sammen med mennesker, er det ikke da en helt logisk konsekvens at det eksisterer så mange historiske nedtegnelser, inngraveringer, legender og myter rundt disse dyrene? Det er ikke rart at disse fryktinngytende skapningene har fengslet så å si hver eneste kultur verden over. Er man opphengt i et evolusjonært dogme så er det vanskelig å ta til seg dette som gode nok bevis, da man heller velger å stole på dateringene og mantraet om millioner av år.

Kilder: 
Anderson, D. (u.å.) Did dinosaurs really rule the earth? [Internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/did-dinosaurs-really-rule-the-earth [lest 4.11.2017]. Bingham, C. (2011) Dinosaurer, Toppan, Kina, Cappelen Damm AS. 
Dixon, D. (2000) Den store boken om Dinosaurer, J.W. Cappelens Forlag. 
Dixon, D. (2004) Dinosaurer, N.W. Damm & Søn AS. 
Elephant World (u.å.) Elephan Predators [internett] Tilgjengelig fra: http://www.elephant- world.com/elephant-predators/ [lest: 31.12.2017] 
Flavius, J. (u.å.) Josefus Samlede Verker [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/JOSEFUSSAMLEDEVERKER
          /JOSEFUS%20SAMLEDE%20VERKER_djvu.txt [lest: nov/des. 2017] 
Flavius, J. (1876) Jødenes oldtid [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/JOSEFUSSAMLEDEVERKER
          /JOSEFUS%20SAMLEDE%20VERKER_djvu.txt */ [lest: nov. 2017] 
Glenday, C. (red.) (2012) Guinness World Records 2013. Schibsted Forlag AS. 
Grigg, R. (1992) Dinosaurs and dragons: stamping on the legends [Internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/dinosaurs-and-dragons-
          stamping-on-the-legends [lest: 02.01.2018] 
Herodotus, Gaisford, T. & Laurent P.E. (1846) The Nine Books of the History of Herodotus. [Internett] Tilgjengelig fra: https://play.google.com/books
           /reader?id=rledbh92a0QC&printsec= frontcover&output=reader&hl=no&pg=GBS.PP11 [lest: 10.12.2017]. 
Hoel, O.A. (2012) Flygeøgler. [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/flyge%C3%B8gler. [lest: 19.01.2018] 
Isaacs, D. (2010) Dragons or Dinosaurs? – Creation or Evolution? Alachua Florida, Bridge Logos Production. 
Jacques, C. (2006) Angkor Cities And Temples. River Books Press. 
Malam, J, & Parker, S. (2005) Dinosaurer og andre forhistoriske dyr. Queen Street, Spektrum forlag. 
McCormick, K. (2017) Dragons of Fame – Angont [internett] Tilgjengelig fra: http://www.blackdrago.com/fame/angont.htm/ [lest: 25.02.2018]. 
Morris, M.H & Morris, J.D. (1996) The Modern Creation Trilogy – Volume Two - Science & Creation. Green Forest, Master Books. 
Nicolls, M. (2017) How many toes has a crocodile? [internett] Tilgjengelig fra: https://similarbutdifferentanimals.com/2017/06/17/how-many-toes-has-
           a-crocodile/ [lest: 31.12.2017]. 
N.W. Damm & Søn. (2002) Dinosaurene, N.W. Damm & Søn AS. 
O’Brien, J & Doyle, S. (2013) Did Angkor Really See a Dinosaur? Creation, 35(2), s.41-43 
O’Brien, J & Doyle, S. (2013) Did Angkor Really See a Dinosaur? [kommentar] [internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/did-angkor-really-see-a-
           dinosaur [lest: 09.11.2017] 
Pedersen, S.Ø. (2016) Kan ha fanget verdens lengste pytonslange i Malaysia. Aftenposten, 11.04.2016 [internett] Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no
           /verden/i/a2wEO/Kan-ha-fanget- verdens-lengste-pytonslange-i-Malaysia [lest: 31.12.2017]. 
Pliny the Elder, Bostock, J. (1855) The Natural History – Book VIII. The Natura of the Terrestrial Animals [internett] Tilgjengelig fra: 
           http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3 Atext%3A1999.02.0137%3Abook%3D8&force=y [lest: 13.12.2017] 
Polo, M. & Rhys, E. (red.) (1914) Marco Polo’s Travels [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/marcopolo00polouoft
           /marcopolo00polouoft_djvu.txt/ [lest: 31.12.2017] 
Strauss, B. (2017) How Did Male Dinosaurs Differ from Female Dinosaurs? [internett] Tilgjengelig fra: https://www.thoughtco.com/difference-male-
           dinosaurs-female-dinosaurs-1091911/ [lest: 04.11.2017] 
Therkelsen, L. (red.) (2016) Ny Vitenskap – Dinosaurer Junior, Orage AS. 
Werner, C. (2007) Evolution: The Grand Experiment. New Leaf Press. 
Wieland, C. (2012) The Year the Water Dragon Roared [internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/chinese-new-year-dragon/ [lest: 29.11.2017] 
Wikipedia (2017) Richard Owen [internett] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Owen/ [lest: 08.02.2018].