Dinosaurene #1 - En del av menneskets historie?

bilde: pixabay.com

Barn blir fra tidlig alder opplært og indoktrinert til å tro at dinosaurene levde i en fjern fortid for millioner av år siden. Flere kristne som mer eller mindre er blitt preget av et evolusjonært verdensbilde tror dessverre også på det de hører og leser rundt disse krypdyrene. Men som jeg har vist til i en tidligere artikkel på bloggen, så finnes det gode grunner til å betvile de moderne dateringsmetodene, og dermed også når dinosaurene sies å ha levd. Det samme gjelder tolkningen av fossillagene som skal tilsvare millioner og milliarder av år, men som heller viser seg å være et resultat av den verdensomspennende flommen på Noahs tid. Det er dermed ikke rart at folk rynker på nesen og ser rart på en som vil hevde at de fleste dinosaurer faktisk ikke døde ut før en tid etter storflommens herjinger for ca.4500 år siden. Blikkene blir desto rarere hvis man hevder at det faktisk eksisterte dinosaurer for ikke mer enn 500-1000 år siden.

Det er ingen tvil om at dinosaurer er fascinerende skapninger som har opptatt mennesker opp igjennom alle tider. Mange blir tidlig betatt av disse digre vesenene. De finnes overalt, i mange forskjellige former og utgaver; i leketøysbutikker, filmer, vitenskapsmagasiner, skolebøker, barnebøker, fjernsyn og museum, bare for å nevne noen. De fleste arenaer vil gi deg innblikk i når, hvor og hvordan disse dyrene skal ha levd. Det er ikke uvanlig at man allerede på en av de første sidene i de fleste bøker om dinosaurer vil finne et mantra som har med millioner av år å gjøre. Den store boken om dinosaurer hevder allerede før innholdsfortegnelsen at ”De levde fra for rundt 225 millioner år siden frem til 65 millioner år siden” (Dixon, 2000, s.4). En annen bok av samme forfatter begynner boken med å skrive at: ”Dinosaurenes verden er et gåtefullt sted, og ligger mange millioner år tilbake i tid.” (Dixon, 2004, s.6). Boken Dinosaurene begynner i lignende stil med at ”Dinosaurene levde på jorden i over 150 millioner år, før de døde ut på mystisk vis.” (N.W.Damm & Søn AS, 2002, s.4). Slik kunne jeg fortsatt med bok etter bok, for det er skrevet mange dinosaurbøker som er spesielt rettet mot barn og unge.

I forbindelse med at dinosaurene har blitt et utmerket propagandamiddel og inngangsport for barn og unge til å begynne å tro på evolusjon og millioner av år så har jeg satt meg fore å skrive en lengre artikkelserie om disse fantastiske skapningene som Gud egentlig skapte på den sjette dagen i skapelsesuken for omtrent 6000 år siden (1.Mos. 1:24-25). I denne første artikkelen i serien vil jeg hovedsakelig fokusere på historiske og kulturelle bevis som i vesentlig grad er med på å klargjøre at dinosaurer og lignende skapninger alltid har levd samtidig med menneskene.

Sir Richard Owen - bilde: wikimedia.org

Før vi går videre, la oss begynne kort med å oppklare uttrykket dinosaur. Det var den britiske zoologen og paleontologen Sir Richard Owen som i 1841 gav denne gruppen dyr samlebetegnelsen Dinosauria som også betyr ”fryktelige øgler” (Dixon, 2000). Han var også en sterk motstander av Darwin og fikk Darwin bl.a. til å tone ned ideen om at bjørnen kunne ha utviklet seg til en hval (Werner, 2007). Hva tror dere dinosaurene ble kalt før Owen introduserte det nye navnet? De ble som regel kalt for drager, noe jeg vil komme tilbake til etter hvert. Det er også verdt å merke seg at dinosaurene iøynefallende allerede hadde vært utryddet i flere hundre år, men et sted var de allikevel i levende live. Da tenker jeg ikke først og fremst på gamle myter, men på eldre historier og fortellinger som på 1800-tallet hadde fått fascinerende legendestatus (Morris, 1996; Isaacs, 2010). Som vi skal se er kulturer verden over fylt av såkalte dragelegender, og selv om mange av dem innholder hyperboler (overdrivelser) fra mytenes verden, tyder fortellingene på at mennesker må ha vært observatører og vitner til drager i levende live, eller det vi i dag ville kalt for dinosaurer (Anderson, u.å). Mange av datidens drager ligner også mye på dinosaurer slik vi kjenner dem fra konstruerte animasjoner og bilder i dag. Jeg skal komme tilbake til disse legendene om ikke så lenge, men la oss ta for oss noen vesentlige historiske, kunstneriske og kulturelle bevis som tyder på at dinosaurer skal ha levd samtidig med mennesker.

1. Funn i katedralen i Carlisle

bilde: pexels.com

Dr. Mark Harwood og hans kone Jenny gjorde et meget interessant funn under et besøk i den nærmere 900år gamle katedralen i Carlisle. De var kommet for å se med egne øyne de utrolige graveringene som var blitt gjort på graven til biskop Bell som døde i 1496. De fikk kapellanen til å fjerne teppet som beskyttet messingverket fra ytterligere slitasje. Det Dr. Harwood og konen hans spesielt la merke til blant mange andre hverdagsdyr og planter, var inngraveringen av to merkelige skapninger med lang hals og en i øyenfallende beinklubbe på enden av halen hos den ene. I dag ville de blitt gruppert blant Sauropodene enten som en Shunosaurus eller en Vulcanodon (Harwood, 2014). Mest sannsynlig er det snakk om en Shunosaurus som blir sett på som en av de mest kjente Sauropodene og den eneste man vet om som hadde haleklubbe (Malam og Parker, 2005). Den andre kan vise seg å være hunkjønn, som muligens mangler en slik klubbe på halen. Det er enda mye usikkerhet når det kommer til såkalt kjønnsdimorfisme hos dinosaurene, men det er liten tvil om at det også finnes visse forskjeller mellom han og hun i dinosaurverden (Strauss, 2017).

I et evolusjonært tidsperspektiv levde Shunosaurusen for 170 millioner år siden (ibid.), mens graven til biskop Bell kun er i overkant av 500 år gammelt. Hvordan kunne de som stod bak inngraveringen gravere en så nøyaktig avbilding av denne dinosaurusen (se link over)? Kappelanen foreslo for Harwood paret at dette kun var en mytisk skapning. Man kunne da spurt seg hvorfor håndverkerne ellers bare hadde avbildet vanlige hverdagsdyr som hund, fisk, fugl og ål og så i midten en tilsynelatende mytisk figur som viser seg å være forunderlig lik en Shunosaurus (Harwood, 2014)? Dr. Harwood peker på at det kan være snakk om en av disse langhalsede ”behemots” (bibelsk uttrykk fra Jobs bok) som streifet rundt i Nord England for bare noen få århundreder siden (Harwood, 2014, s.13). Han gir oss en avsluttende bekreftelse på ektheten av denne inngraveringen ved å påpeke at disse Sauropodene har sin nakke og hale i en slags horisontal vinkel, noe man ikke har visst at har vært tilfellet ved Sauropoder før i senere tid (ibid.).

2. Inngraveringen på et tempel i Angkor

bilde: wikimedia.org

Et annet funn som indikerer at dinosaurer levde sammen med mennesker er inngraveringen av en Stegosaurus lignende dinosaur på et 800 år gammelt tempel i Angkor, Kambodsja. Inngraveringen viser en skapning som er oppsiktsvekkende lik en Stegosaurus. Man kan ikke regne med at kunstneren hadde intensjoner om å gjengi et mest mulig vitenskapelige eller nøyaktig illustrasjon av dyret, men heller vise det ut fra et mer kunstnerisk perspektiv, noe også bildene over og under inngraveringen tyder på (O’Brien & Doyle, 2013).

Bildet er brukt med tillatelse
fra creation.com

Et eksempel på at dette etter all sannsynlighet er en Stegosaurus kan sees på formen og størrelsen på platene som dekker hele ryggen og den synlige delen av halen. Disse platene er også inngravert i samme proporsjoner som fossilfunn av Stegosaurer kan vise til (Isaacs, 2010). Evolusjonister har selvfølgelig innvendinger å komme med, og det er forståelig for at ikke teorien deres om dinosaurenes utryddelse for 65 millioner år siden skal bli avslørt. Noen av dem hevder at platene til denne skapningen ikke er noe annet enn bakgrunnsdekorasjoner, slik det kan se ut som de andre figurene i bilderekken har (se bilde til venstre). Men ser man nærmere på dekorasjonene på resten av tempelfigurene så skiller platene på den antatte Stegosauren seg klart ut fra resten. Vi kan se at ryggplatene sitter godt og tett langs rygglinjen samtidig som de også følger kurven langs hele ryggen ut mot halen. Ikke bare det, men formen på platene ser ut til å være temmelig lik platene av funn gjort av Stegosaurus fossiler i dag. Vi kan også se på den inngraverte figuren at den står på tåspissene med den fremste foten, noe paleontologer i dag kan bekrefte er måten de gikk og stod på (O’Brien & Doyle, 2013).

Noen andre igjen vil peke på hodet som altfor stort med tanke på en Stegosaurus. Det man bør være klar over er at det fortsatt ligner på et dinosaurhode og at yngre dinosaurer faktisk kunne ha noe større hode i forhold til resten av kroppen. Et annet kritisk argument som er brukt er at enden av halen mangler pigger, men ser man nøye på bildet så kan det se ut som enden av halen med piggene ikke helt har fått plass i inngraveringen og noen Stegosaurer hadde også et litt større mellomrom fra den siste ryggplaten og ut til halepiggene. Med tanke på bildets begrensede størrelse så kan kunstneren også ha tatt seg friheten og bare utelatt piggene, også med tanke på at piggene vokste ut fra sidene. Stegosaurtegnere til enkelte tegneserier og illustrasjoner i dag viser seg å ha gjort det samme (se eksempel her og her). Et annet poeng kan være at det er snakk om en type Stegosaurus som enda ikke er blitt oppdaget av paleontologene (ibid.). Det at hodet er større og at den kan se ut til å mangle pigger, men fortsatt ha klare likhetstrekk med en Stegosaurus, viser egentlig bare at dette ikke kan være en moderne forfalskning slik noen har klart å påstå (ibid.).

Det som også er interessant å merke seg i denne saken er at når evolusjonister velger å kritisere kreasjonistenes forslag om at inngraveringen skal forestille en Stegosaurus så er de kanskje ikke like klare over er at Claude Jacques, som langt fra er kreasjonist, hevder i sin bok om tempelstedet Angkor Cities and Temples, at dyret har slående likheter med en Stegosaurus (Jacques & Freeman, 2006, s.213, 215; O’Brien & Doyle, 2013).

3. Dragelegender

bilde: pixabay.com

Hvis uttrykket dinosaur først oppstod i 1841, er det mye som tyder på at man før den tid kalte disse uhyrene for drager, spesielt hvis dinosaurene faktisk levde samtidig med mennesker. Ikke overraskende er disse fryktinngytende dyrene et vanlig fenomen i mange historiske dragelegender og folkeminner i kulturer verden over (Rose ifølge Isaacs, 2010). Man har funnet slike historier og legender over store deler av verden, som har vist seg å være fra ca. fem hundre til noen tusen år gamle (Isaacs, 2010).

Carol Rose, ekspert innenfor mytologi, hevder at den vanlige beskrivelsen av en oksidental (europeisk) drage ikke er så ulik en orientalsk drage. De viser seg å ha mange likhetstrekk i beskrivelsene; store, fryktinngytende og langstrakte, skjelldekket kropp som krokodillen, og ofte med store flaggermuslignende vinger og store bein med lange klør. Tilholdsstedene til disse dragene var også temmelig like. De oppholdt seg som regel isolert på steder som sumpmark, fjell, ørkener, slottsruiner, huler og skoger. De var også høyt fryktet siden husdyr og mennesker viste seg ifølge beskrivelsene å være vanlige offer (Rose ifølge Isaacs, 2010). Dette er bare noen av fellestrekkene som Rose viser til.
Ifølge faglitteratur og folk flest så er det helt uhørt at man skulle ha visst noe om slike enorme eggleggende reptiler med skjell og skall, vinger, klør og pigger på den tiden. Det som er ekstra interessant er at flere av disse egenskapene, som f.eks. egglegging er ganske nylige oppdagelser, og at alt dette er å finne i de forskjellige dragefortellingene verden over (Isaacs, 2010). Alle disse fortellingene er med på å beskrive en dinosaur eller pterosaur, både når det kommer til eksempler på tilholdsteder og utseende (Bingham, 2011; Therkelsen, 2016).

Så hva prøver jeg å få frem her? Kan det være tilfeldig at alle disse kulturer valgte seg en eller flere dragelegender som en del av kulturformidlingen sin? Det er svært usannsynlig. Vi kan derimot anse dette som en god pekepinn på at mennesker faktisk har levd sammen med dinosaurer, og at disse utgjorde en reel trussel for både mennesker og dyr, men for de fleste av oss blir dette vanskelig å svelge siden vi er blitt opplært til å tro at fossilene (som er datert med meget unøyaktige dateringsmetoder) skal kunne fortelle oss når disse levde og døde ut.

En av dragelegendene har sitt opphav blant Huron Indianerne. Der beskrives en ond, diger og giftig drage som ble kalt for Angont. Den hadde sine tilholdesteder i huler, innsjøer, elver og skoger, ganske likt det man mener skal ha vært levestedet for mange dinosaurer. Hvis Angont nærmet seg mennesker ble det sagt at den kunne skape en rekke problemer og sykdommer. Dette vekte medisinmennenes interesse i håp om å finne en eller annen magisk kur i denne firbente reptilen (Isaacs, 2010; McCormick, 2017).

En annen historie er historien om Apalala, en drage fra Midtøsten som holdt til i River Swat på høylandet i Peshawar, nå kjent som Pakistan. Ifølge myten sies han først å ha vært et menneske som beskyttet folket fra drager som truet avlingene med voldsomme stormer. Dette førte til store avlinger og hver familie betalte en viss andel skatt til denne mannen som het Gangi. Ettersom årene gikk så glemte flere familier å betale skatten noe som gjorde at Gangis sinne ble opptent. Det førte til at han ba om å få lov til å bli en drage slik at han kunne ødelegge disse overflodsavlingene. Ved slutten av livet ble han da ifølge myten født som dragen Apalala (McGormick , 2017).

Kineserne har en drage de kaller for Lei Chen-Tzu som kom ut av et egg, og i Nord Afrika har de en drage de kaller for Amphivena som la egg i sanden. Som allerede nevnt, er det ikke før i senere tid man har kommet fram til at dinosaurene faktisk var eggleggere (Isaacs, 2010). Hvordan kunne disse menneskene som stod bak disse mytene vite alt fra dragens/dinosaurenes tilholdssteder, utseende og måten disse dragene kom til verden på? Det enkle svaret er at de var vitne til det vi i dag kaller for dinosaurer.

En annen historie som beskriver hvor fryktinngytende dragene var finner vi i historien om Beowulf som levde i det sjette århundre. Han sies å ha drept et monster kalt Grendel og flere sjøreptiler. Til slutt døde han i det han var i ferd med å drepe en flygeøgle som ifølge beskrivelsen kan minne mye om en diger Pteranodon. Andre kjente historier som inkluderer drager er historiene om Tristan, Kong Arthur, og ikke minst den mest berømte av dem alle, St. George som ofte er avbildet på hesteryggen med et spyd som han er i ferd med å stikke i en drage. Han fikk også status som Englands store skytshelgen (Grigg, 1992).

Jeg må presisere at det ikke er slik at jeg anser alt i disse legendene og mytene som objektive sannheter. Mange av dem inneholder overdrivelser og elementer av fantasi. Det betyr allikevel ikke at disse enorme dyrene ikke skulle hatt sine røtter i virkelighetens dinosaurer, nettopp fordi vi ser at kulturer verden over står bak lignende fabler, og at dragenes utseende, vaner, levested, brutalitet og diet minner veldig om det vi vet om dinosaurene i dag. Bare det at dragene er et av få fenomener alle kulturer i verden har til felles bør være med å styrke påstanden om at mennesker har levd i samme tidsrom som dinosaurer, eller drager som de ble kalt før 1800-tallet. Samtidig er det verdt å merke seg at dragene ser ut til å være den best dokumenterte skapningen i hele urhistorien, sett bort fra menneskehetens kronikk (Isaacs, 2010).

Før vi avslutter denne delen om dragelegender vil jeg tilføye hva 1973-utgaven av det amerikanske leksikonet World Book Encyclopedia sier om drager, oversatt til norsk: ”Dragene i legendene er merkelig lik virkelige skapninger som levde i fortiden. De er svært lik de store krypdyrene [dinosaurene], som bodde på jorden lenge før mennesket er antatt å ha dukket opp.” (Wilson ifølge Isaacs, 2010, s.20). Det er verken tilfeldig eller overraskende at utsagnet om at drager er merkelig lik dinosaurene har blitt fjernet fra de nyere utgavene av leksikonet. Jeg tror hovedårsaken til dette er de klare likhetstrekkene disse skapningene har til hverandre, noe som også var, og er en trussel mot den evolusjonære tidslinjen som sier at dinosaurene skal ha dødd ut for omtrent 65 millioner år siden.

4. Drage i den kinesiske kalenderen

bilde: wikimedia.org

Mange er kjent med uttrykket “Dragens år” eller “The Year of the Dragon” på engelsk. Uttrykket er kjent fra den kinesiske kalenderen som består av 12 dyr, der et av dyrene skal forestille en drage. Andre dyr i rekken er rotte, okse, tiger, kanin, slange, hest, geit, ape, kylling, hund og gris (Wieland, 2012). Det er interessant å merke seg at 11 av disse dyrene er dyr vi kjenner til fra virkeligheten. Er det ikke merkelig at kun et av disse dyrene skal forestille det som i dag ansees som en mytisk skapning? Dersom dragen kun var en figur fra mytenes verden, burde vi ikke da finne minst et par andre mytiske dyr i denne kalenderen som for eksempel en pegasus, flygende enhjørning eller en havfrue? Den enkle måten å forstå det på er at dragen var et helt vanlig dyr i likhet med andre dyr og det er ingenting som tilsier at kineserne i dette tilfellet betraktet den som en mytisk figur. Kineserne er særlig kjent for sine tegninger og skulpturer av drager på et nivå som ser ut til å ha overgått alle andre kulturer. Flere av disse dragene er så høyt ansett at de har skjenket dem gudestatus og overnaturlige evner, samtidig som disse dragene ble antatt å kunne bringe både lykke og ulykke (Isaacs, 2010).

5. Anerkjente historiske kilder

Josefus 
Historiske kilder gir oss i de fleste tilfeller et verdifullt innblikk i fortiden. La oss se hva noen anerkjente historikere har å si om drager (dinosaurer) og flygeøgler. Første historiker ut er den kjente Flavius Josephus. Han levde fra år 37 e.kr. til sin død i år 100 e.kr. I et av hans største avhandlinger Den Jødiske Oldtid beskriver han et møte Moses, i forbindelse med en krig han ledet mot Etiopierne, hadde med slangelignende skapninger som kunne fly:

"Han [Moses] dro ikke frem etter elven, men til lands, og han gav et vidunderlig bevis på sin dyktighet. Da marken var vanskelig å passere på grunn av giftslanger,(som finnes i store antall, og som er særegne for området, og som ikke finnes i andre land og er farligere og verre enn andre og er vanskelig å få øye på og dessuten flyr i luften), fant Moses på en fantastisk idé for å bevare hæren uskadd. Han laget kurver i form av små esker av starrgress og fylte dem med storkefugler, som de tok med seg, for de er slangenes verste fiender. De flyr fra dem når de kommer nær, og når de er på vingene, fanger de dem og sluker dem som om de skulle være store som hjorter. Men fuglene er tamme, og slangenes eneste fiende. Men jeg sier ikke mer om dette, da grekerne selv ikke er ukjent med denne slags fugl." (Josefus ifølge Whiston, Porter & Coates, 1867) 

Her ser vi først et bevis på at Moses fikk bruk for ting han sannsynligvis hadde lært i sin skolegang i Egypt. Apg 7:22 sier oss at: ”[…] Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger.” Det som står i Apostlenes gjerninger bekrefter med andre ord den visdom og dyktighet Moses får nyttiggjort i forbindelse med disse flygende skapningene som vi leser om i avsnittet over.

Når vi tar en nærmere titt på disse flygende giftslangene kan vi først merke oss at Moses var klar over at disse fuglene, som i den engelske versjonen av Josefus verk går under navnet Ibis, var tamme og spiste slanger. Han visste også hvordan han kunne få fanget dem. Wikipedia (2017) skriver at denne fuglen var hellig i det gamle Egypt, og at den hver vår sto klar til å drepe de flygende slangene når de ifølge den greske historikeren Herodotus (som vi straks skal komme tilbake til) fløy strekningen mellom Arabia og Egypt. Det er ikke overraskende at Moses, som var opplært i Egypts beste universiteter, visste hvordan han skulle håndtere situasjonen og beskytte seg mot de flygende giftslangene. Det er heller ikke rart at den har fått plass i det egyptiske alfabetet.

Herodotus
Josefus nevner til slutt i avsnittet at grekerne ikke var ukjent med fugl av dette slaget. Dette får vi da bekreftet gjennom den greske historikeren Herodotus, som jeg akkurat nevnte. Han likte både å reise og skrive og hans kritiske sans til det han ble fortalt kommer tydelig fram i verkene hans. Han ville helst få bekreftet historiene han hørte, enten ved å undersøke selv eller forhøre seg med andre øyevitner. En gang hørte han en fascinerende historie om en flygende slange. Dette førte ham til slangens opprinnelsessted nær byen Buto i Arabia. Der ble han vitne til mengder med levninger av slangene. Herodotus påpeker i det samlede verket The Nine Books of the History of Herodotus at disse beinene lå spredd utover i en kløft som strakte seg ut fra noen bratte fjellsider og videre ut mot en vid slette. Han forklarer også hvordan slangene så ut: ”Utformingen av slangen er lik vann slangen [water-snake]; den har ikke fjærkledde vinger, men veldig lik vingene til flaggermusen.” (Herodotus, Gaisford & Laurent, 1846, s.132/182). På denne måten beskriver han temmelig nøyaktig vingene til en skapning som i dagens evolusjonære paradigme ansees i likhet med dinosaurene å ha vært utryddet lenge før mennesket kom på banen.

Det er vanskelig og si akkurat hvilket dyr Herodotus og Josefus snakker om, men mye tyder på det er noe vi i dag ville kategorisert som en liten flygeøgle. Alle typer flygeøgler er ansett å ha vært utryddet i mangfoldige millioner av år (Hoel, 2012). Var dette bare noe Herodotus diktet opp eller stjal fra datidens myter? Det er lite sannsynlig når vi vet at han var en høyt respektert historiker som gikk grundig til verks for å få bekreftet historienes troverdighet.

Plinius den eldre
En annen historiker som kommer med en grundig beskrivelse av det han kaller for drager, er Plinius den eldre som levde i det første århundre etter Kristus. Han beskriver dragen som enormt stor og elefantens verste fiende. Fiendskapet beskriver han ved at dragen kaster seg brått ned over sitt bytte fra et høyt tre. Elefanten ser slaget som tapt i det dragen spenner vingene sine rundt den. Plinius forteller også om dragens hale som slås rundt beina på byttet. Dragen blir også beskrevet som temmelig nådeløs når den tetter neseborene på elefanten for å kvele den, for så å angripe dens mest ømfintlige deler. Til slutt flyr dragen, ifølge Plinius, rett mot øynene på elefanten, noe han hevder kan forklare årsaken til at elefanter på den tiden ofte ble funnet helt ødelagte og blinde (Plinius & Bostock, 1855).

Plinius forteller videre at elven var et vanlig tilholdested for drager der den en varm sommerdag kunne vente på at elefanten kom for å slukke tørsten, for så å angripe den på den verst tenkelig måten; ved å feste seg godt rundt snabelen for så å bite seg fast bak øret og suge i seg blodet fra den. Det hele pleide ofte å ende fatalt for begge parter, mye grunnet elefantens tyngde. Videre forklarer han at de mindre dragene kunne være over 9 meter lange, mens de skikkelig store var enda større (Plinius & Bostock, 1855). Noen vil mene at det er snakk om slanger her, men i dag er den lengste slangen man har funnet, på ca.8 meter (Pedersen Øberg, 2016). Ser vi beskrivelsene og størrelsen på disse skapningene som blir skildret så må de ha vært noe mer enn det vi anser som slanger i dag. I dag vet vi at elefantens fiender er ytterst få og de få som kan true angriper sjelden. Dette gjelder bl.a. løver og tigere. De angriper som regel kun hvis det er liten tilgang på mat, og da som regel med livet som innsats. De kan også være utsatt for angrep hvis nevnte rovdyr legger merke til svakheter eller sykdomstegn hos enkelte elefanter (Elephant-world, uå). Men dragen som Plinius nevner virker hensynsløs og ulik noe som helst moderne dyr som kan true den stødige elefanten.

Leser man avsnittene i The Natural History så kan man ut ifra sammenhengen ikke finne et eneste spor av mytologi eller fantasi, men en naturlig og rett fram beskrivelse av naturens råhet. For å avslutte Plinius fremlegging av dragen som et virkelighetsnært dyr i sin samtid, bekrefter han også Josefus og Herodotus nedskrivelser om ibisfuglen som en fiende av det som ser ut til å være de samme flygende slangene som overnevnte historikere tar fram (Plinius & Bostock, 1855).

Marco Polo 
En annen kjent figur for de fleste er oppdageren Marco Polo (1254-1324). Under en av reisene hans forteller han om noe bemerkelsesverdig som fanget blikket hans i provinsen Karazan, etter en ti dagers tur fra byen Yachi. Marco Polo skrev følgende i journalen sin:

 ”Her ses store slanger, ti pass lange [ca. 15 meter] og 10 spann [ca. 2,3 meter] rundt kroppen. På forsiden, nær hodet, har de to korte bein, og tre klør som ligner de tigeren har, og med veldig stirrende øyne større enn firedollars brød [på engelsk: fourpenny loaf, på italiensk: pane da quattro denari]. Gapene er store nok til å svelge et menneske, tennene er store og skarpe, og hele deres fremtreden er så skremmende, at verken menneske, eller noe dyreslag, kan nærme seg dem uten redsel.” (Polo & Rhys, 1914). 

Noen tolker det dit hen at Marco Polo egentlig så en krokodille, men jeg har til gode å høre om en 15 meter lang krokodille når den lengste krokodillen som er målt, ifølge Guinness World Records 2013, er rundt 7 m (Glenday, 2012). Krokodillen har heller ikke klør som nevneverdig ligner klørne til tigeren. Skapningen som Marco Polo sikter til har kun tre klør. En krokodille derimot har fem klør foran og fire bak (Nicolls, 2017). For den som holder seg til et evolusjonært verdensbilde kan det være forståelig og nødvendig å plassere krokodillen inn i bildet her, selv om den ikke klarer å oppfylle kravene for å bli klassifisert som det. Den som holder seg til Bibelens forklaring, at dinosaurene/ dragene ble skapt på dag 6 i skapelsesuken for ca.6000 år siden, har ingen vanskeligheter med å kunne tro at noen av dem faktisk levde for bare noen hundre år siden.

Mye mer kunne vært sagt om menneskers møter med dinosaurer/drager, men det vi ser er overlegne bevis fra mange forskjellig typer historiske kilder. De peker alle på at mennesker faktisk har observert dinosaurer, drager eller såkalte flygeøgler i levende live. Hvis det er sant at dinosaurene har levd sammen med mennesker, er det ikke da en helt logisk konsekvens at det eksisterer så mange historiske nedtegnelser, inngraveringer, legender og myter rundt disse dyrene? Det er ikke rart at disse fryktinngytende skapningene har fengslet så å si hver eneste kultur verden over. Er man opphengt i et evolusjonært dogme så er det vanskelig å ta til seg dette som gode nok bevis, da man heller velger å stole på dateringene og mantraet om millioner av år.

Kilder: 
Anderson, D. (u.å.) Did dinosaurs really rule the earth? [Internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/did-dinosaurs-really-rule-the-earth [lest 4.11.2017]. Bingham, C. (2011) Dinosaurer, Toppan, Kina, Cappelen Damm AS. 
Dixon, D. (2000) Den store boken om Dinosaurer, J.W. Cappelens Forlag. 
Dixon, D. (2004) Dinosaurer, N.W. Damm & Søn AS. 
Elephant World (u.å.) Elephan Predators [internett] Tilgjengelig fra: http://www.elephant- world.com/elephant-predators/ [lest: 31.12.2017] 
Flavius, J. (u.å.) Josefus Samlede Verker [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/JOSEFUSSAMLEDEVERKER
          /JOSEFUS%20SAMLEDE%20VERKER_djvu.txt [lest: nov/des. 2017] 
Flavius, J. (1876) Jødenes oldtid [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/JOSEFUSSAMLEDEVERKER
          /JOSEFUS%20SAMLEDE%20VERKER_djvu.txt */ [lest: nov. 2017] 
Glenday, C. (red.) (2012) Guinness World Records 2013. Schibsted Forlag AS. 
Grigg, R. (1992) Dinosaurs and dragons: stamping on the legends [Internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/dinosaurs-and-dragons-
          stamping-on-the-legends [lest: 02.01.2018] 
Herodotus, Gaisford, T. & Laurent P.E. (1846) The Nine Books of the History of Herodotus. [Internett] Tilgjengelig fra: https://play.google.com/books
           /reader?id=rledbh92a0QC&printsec= frontcover&output=reader&hl=no&pg=GBS.PP11 [lest: 10.12.2017]. 
Hoel, O.A. (2012) Flygeøgler. [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/flyge%C3%B8gler. [lest: 19.01.2018] 
Isaacs, D. (2010) Dragons or Dinosaurs? – Creation or Evolution? Alachua Florida, Bridge Logos Production. 
Jacques, C. (2006) Angkor Cities And Temples. River Books Press. 
Malam, J, & Parker, S. (2005) Dinosaurer og andre forhistoriske dyr. Queen Street, Spektrum forlag. 
McCormick, K. (2017) Dragons of Fame – Angont [internett] Tilgjengelig fra: http://www.blackdrago.com/fame/angont.htm/ [lest: 25.02.2018]. 
Morris, M.H & Morris, J.D. (1996) The Modern Creation Trilogy – Volume Two - Science & Creation. Green Forest, Master Books. 
Nicolls, M. (2017) How many toes has a crocodile? [internett] Tilgjengelig fra: https://similarbutdifferentanimals.com/2017/06/17/how-many-toes-has-
           a-crocodile/ [lest: 31.12.2017]. 
N.W. Damm & Søn. (2002) Dinosaurene, N.W. Damm & Søn AS. 
O’Brien, J & Doyle, S. (2013) Did Angkor Really See a Dinosaur? Creation, 35(2), s.41-43 
O’Brien, J & Doyle, S. (2013) Did Angkor Really See a Dinosaur? [kommentar] [internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/did-angkor-really-see-a-
           dinosaur [lest: 09.11.2017] 
Pedersen, S.Ø. (2016) Kan ha fanget verdens lengste pytonslange i Malaysia. Aftenposten, 11.04.2016 [internett] Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no
           /verden/i/a2wEO/Kan-ha-fanget- verdens-lengste-pytonslange-i-Malaysia [lest: 31.12.2017]. 
Pliny the Elder, Bostock, J. (1855) The Natural History – Book VIII. The Natura of the Terrestrial Animals [internett] Tilgjengelig fra: 
           http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3 Atext%3A1999.02.0137%3Abook%3D8&force=y [lest: 13.12.2017] 
Polo, M. & Rhys, E. (red.) (1914) Marco Polo’s Travels [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/marcopolo00polouoft
           /marcopolo00polouoft_djvu.txt/ [lest: 31.12.2017] 
Strauss, B. (2017) How Did Male Dinosaurs Differ from Female Dinosaurs? [internett] Tilgjengelig fra: https://www.thoughtco.com/difference-male-
           dinosaurs-female-dinosaurs-1091911/ [lest: 04.11.2017] 
Therkelsen, L. (red.) (2016) Ny Vitenskap – Dinosaurer Junior, Orage AS. 
Werner, C. (2007) Evolution: The Grand Experiment. New Leaf Press. 
Wieland, C. (2012) The Year the Water Dragon Roared [internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/chinese-new-year-dragon/ [lest: 29.11.2017] 
Wikipedia (2017) Richard Owen [internett] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Owen/ [lest: 08.02.2018].

Naturlig seleksjon og mutasjoner = Evolusjon?

bilde: wikimedia.org

Hvordan har evolusjon fra molekyl til menneske egentlig foregått i følge evolusjonister i dag? Finnes det egentlig drivkrefter i naturen som kan ha utrettet dette gjennom 3,5milliarder år?
Hvis man tror på evolusjon så blir tiden din venn og alt ser ut til å bli mulig, desto mer tid, desto mer omfattende og utrolige ting kan se ut til å ha funnet sted. Tiden har vært mantraet for evolusjonsteorien siden Darwins tid og slektsgranskning nådde et helt nytt nivå. De fremste drivkreftene i denne prosessen skal i følge biolog og høgskolelekter Erik Tunstad ha vært naturlig seleksjon, mutasjoner og tilfeldigheter (Tunstad, 2015). I denne artikkelen vil jeg hovedsakelig ta en titt på de to førstnevnte mekanismene; naturlig seleksjon og mutasjoner, og se om de virkelig har en sjanse når det kommer til vårt antatte opphav i ursuppen. Vi får begynne med naturlig seleksjon, eller naturlig utvalg som det også heter; prosessen som ansees av forskere å være den aller viktigste mekanismen for evolusjonen (Voje, 2015). Etter dette beveger vi oss videre inn i mutasjonenes verden og noe av dens forhold til naturlig seleksjon.

Naturlig seleksjon
Evolusjon kan være et forvirrende begrep. Mange bøker om evolusjon forteller oss at alle forandringer i forskjellige organsimer er evolusjon. Et eksempel på en slik bok er veiledningsboken for lærere kalt Teaching about Evolution and the Nature of Science. Jonathan Sarfati (2012), med doktorgrad innenfor fysikalsk kjemi, påpeker i boken Refuting Evolution, der han også tar en kritisk gjennomgang av boken, at kreasjonister aldri har nektet at forandring skjer i levende organsimer. Forskjellen er typen forandring det er snakk om, og om de prosesser som kan observeres i dag er de samme som står bak utviklingen fra partikkel til menneske, eller fra fisk til filosof, gjennom lange tidsperioder.

bilde: pixabay.com

Den anerkjente genetikeren Dr. John Sanford (2005) viser til hvordan naturlig seleksjon for mange, også biologer, ser ut til å ha blitt en slags tryllestav. Det har blitt en formel man påkaller når man ønsker å få det umulige til å bli mulig. Virkeligheten er allikevel annerledes med klare begrensinger. Evolusjon har med andre ord blitt et vidt begrep. Flere evolusjonister snakker om evolusjon og naturlig seleksjon som om det var det samme. En av dem er den kjente ateisten og neo-darwinisten Richard Dawkins i sin bok The Greatest Show on Earth. Han tar for seg eksperimenter som er gjort på guppyer, en populær type akvariefisk, der naturlig seleksjon gjorde at guppyene forandret farge slik at de kunne kamuflere seg mot rovfisk. Dette kaller Dawkins ”et spektakulært eksempel på evolusjon rett foran øynene på oss” (Dawkins ifølge Batten, 2014, s.19-20). Atferds- og evolusjonsbiologen John Endler er ikke helt enig med Dawkins. Endler ser ut til å være en av dem som klarer å skille mellom evolusjon og naturlig seleksjon. Han sier i forbindelse med forandringene hos guppyene at: ”Naturlig seleksjon må ikke sidestilles med evolusjon, selv om de to er nært knyttet sammen.” Videre påpeker han at naturlig seleksjon spiller en viktig rolle i evolusjonen, men at den ikke kan forklare opprinnelsen av nye varianter, bare forandringsprosessene i genfrekvensene (Endler ifølge Batten, 2014, s.20). Det er også verdt å merke seg det bleke og kjedelige kamuflasjevalget som vil gå på bekostning av den seksuelle seleksjonen som favoriserer et mer fargerikt spekter hos motparten.

Her må vi merke oss at naturlig seleksjon kan ikke forklare opprinnelsen til fargene, ikke engang til genene som bestemmer fargene, noe som ikke overraskende har blitt oversett blant evolusjonister siden Darwins tid (Batten, 2014). Med andre ord, naturlig seleksjon kan ikke produsere ny informasjon som skal utgjøre nye trekk eller egenskaper i tillegg til det som allerede finnes latent i genene til organismen. Ellers sagt med Dr. Don Battens ord: Det er et stort skritt å gå fra det å se på variasjoner i eksisterende egenskaper (slik som kortere, tynnere, lengre, tjukkere nebb) til å forklare opprinnelsen av nebb, finker, fugler, reptiler, pattedyr og alt annet (Batten, 2014, s.17).

Noen vanlige bevis brukt på evolusjon
For å bevise at ”molekyl-til-menneske-evolusjon” har funnet sted blir det i mye faglitteratur brukt flere eksempler fra mikroevolusjon som stadig blir gjentatt som noen av de beste bevis på evolusjon. La oss først ta for oss eksemplet om fargeskiftet på bjørkemåleren som i mange år er blitt omtalt som et gulleksempel på evolusjon. Det var den britiske entomologen Bernard Kettlewell som på 1950-tallet sto bak eksperimentene med 447 bjørkemålere av den mørke varianten og 137 av den lysere varianten. På begynnelsen av 1800-tallet var de fleste bjørkemålere lysfargede men under den industrielle revolusjonen snudde trenden og de fleste bjørkemålere forandret farge til en mørkere variant i de mest forurensede områdene. Han tok med seg disse bjørkemålerne til et forurenset skogområde nær Birmingham i England. Under kontrollerte former fant Kettlewell ut at rovfuglene spiste flere av de lyse bjørkemålerne på de mørke og forurensede stammene, mens de mørke bjørkemålerne på de samme trestammene overlevde og fikk mulighet til å formere seg.

bilde: flickr.com

Han gjentok et lignende eksperiment i omgivelser med lyse trær og fant ut at de mørke variantene dermed ble bytte for rovfuglene, mens den lyse slapp billigere unna og fikk mulighet til å formere seg.

Dermed var alt lagt til rette for å vise at evolusjon var et faktum, eller var det såpass enkelt? Kettlewell selv kalte denne industrielle melanismen for “den mest slående evolusjonære forandringen man faktisk har vært vitne til hos noen som helst form for organisme” (Kettlewell ifølge Wells, 2000, s.143). I en artikkel i vitenskapstidsskriftet Scientific American slo Kettlewell fast at dette var beviset som Darwin manglet (ibid.).

I ettertid har flere tvilt på fremgangsmåten til Kettlewell. Bl.a. har man funnet ut at bjørkemålere egentlig ikke holder til på trestammer, og skal man gå korrekt vitenskapelig til verks så må et forsøk kunne bekreftes gjennom repetisjon. Saken er nå den at flere har prøvd å gjenta Kettlewells eksperiment uten helt å lykkes (Mitchell, 2013). La oss nå allikevel anta at Kettlewells eksperiment var ekte og vellykket. Beviser det da at evolusjon fra ”urcelle til urmaker” har funnet sted? Langt derifra. De siste 150 årene har bjørkemåleren forandret seg til bjørkemålere. Er dette evolusjon? Nei, det er et eksempel på naturlig seleksjon, og som jeg viste til angående guppyene så er ikke evolusjon og naturlig seleksjon det samme. Vi er vitne til variasjon i bjørkemålerens genetiske materiale, noe som ikke er vanskelig for en kreasjonist å tro på.

”Darwins finker” er et annet hyppig brukt eksempel i utviklingslæren, men igjen blir vi lurt til å tro at disse finkene kan gi oss innblikk i den lange evolusjonsprosessen. På sitt berømte seilas med H.M.S. Beagle stoppet Darwin opp på Galápagos, en øygruppe i Stillehavet, der han observerte forskjellig nebbstørrelse hos finker. Noen hadde tykke nebb, andre lengre og tynnere nebb, mens noen igjen hadde en mer middels størrelse på nebbet. Disse observasjonene har blitt et av evolusjonens store ikoner, selv om Darwin lar være å nevne dem i den berømte boken sin Om artenes opprinnelse (Wells, 2000). Finkene nevnes kun et par ganger i dagboka hans før de ved en senere anledning kan se ut til å dukke opp i hans ornitologiske notater, og da til stor forvirring for senere ornitologer (Andreassen, 2009). Men nok om akkurat det.

bilde: wikimedia.org

Er nebbformene hos disse finkene tegn på evolusjon? Absolutt ikke. Skipskapteinen Robert FitzRoy som seilte på HMS Beagle sammen med Darwin uttaler med tanke på disse finkene at: ”Dette viser seg å være en av disse beundringsverdige forhåndsreglene Gud har gjort for at hver skapning skal være tilpasset det stedet den var tiltenkt å leve.” (Andreassen, 2009, s.104). FitzRoy er inne på noe vesentlig her. Det observasjonsmaterialet både han og Darwin kom med er ikke noe annet enn klare eksempler på naturlig seleksjon, der disse fuglene tilpasset nebbstørrelsen sin til den maten de hadde tilgang på. De som spiser harde frø har tykkere nebb, mens de som lever på blomster og løvverk har lengre og spissere nebb ̶ alt ettersom hva de trenger for å spise den maten de har tilgang på (Batten, 2014; Spetner, 1997). Kreasjonister har nok engang ikke vanskeligheter å tro på disse observasjonene, men at dette skal være banebrytende bevis på evolusjon (fra a-å) er en uvitenskapelig kamel å sluke! Som nevnt over så er det et temmelig stort steg å gå fra variasjoner innen nebbstørrelse til å forklare opprinnelsen til selve nebbet, finkene eller fuglene (Batten, 2014).

Vi skal se på nok et eksempel som blir hyppig brukt som bevis på evolusjon. Bananfluen, som også går under navnet Drosophila melanogaster, har en gjennomsnittelig levetid på mellom 8-14 dager, litt avhengig av temperatur i omgivelsene (yourgenome, 2015). Det vil si at du ikke trenger å vente altfor lenge på neste generasjon hvis du er en ivrig forsker og ønsker å observere evolusjon i større skala.

Forskningen på bananfluene som modellorganisme startet for fullt på begynnelsen av 1900-tallet og har pågått stort sett siden den tid (yourgenome, 2016). I løpet av alle disse generasjonene har man klart å observere flere forandringer i denne fruktelskende flua. Et eksempel ifølge evolusjonist og biolog Jerry Coyne (2009) er at bananfluer har klart å tilpasse seg å tåle ekstreme temperaturer. Dette er heller ikke evolusjon, men tilpasning. Noen studier har også påvist at bananfluer som har blitt utsatt for kjemikalier og stråling kun har produsert en mengde defekte fluer, noe som er et godt bevis på mutasjonens ødeleggende virkninger, som vi straks skal komme nærmere tilbake til (Batten, 2014).

Et tredje, og meget ofte brukt eksempel i lærebøker siden 1978 er eksemplet om den firevingede bananfluen, hvor en mutasjon skal ha resultert i et par ekstra vinger. Ifølge Jonathan Wells (2000), med to doktorgrader, den ene i cellebiologi, er det ytterst usannsynlig at en slik mutasjon kunne oppstått spontant i naturen. Han påpeker at de avles forsiktig fram i laboratorier fra tre kunstig vedlikeholdte mutantstammer, noe mange lærebøker lar være å fortelle leserne sine. En annen innlysende årsak til at dette ikke er bevis på evolusjon er at de ekstra par vingene hos denne bananfluen er totalt nytteløse. De mangler selv det aller vesentligste for vinger, nemlig muskler for flyging. I tillegg er denne mutanten av en bananflue sterkt bevegelseshemmet (Wells, 2000). Ingen av disse eksemplene er bevis på evolusjon. I bestefall er bananfluen fortsatt en bananflue! Det er ikke rart at Jerry Coyne må påpeke at hos bananfluer er evolusjonsprosessen en sakte prosess (Coyne, 2009), selv om vi har hatt all verdens bananfluegenerasjoner å observere dette på.

Mutasjoner
Den andre sentrale drivkraften bak evolusjonen sies å være mutasjoner. Ifølge førsteamanuensis Øyvind Hammer (2009) ved Universitetet i Oslo, er mutasjoner tilfeldige endringer i arvematerialet som skyldes feil under kopieringen av et gen. Mutasjoner kan komme i mange fasonger, men de aller fleste er skadelige eller nøytrale ifølge evolusjonisten Jerry Coyne (2009). Coyne påpeker også at noen få kan vise seg å være nyttige. Høgskolelektor Erik Tunstad (2015) nevner i boken Evolusjon – basert på en sann historie at en bitteliten andel er nyttige. Begge har nok rett, men hvor lite tilsvarer egentlig dette og kan disse nyttige mutasjonene være med på å skape ny informasjon slik at ”molekyl-til-menneske-evolusjon” kan vise seg å være mulig?

La oss se hva noen eksperter på området har å fortelle oss. Dr. John Sanford, en erfaren genetiker og tidligere evolusjonist, påpeker at hvis kun én mutasjon tydelig og klart hadde vist seg å skape ny informasjon (bortsett fra finjustering) så ville den vitenskapelige litteraturen på området hatt haugevis med rapporter rundt dette, noe den ikke har. Dr. Sanford, som også står bak oppfinnelsen av genpistolen, sier videre at han så langt ikke har sett et eneste krystallklart og overbevisende eksempel på en kjent mutasjon som entydig kan påvises å ha skapt ny informasjon (Sanford, 2005, s.17). Ja, han viser til mutasjoner som blir hevdet å være ”nyttige”, men som allikevel ikke har bidratt med noe ny informasjon, men heller ødelagt informasjon som allerede har vært til stede uten at dette har fått direkte ødeleggende konsekvenser for individet.

Et av evolusjonistenes favoritteksempler er mutasjoner i kromosomet hos antibiotikaresistente bakterier som medfører at cellefunksjoner jevnlig går tapt. Disse bakteriene har ifølge Sanford hatt genetiske avvik som har ført til at funksjoner har blitt defekte i stedet for at genmaterialet har forbedret seg. Den hårløse Chihuahua hunden er et annet eksempel. Under ekstrem varme kan hårløsheten være en svært nyttig tilpasning for hunden, men en slik mutasjon resulterer ikke i tilførsel av ny informasjon, men heller degenerering (Sanford, 2005, s.17).

Disse få, eller denne bittelille andelen av ”nyttige” mutasjoner som Coyne (2009) og Tunstad (2015) peker på vil ytterligere bli senket hvis vi benytter oss litt mer av Sanfords og andre genetikeres ekspertise på området. De aller fleste genetikere er enige i at de ytterst få mutasjonene som blir sett på som nyttige, er såpass sjeldne at man ikke engang velger å ta dem i betraktning (Sanford, 2005, s.45).
Det er her Erik Tunstad, Jerry Coyne og andre biologer sammen med dem henter inn naturlig seleksjon som sin reddende tryllestav. Men er den virkelig det? Dr. Sanford som jeg allerede har henvist til peker på en liten gruppe av intenst overgitte forskere, også kjent som populasjonsgenetikere. Disse er svært troende på at evolusjon fra molekyl til menneske har funnet sted, men overraskende nok så er det akkurat disse som tydeligvis har kommet fram til mange av de begrensningene som naturlig seleksjon består av.

Sanford (2005) siterer flere av disse, bl.a. J. B. S. Haldane og Motoo Kimura. Disse to viser seg å være enige i at seleksjon foregår altfor sakte og kan kun påvirke ytterst få mutasjoner samtidig. Kimura innså at de fleste mutasjonene har hatt altfor liten virkning til at naturlig seleksjon kunne ha drevet utvelgelse av dem. Med andre ord har disse mutasjonene vist seg å være usynlige for det naturlige utvalg (Batten, 2014, s.38). Det er også verdt å merke seg at i de senere år har man funnet ut at mutasjonsraten er minst 50 ganger høyere en tidligere antatt, og da ut fra et evolusjonært perspektiv. Dette skaper et stort problem, med tanke på at de fleste mutasjoner er litt skadelige (som genetikere liker å kalle det), noe som igjen betyr at disse litt skadelige mutasjonene faktisk er usynlige for det naturlige utvalg og hoper seg dermed opp i mennesker og andre organismer (Sanford ifølge Batten, 2014).

Marinbiolog Robert Carter (2014), som har spesialisert seg innenfor genetisk forskning av et spesielt protein som er å finne bl.a. i koraller, sier at disse skadelige (litt skadelige) mutasjonene blir lagt til raskere enn naturlig seleksjon i teorien er i stand til å fjerne dem. Med andre ord så hoper de seg opp! Dr. Don Batten påpeker ut ifra dette at prosessen det er snakk om er hensynsløs og heller skader oss enn skaper oss (Batten, 2014, s.39). Det er med andre ord store begrensninger i hva naturlig seleksjon kan velge ut på det molekylære planet. Det er jo de verste mutasjonene som er synlige for oss og for det naturlige utvalg (Carter, 2014; Batten, 2014).

Konklusjon 
Som vi har sett så skaper naturlig seleksjon og mutasjoner kun variasjon innenfor en populasjon. Det blir ikke lagt til ny informasjon utenifra, kun omrokering, forandringer og feil i allerede eksisterende informasjon. Det å bruke begrepet ”evolusjon” på naturlig utvalg og mutasjoner er i stor grad villedende. Det får urmakeren til feilaktig å tro at han stammer fra urcellen i ursuppen. Det vi observerer er variasjon, og kreasjonister har ingen problemer med å holde seg til det observerbare, testbare og repeterbare når det kommer til naturlig seleksjon og mutasjoner. Og det er det vi må ta utgangspunkt i, ikke trekke feilslutninger rundt disse prosessene som om de hadde vært drivkraften som har fått molekylet til å utvikle seg til menneske i løpet av alle disse milliarder av år.

Dr. Georgia Purdom (2006, s.276), med doktorgrad i molekylær genetikk fra Ohio State University, peker på ting som naturlig seleksjon i dette tilfellet faktisk er i stand til og som er vitenskapelig påvisbart, nemlig det å redusere genetisk informasjon, gjøre det lettere for organismer å overleve i gitte omgivelser, fungere som en ”utvelger”, og støtte kreasjonistenes ”frukthage” av liv. Hun påpeker videre hva naturlig utvalg ikke er i stand til, nemlig det å øke eller komme med ny genetisk informasjon, tillate organismer å utvikle seg fra molekyl til menneske, fungere som ”opphavsmann” eller støtte tanken om livets ”tre” i evolusjonsteorien. Vi kan se at det som er mulig for naturlig seleksjon er vitenskapelig observerbart og tilgjengelig for repetisjon. Dette går under observasjonell vitenskap. Som vi har sett så har mutasjoner heller ikke så mye å stille opp med som det verktøyet det sies å være når det gjelder byggeprosessen oppover mot en evolusjonær fullkommenhet.

Mye av den vitenskap som evolusjonsteorien påberoper seg baserer seg mer på tro, fantasi og antakelser enn på observasjoner i nåtid. Kreasjonistene har øyenvitnebevis i Bibelen der Gud skapte dyrene etter hvert sitt slag, ikke i den mengde av variasjon vi ser i dag, men med det innebygde potensialet som vi kan observere i dag. Vi kan observere forskjellige typer hester, store og små, sebra og esel, der det hersker liten tvil om samme opphav i hestefamilien. Vi har forskjellige ulver, hunder og rever, alle med samme opphav i hundefamilien. Det er ikke noe magisk å anta dette, det er variasjoner som i mer eller mindre grad er mulig å observere i dag. Det at løver, tigre, jaguarer, leoparder, gauper, pumaer og naboens lille gårdskatt har samme opprinnelse i kattefamilien er heller ikke noe problem for en som tror på Bibelens skapelse. Problemet oppstår når man blander naturlig seleksjon og mutasjoner til å være en mekanisme som går utenom det vi faktisk er i stand til å observere.

Kilder: 
Andreassen, J. (2009) Darwinboken - Hva du ikke visste om Charles Darwin. Herning, Origo Forlag.
Batten, D. (2014) Natural Selection. I: Carter, R (red.) Evolution Achilles Heel, s.15-47. Georgia, Creation Book Publishers. 
Carter, R. (2014) Genetics and DNA. I: Carter, R (red.) Evolution Achilles Heel, s.49-77. Georgia, Creation Book Publishers 
Coyne, J. (2009) Why Evolution is true. New York, Penguin Group. 
Hammer, Ø. (2009) Artenes opprinnelse [internett] Tilgjengelig fra: https://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/fossiler/faktablader/blad_x70.htm 
          [lest: 05.08.2017]. 
Purdom, G. (2006) Is Natural Selection the Same Thing as Evolution?. I: Ham, K (red.) New Answers Book, s.271-282. Green Forest, Maser Books. 
Sarfati, J. (2012) Refuting Evolution. Georgia, Creation Book Publishers. 
Spetner, L. (1997) Not By Chance! - Shattering the Modern Theory of Evolution. New York, The Judaica Press, Inc.
Tunstad, E. (2015) Evolusjon - Basert på en sann historie. Humanist Forlag, Grønland. 
Voje, K. (2015) Naturlig Utvalg [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/naturlig_utvalg [lest: 11. 06.2017]. 
Wells, J. (2000) Icons of Evolution: Science or myth? Washington DC, Regnery Publishing Inc. 
Yourgenome.org. (2015) Why use the fly in research [internett] Tilgjengelig fra: http://www.yourgenome.org/facts/why-use-the-fly-in-research 
         [lest: 25.07.2017]. 
Yourgenome.org. (2016) Fruit flies in the laboratory [internett] Tilgjengelig fra: http://www.yourgenome.org/stories/fruit-flies-in-the-laboratory [lest: 25.07.17].

Bibelens vitenskapelige troverdighet - Del #3

I de to siste artiklene har jeg vist til flere vitenskapelige bevis som peker på at Bibelen er til å stoles på, også vitenskapelig. Vi lever i en tid der bibelkritikken befinner seg på sin høyborg og liberalteologien florerer og stadig flere kristne i vårt land forlater troen på Bibelens ufeilbarlighet. Da er spesielt de 10 første kapitlene i Bibelen blitt angrepet og latterliggjort. I denne tredje og foreløpig siste artikkelen rundt ”Vitenskapelige bevis i Bibelen” vil jeg ta en videre dykk i bibelens vitenskapelige verden. La oss først holde oss på havets overflate og ta for oss den vitenskapelige troverdigheten rundt Noas ark som et optimalt farkost, før vi fortsetter under vannets overflate og utforsker Bibelens innsikt på områder som først i senere tid har blitt oppdaget innenfor de vitenskapelige kretser.

bilde: wikimedia.org

1. Noas ark – Et optimalt farkost?
Noas ark var et objekt til spott og spe på Noas tid, da den ble bygd og flommen lot vente på seg. Spotten og latterliggjøringen stilnet fort når dommen over menneskets ondskap endelig kom i form av en verdensvid flom med Noa og familien i trygge hender bak lukkede dører i denne enorme farkosten. Situasjonen har ikke blitt mye annerledes i dag. Latterliggjøringen og spotten har blusset opp i vår tid og det overrasker meg ikke hvis den viser seg å være enda større i dag enn før flommen i sin tid. Jeg har allerede skrevet noen artikler om flommens og arkens troverdighet og vil ikke gjenta det her. Det jeg vil se litt nærmere på i dette punktet er en vitenskapelig studie som fremhever arkens troverdighet som et optimalt farkost, bygd med innsikt som moderne vitenskap bare kunne drømme om at var mulig for ca.4300år siden. Dimensjonene på arken var ca.134m(L) x22m(B) x13,5m(H) utregnet ut fra målenheten alen (en liten alen). Dette tydet på at Noas ark var det største skipet noensinne bygd helt til man i 1858 bygde Great Eastern som fikk en lengde på 211m, en bredde på 25m og en høyde på 9m, men som i tillegg var bygd av metall (Whitcomb, 2009; Wikipedia, 2016).

Når det er sagt, så kan man jo spørre seg om Noas ark, med dimensjonene som er nevnt, var sjødyktig nok til å takle den katastrofale flommen som er beskrevet i 1.Mos kap. 7 og 8. De bibelske proporsjonene ble nøye gransket i en stor vitenskapelig studie ved et verdensklasse skipssenter i 1993, i Kriso, Sør-Korea. Studien ble utført i ledelse av Dr. Sean Hong, som tok for seg tolv forskjellige skipskrog, deriblant Noas ark, for så å avgjøre hvilket design som var mest praktisk i forbindelse med katastrofen beskrevet i 1.Mosebok. Resultatet var at ingen av de andre formene kunne overgå det 4300-år gamle designet slik det er beskrevet i Bibelen. Forskerne konkluderte med at arken kunne takle bølger på godt over 30 meter. Videre påpekte studien at arkens proporsjoner var såpass gode at det ikke fantes noen vesentlige forbedringer som kunne vært gjort. Det viste seg at proporsjonene var såpass balanserte at en høyere ark ville kantret, en lengre brukket og en som var smalere eller kortere ville gitt en svært farefull båttur. Det er også verdt å merke seg at Dr. Hong og teamet hans ikke viser seg å være kreasjonister, men mener på lik linje med de fleste evolusjonister at livet steg opp fra havet for svært lenge siden (Lovett, 2008; Lovett 2010). Andre studier er også blitt gjort til den bibelske arkens fordel. Den babylonske flomlegenden, som mange feilaktig mener at den Bibelske fortellingen er en etterligning av innehar, i tillegg til mange absurditeter, en kubeformet ark som lett ville ha kantret rundt i et slikt stormfullt vær (Lovett, 2008; Whitcomb, 2009). Her ser vi at Bibelen var langt i forveien av moderne skipsvitenskap når det kom til å bygge holdbare skip som kunne tåle ekstremvær på aller høyeste nivå.

bilde: wikimedia.org

2. Havets kilder 
I Job 38:16 spør Gud Job om de dype vannkildene på havbunnen: Er du kommet til havets kilder, har du vandret på dypets bunn? Hørte Job virkelig riktig? Var det Gud som talte? Eller viser det seg at hele Jobs bok kun bør huskes som en fortelling om en svært smertefull mann? Som jeg har vist til i tidligere artikler så viser det seg at Jobs bok inneholder mange vitenskapelig fakta som vitenskapen først flere tusen år senere har oppdaget. Dette er intet unntak. Hvordan kunne Job vite om dette? I dag vet vi at havet er utrolig dypt og mørket råder over største delen av havdypet. En enkel dukkert hadde ikke åpenbart særlig mye for ham om havets dyp, og spesielt ikke om kildene på havets bunn. Job manglet både tipp-topp moderne dykkerutstyr og ubåt, og hadde han kommet seg ned i havdybden hadde det ikke tatt lange tiden før det enorme trykket hadde tatt knekken på ham. Med andre ord, det hadde vært umulig for Job å utforske disse dybder av havet! Gud stilte Job disse spørsmålene fordi Han (Gud) visste hva som fantes i havets dyp, i det ytterste mørket. Det merkverdige og interessante her er at man visste veldig lite om havbunnen generelt i tiden før 1930. Det var først undervannstoktene med den nydesignede batysfæren til oppfinneren Otis Barton at utforskingen av havbunnen begynte å gi resultater, men fortsatt fant man ikke slike kilder på havets bunn. På 1940-tallet var kartleggingen av havets topografi i gang og man oppdaget stadig flere undervannsfjell (se punkt 3) og på 1960-tallet oppdaget man en slags metallaktig lake som kom opp fra havbunnen som indirekte bevis på vann som strømmet ut av havbunnen. Det var ikke før i 1973 i regi av Project FAMOUS at dyptdykkende og spesialdesignede ubåter hadde observert kilder som kan sammenlignes med det vi leser om i Jobs bok. Noe senere oppdaget man noen spektakulære varmekilder ved Galapagos Rift i Stillehavet, noe som fikk stor oppmerksomhet i vitenskaplige tidskrifter som National Geographic.

Flere lignende oppdagelser er blitt gjort de siste 40 årene (Austin, 1981). Job må med andre ord ha fått spørsmålene i nevnte vers direkte fra Gud, Han som ser alt og er årsaken til disse kildene. Hvem vet, kanskje Han prøvde å lære Job, at midt i det mørket han befant seg i, var Gud mektig til å la Sitt lys skinne, samtidig som Han vet så uendelig mye mer enn vi i den begrensede tilstand vi befinner oss i. Gud hadde full oversikt i situasjonen Job var i, og Han kan ha full oversikt over en mørk eller vond situasjon som du kanskje befinner deg i med hensikten å vende det til noe godt som ærer Ham. Jobs bok er heller ikke alene om å nevne slike kilder i havet. Salme 33:7 snakker også om kildene i havet, med tanke på skapelsen: Han samler havets vann som en haug. Han gjemmer dypene i forrådsrom. Fra Salomos Ordsrpåk 8:24 kan vi lese om Visdommen: Mens dypene ennå ikke var til, ble jeg født, da det ikke fantes kilder som fløt over med vann. Før fjellene ble senket ned, før haugene, ble jeg født. Hopper vi videre til vers 28 og 29 så kan vi lese: da Han festet skyene der oppe, da Han lot dypets kilder være faste, da Han satte grensen for havet, så vannene ikke skulle gå lenger enn Han hadde sagt, da Han gav Sine lover for jordens grunnvoller.

bilde: wikimedia.org

3. Fjell på havbunnen
Når Profeten Jona ble kastet over bord fra skipet han prøvde å flykte fra Gud med, så forklarer Jona litt av det han så når han nærmet seg havets dybder: Vannene omsluttet meg like til sjelen. Dypet omgav meg, tang innhyllet mitt hode. Til fjellenes grunn sank jeg ned, jordens bommer lukket seg etter meg for evig. Men, Herre min Gud, du førte mitt liv opp av graven. (Jona 2:6-7)
Her forteller Jona at han sank ned til fjellenes grunn. Dette peker mye sannsynlig mot det som i dag går under begrepet seamounts, eller undervannsfjell som det også heter på norsk (Morris, 2002; Wikipedia, 2016). Det første undervannsfjellet som ble klassifisert var den såkalte Davidson Seamount i 1933 (Wikipedia, 2016). Men allerede før dette sies det at James Alden oppdaget en dyp undersjøisk dal eller kløft ved Monterey Bay i 1857, som ligger ved kysten til California i USA (NOAA.gov, 2013). Historien om Jona sies å ha funnet sted for ca. 2800år siden og Bibelen har hele tiden hatt rett i at slike undervannsfjell eksisterer under havoverflaten, og i dag har man oppdaget utallige slike fjell. Bibelen hadde rett igjen, lenge før den moderne vitenskapen kom på banen med lignende funn.

4. Havets stier
Noen ganger er det Bibelen som leder forskere til de utroligste oppdagelser. Vi vet at arkeologien er et slikt felt. Den har bidratt til flere solide bekreftelser av bibelske steder og hendelser. Et annet område finner vi innenfor oseanografien, som er studiet av jordens hav og sjøer. Matthew Maury (1806-1873), som blir kalt ”den moderne oseanografiens far” var kristen og ivrig bibelleser. Han trodde på Bibelens ufeilbarlighet, noe som ledet ham til bemerkelsesverdige oppdagelser innenfor vitenskapen (Wikipedia, 2016; Creation, 1989). En dag mens han studerte Bibelen dukket Salme 8 opp i hodet hans. Den snakker om skapelsen av mennesket og dets stilling overfor dyreriket: 

Du satte ham til å være herre over Dine henders verk. Du har lagt alle ting under hans føtter, alt småfe og storfe, selv de ville dyr på marken, fuglene i luften og fiskene i havet, alt som rører seg på havets stier. (Sal 8:7-9)

Slutten av vers 9 gav nytt liv i oppdagelseslysten hans: …alt som rører seg på havets stier. Kunne det være sant, at havet hadde stier? Guds Ord måtte jo være sant, så hva mer ventet han på enn å finne disse stiene, og det gjorde han, en oppdagelse som bl.a. har kommet til stor nytte innenfor maritim navigasjon. I 1855 skrev Maury den første boken innenfor moderne oseanografi, der han skrev ut fra et kristent ståsted med bruk av flere bibelsitater som hadde å gjøre med meteorologi eller annen relevant vitenskap. Maury var en vitenskapsmann som tok Guds Ord på alvor, noe som gav solide vitenskapelige resultater. Nok et eksempel på Bibelens vitenskapelige troverdighet! (Creation, 1989).

bilde:wikimedia.org

5. Jetstrømmer
La oss til slutt bevege oss fra havets stier til luftens hurtige jetstrømmer. Jetstrømmer er ifølge Wikipedia (2016) hurtige, smale strømmer av luft i atmosfæren. For 3000år siden, i en tid da man trodde at vinden blåste rett fram, skrev Salomo i Forkynneren 1:6 om disse strømmene: Vinden farer mot sør og vender så mot nord. Vinden virvler rundt hele tiden, og kommer stadig tilbake til sitt kretsløp. Det var først i 1934 at flygeren Wiley Harderman Post oppdaget jetstrømmen slik at man bl.a. ble i stand til å konstruere fly som kunne fly i høyere høyder enn det som var vanlig, og i enda høyere hastighet. Men utrolig nok visste Salomo om disse planetære vindene som beveget seg i et slikt fast kretsløp. Bibelen var nok en gang i forkjøpet (Jeffrey, 1996, Morris, 1996).

Mange flere eksempler kunne blitt lagt fram, men jeg håper at disse artiklene har gitt noen lesere en litt større tillitt til Bibelen enn det de hadde fra før! Noen vil allikevel fortsette å kaste ut påstand etter påstand om at Bibelen bare er en uvitenskapelig bok fylt av myter og eventyr, selv om sannheten ofte står rett foran øynene deres. Men har du fått en sterkere tro på Guds Ord, så fortsett å grunn på det, fortsett å studere det, fortsett å lese det, fortsett å grave i Dets herlige dybder, og ikke minst, fortsett å leve det ut i tro og lydighet mot Gud!

Kilder: 
Austin, S. (1981) Springs of the Ocean. Acts & Facts. 10 (8). [internet] Tilgjengelig fra: https://www.icr.org/article/180 [lest: rundt nov/des 2016]. 
Creation (1989) Matthew Maury’s search for the secret of the seas [internet] Tilgjengelig fra: http://creation.com/matthew-maurys-search-for-the-secret-of-the-seas           [lest: rundt nov/des 2016].
Ham, K & Lovett, T (2006) Was there really a Noah’s Ark & Flood? I: Ham, K. (red.) New Answers Book, s.125-140. Green Forest, Master Books. 
History Channel (u.å.) Jet Stream Discovered. Advances Aviation [internet] Tilgjengelig fra: http://www.historychannel.com.au/this-day-in-history/jet-stream- 
          discovered-advances-aviation/ [lest: 31.12.2016]. 
Jeffrey, G.R. (1996) Guds egen signatur. Trondheim, Hermon Forlag. 
Lovett, T. (2008) Noah’s Ark: Thinking Outside the Box. Green Forest, Master Books. 
Lovett, T. (2010) What did Noah's Ark Look Like? I: Ham, K (red.) New Answer Book 3, s.17-28. Green Forest, Master Books. 
Morris, H.M. & Morris III, H.M. (1996) Many Innfallible Proofs – Evidences for the Christian Faith. Green Forest, Master Books. 
Morris, H. (2002) The Biblical basis for modern science. Green Forest, Master Books. 
NOAA Ocean Explorer (2013) Timeline [internett] Tilgjengelig fra: http://oceanexplorer.noaa.gov/history/timeline/timeline.html [lest: rundt nov/des 2016].
Whitcomb, J.C. (2009) The World that Perished. 3.utg. Winona Lake, Indiana, BMH Books. 
Wikipedia (2017) Bathysphere [internett] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Bathysphere [lest: rundt nov/des 2016]. 
Wikipedia (2017] Davidson Seamount [internett] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Davidson_Seamount [lest: rundt nov/des 2016]. 
Wikipedia (2017) SS Great Eastern [internet] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/SS_Great_Eastern [lest: rundt nov/des 2016]. 
Wikipedia (2016) Undervannsfjell [internett] Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Undervannsfjell [lest: rundt nov/des 2016].

Bibelens vitenskapelige troverdighet – Del #2

I første del av denne artikkelserien tok jeg frem fire områder der Bibelen lå langt foran den moderne vitenskapen. Vi som tror på Bibelen som Guds Ord på det åndelige området trenger ikke bekymre oss over at den også er Guds Ord når den tar for seg det jordiske eller vitenskapelige området. Jesus selv sier, som jeg var inne på i forrige artikkel at når dere ikke tror når Jeg har talt til dere om det jordiske, hvordan skal dere da tro hvis Jeg taler til dere om det himmelske? (Joh.3:12).

Vår tolkning av Bibelen kan av og til bli såpass overdreven at vi lett mister bakkekontakten, slik at vi overåndeliggjør for eksempel de første kapitlene i 1.Mosebok ved å betrakte dem som allegorier, eller bare noen viktige åndelige sannheter. Det er sant at det finnes mange åndelige poenger i disse kapitlene. Men det er lett å tenke at Gud bare taler til oss rundt de åndelige tingene (eller det himmelske som Jesus kaller det) slik at vi glemmer og overser de ”jordiske” (historiske) sannhetene i Bibelen, som faktisk er grunnleggende ifølge Jesus. Skapelsesberetningen, syndefloden og Babels tårn er grunnleggende innføring i jordens historie, noe som også er med på å berøre viktige åndelige emner senere i bibelhistorien, bl.a. vedrørende Jesu soningsdød på korset for oss.

Når vi ikke helt klarer å stole på Bibelens vitenskapelige sannheter rundt verdens tilblivelse og det som hører med, velger vi dessverre altfor ofte å gå på kompromiss og la denne verdens visdom, som er dårskap i Guds øyne (1.Kor.3:19) forklare hvordan vår opprinnelse skal/kan ha skjedd. Tror vi bare på noe av det som Bibelen sier på området lar vi ofte det evolusjonære verdensbildet prege resten av det bibelske verdensbildet på de områdene som man ikke synes er like lett å forklare, men som det allikevel finnes mange gode forklaringer på.  
Jeg tror det er en viktig del av et sunt kristenliv å ha bakkekontakt, også når det gjelder Bibelens troverdighet på det vitenskapelige plan. I denne artikkelen vil jeg fortsette å sette lys på noen av de vitenskapelige områdene der Bibelen ligger langt foran den moderne vitenskapen. La oss begynne med litt grunnleggende medisinsk kunnskap som Gud allerede for flere tusen år siden gav nøyaktige instrukser om. 

 

bilde: pixabay.com

1. Behandling av spedalskhet og svartedauden
Spedalskhet var i mange hundre år et av de mest fryktede sykdommene som spredde seg rundt om i Europa, spesielt i middelalderen. Panikken som fulgte med kunne ikke engang sammenlignes med svartedauden som herjet på 1300-tallet eller syfilisen som fikk sitt inntog mot slutten av det samme århundret. Legene visste ikke sine arme råd og ble ofte selv offer for disse grusomme sykdomsherjingene. På denne tiden mente noen at inntak av varm mat, hvitløk, pepper og kjøttet av selvdøde griser var årsaker til smitte av spedalskhet, mens noen var litt mer astronomiske av seg og tenkte at planetenes ugunstige stillinger var årsaken. Den engelske legen Gilbertus Anglicus (1170-1230) mente sykdommen i hovedsak påvirket nervene og ikke var særlig smittsom, og kunne behandles som andre nervesykdommer, men kuren han kom med viste seg å ikke ha noe virkning (McMillen, 1983; Woolf, 2004).

Svartedauden kan sies å være den epidemien i middelalderen som tok aller flest menneskeliv. I løpet av det trettende århundre regner man med at denne sykdommen tok livet av opptil 60 millioner mennesker og regnes som den største sykdomskatastrofen som er påvist i menneskehetens historie. Fantes det noe håp for å få disse farsottene under kontroll? Man prøvde nok det ene og det andre. Man lyttet sikkert til de fremste medisinske ekspertene på den tiden, men ingenting nyttet. Kirken, som på mange områder hadde bevegd seg langt vekk fra Guds Ord og misbrukte Guds navn til krig og diverse ulumskheter måtte ikle seg ydmykhet og se om Bibelen faktisk hadde en siste utvei. Medisinhistorikeren George Rosen peker i følge dr.med. S.I. McMillen (1983, s.8) at Kirken tok ”ledelsen og baserte seg på prinsippet om smitte, slik den er beskrevet i Det gamle testamentet. Denne idéen og de praktiske resultatene av den er klart og tydelig definert i Tredje Mosebok.”
La oss se hva et av de minst leste bøker i Bibelen har å si om karantenekrav når det gjelder spedalskhet:

Han skal være uren hele den tid han har sykdommen. Uren er han, han skal bo for seg selv, hans bolig skal være utenfor leiren. (3. Mos. 13:46)

Isolasjon var løsningen. Kirken tok ledelsen med Bibelens Ord i hånd. George Rosen bekrefter dette: ”Straks man konstaterte et tilfelle av spedalskhet, skulle pasienten isoleres og stenges ute fra samfunnet.” Videre sier han at kirken ”utførte den første store innsatsen i metodisk utryddelse av sykdom” (Rosen ifølge McMillen, 1983, s.8). Bedre sent enn aldri, mange menneskeliv ble spart og man hadde nok et sterkt ønske om å ha oppdaget dette i en enda tidligere fase slik at ikke så mange liv hadde gått tapt.

Samme metode ble tatt i bruk for å bli kvitt svartedauden. Det er interessant å merke seg at jødene, som ofte har møtt på forfølgelser opp igjennom tidens løp feilaktig fikk skylden for denne pesten, siden de ikke ble rammet like hardt som andre mennesker (Wikipedia, 2016). Mye av årsaken til at flere jøder holdt seg friske kan antas å ha vært deres hengivenhet til lovene og forskriftene i det gamle testamentet, og i dette tilfellet karanteneloven i overnevnte vers. Flere historikere gir Bibelen æren for en ny tid med effektiv sykdomskontroll. Bibelen hadde med andre ord en tydelig og klar sanitærlovgiving på plass lenge før middelalderkirken og den medisinske vitenskapen hadde løsningen, fra Bibelen vel og merke (McMillen, 1983). La oss nå bevege oss over til noen andre lumske sykdommer som har preget historien og hvordan smitte kunne vært forhindret.

2. Behandling av andre alvorlige sykdommer
Det er ingen nyhet at mennesker velger å vende seg vekk fra Guds Ord etter en tid med opplysning, og dermed må betale prisen for det. Man tok det forgitt at den verste spedalskhetstiden var over og svartedauden var kommet under kontroll. Hadde mennesker tatt Guds Ord alvorlig når det kom til andre sykdommer, hadde enda flere menneskeliv blitt spart. Noen eksempler er tarmsykdommer som kolera, dysenteri og tyfus som tok millioner av menneskeliv på grunn av stusselige og meget primitive sanitærordninger. Selv storbyer og hovedsteder ble rammet. Det var vanlig å helle ekskrementer i gater som ikke var brolagt og flere steder var stanken ulidelig sterk. Disse sykdommene spredde seg bl.a. ved at drikkevannet ble forurenset med denne urensede kloakken (McMillen, 1983; Walker, 2006). Dr. McMillen (1983, s.9) skriver om fluene som ”levde fyrstelig og formerte seg voldsomt i urensligheten og spredte tarmsykdommer, som drepte millioner av mennesker.” Han kaller det videre som ”rene sløseri med menneskeliv som kunne ha vært reddet hvis man hadde tatt Guds bud om befrielse fra sykdom alvorlig.” La oss se hvilke instrukser Gud gav Israelittene slik at de kunne holde seg friske fra de overnevnte tarmepidemiene:

Mellom dine redskaper skal du ha en spade. Med den skal du grave et hull, når du setter deg ned der ute, og så igjen dekke over det som er gått fra deg. (5. Mos 23:13)

En ganske primitiv, men meget effektiv forholdsregel som viser oss et avansert syn på hygiene, som kunne ha spart massevis av menneskeliv. Hadde man bare lest i Femte Mosebok som lå 3500år forut for sin tid så hadde mye vært gjort (McMillen, 1983). Etter at man fant ut at disse sykdommene hadde sammenhenger med dårlige kloakk- og sanitærforhold, og satte i gang forebyggende tiltak, så avtok logisk nok disse pandemiene (McMillen, 1983; Walker, 2006).

3. Håndhygiene
S.I. McMillen (1983) forteller i boken Ingen av disse sykdommer om et undervisningssykehus i Wien, på 1840-tallet, som gikk under navnet Allgemeine Krankenhaus. Det var et mye omtalt sykehus og McMillen peker på den tragiske dødsstatistikken blant kvinner på fødeavdelingen, der hver sjette kvinne døde. Det ble gitt forskjellige dødsårsaker som forstoppelse, forsinket melkeavgang, frykt eller giftig luft. Bedre ble det ikke når leger og medisinske studenter skulle obdusere likene, de vasket verken hender eller brukte hansker. Man var rett og slett ikke klar over hvor viktig dette var.
Omtrent på samme tid var det en ung lege ved navn Ignaz Semmelweiss som tok over ledelsen på obstetrisk avdeling. Han merket seg at kvinnene som ble undersøkt av legene og studentene var de som ble syke og døde. Dette triste bildet som gjentok seg i tre års tid fikk Semmelveiss til å innføre noen enkle, men drastiske tiltak. Han innførte en regel om at alle som hadde deltatt under en obduksjon, enten det var lege eller student, måtte vaske hendene sine nøye før undersøkelsene av de kommende mødrene ble igangsatt. McMillen (1983) forteller at før denne regelen inntrådte i 1847 så døde 57 kvinner bare i løpet av april måned. Etter at forordningen tredde i kraft merket man enorme forskjeller. I juni døde bare en av førtito kvinner og i juli var det bare en av åttifire som døde. Her kunne man se klare sammenhenger ved manglende håndhygiene og de dødelige infeksjonene som var blitt overført fra lik til de levende kvinnene.

Det viste seg også ved en senere anledning, etter en obduksjon at en lege og hans studenter hadde vasket hendene sine og skulle undersøke tolv kvinner. Dessverre døde elleve av de tolv av feber. Semmelveiss var årvåken og bestemte seg for å gjøre enda flere hygieniske innstramninger ved å beordre både studenter og leger til å vaske seg nøye etter hver pasient de undersøkte. Det som følger kan få en til å vri seg i stolen, for dette ble ikke godt mottatt av verken studenter, obstetrikere eller andre overordnede på sykehuset. Dette var for mye å forlange syntes de og Semmelveiss ble møtt med mye hån og ukvemsord og fikk dermed ikke forlenget årskontrakten sin. Etter at Semmelveiss var gått og andre overtok, ble vaskefatene kastet ut, og logisk nok steg dødstallene igjen til samme gamle høyder. Soleklare bevis viste hvordan mange menneskeliv ble spart, men menneskets stolthet og fordommer gikk foran. Dette er også noe vi kan se mye av i dagens vitenskapelige kretser. spesielt når det kommer til skapelse vs. evolusjon. Alt roper etter en designer, men dessverre tviholdes det på at alt skal ha blitt til gjennom evolusjonens ”tapre gang”.
Semmelveiss led samme skjebne, som nevnt over, i hjembyen sin Budapest, der dødeligheten blant fødende kvinner var temmelig høy før han kom på banen. Tiltakene hans viste seg å være effektive, men han møtte nok engang misunnelse og fordommer fremfor aksept for sine klare bevis. Dette ble til slutt en altfor stor belastning for Semmelveiss som døde på et sinnsykehus uten å få den ære og anerkjennelse han fortjente for det arbeidet han hadde gjort.

Så hva har denne sørgelige historien med Bibelens troverdighet å gjøre? Dersom vi blar noen årtusener tilbake i tid og slår opp i Bibelen i 4.Mos. 19 så finner vi flere tydelige sanitære lover som blir lagt fram om å holde hendene rene og bade seg i vann etter å ha tatt i døde eller infiserte kropper. I 3.Mos. 15:13 leser vi at kroppen og klærne skulle vaskes under rennende vann når det gjaldt å forebygge sykdom:

Når den med utflod er renset for utfloden sin, skal han regne sju dager for renselsen. Han skal vaske klærne sine og bade legemet sitt i rennende vann. Så skal han være ren.

bilde: istockphoto.com

Fram til det 20.århundre vasket legene som ønsket det, hendene sine i vannfat som selvfølgelig gjorde at bakteriene forble på hendene deres. Gud befalte allikevel gjennom Moses at israelittene skulle vaske seg i rennende vann, noe som har vist seg å være mye mer effektivt. I dag foretas det ikke noe inngrep på en pasient før hendene er blitt vasket etter grundige prosedyrer. Når det har forekommet slurv og mangel på renslighet har det vist seg i unødvendige tap av menneskeliv (McMillen, 1983; Jeffrey, 1996). Dette er bare to av flere bibelsteder som viser til sanitære og hygieniske tiltak i forbindelse med forebygging av sykdom og død. I forhold til andre folkeslag og kulturer på Mose tid var den medisinske kunnskapen ikke noe å skryte av. Men Gud gav Israelittene lover og forskrifter som gav løfter om hvordan man kunne holde seg frisk og unngå unødvendig tap av liv. Kanskje dette var en av grunnene til at Israelittene klarte å ”fylle jorden” slik de gjorde i motsetning til mange andre folkeslag på den tiden?

4. Omskjærelsen i den gamle pakt
Omskjærelsen var et sentralt paktstegn som Gud gav Abraham for nærmere 4000 år siden, et tegn som jødene har holdt fast ved helt til den dag i dag. Selv om omskjærelsen ikke gjelder kristne, som lever i den nye pakt, og heller ikke er et veldig aktuelt tema blant ikke religiøse, så har omskjærelsen vist seg å ha flere medisinske fordeler ifølge moderne vitenskap og forskning på området. I 1.Mosebok 17 kan vi se Gud  gi Abraham de nødvendige instruksene på omskjæring. I vers 12 kan vi lese at alle jødiske guttebarn skulle omskjæres når de var åtte dager gamle. Et tegn som har vært holdt ved like helt til i dag. Siden det var Gud som gav Abraham dette paktstegnet kan vi forvente at det faktisk hadde noen fordelsmessige funksjoner utover det å være et paktstegn. La oss se litt nærmere på det:
Først må vi merke oss at det var den åttende dagen Gud befalte at guttebarna skulle bli omskjært. Hvorfor akkurat når barnet var 8 dager gammelt? Det finnes gode grunner til dette. Den amerikanske barnelegen L. Emmett Holt, en pioner innenfor pediatrien, og Professor Rustin McIntosh, som bl.a. har undervist i pediatri ved Colombia University, viser til at nyfødte barn har meget stor tilbøyelighet til omfattende blødninger mellom andre og femte dag hvis et slikt inngrep skulle blitt foretatt før den åttende dag, noe som bl.a. kan gi alvorlige hjerneskader og i noen tilfeller også føre til død ved sjokk eller blodtap. Årsaken til dette viser seg å ligge i K-vitaminet, et viktig koaguleringsstoff som ikke produseres i normale mengder før barnet er mellom fem og syv levedager gammelt. Det finnes også et annet stoff som blir kalt prothrombin som også har med koaguleringsevnen i kroppen å gjøre. Data rundt dette viser ifølge Dr.med. S.I. McMillen at babyer som er tre dager gamle viser seg å ha 30% mindre av dette stoffet en normalen. Dermed er operasjoner og inngrep på dette tidspunktet meget krevende og kan føre til alvorlige blødninger. Prothrombintilstrømningen øker raskt etter dette og når sitt høydepunkt på den åttende dagen før den synker fra sine 110% til normalen på 100% (McMillen, 1983). Slutningen vi kan trekke er at barn som er åtte dager gamle har utrolig nok mer prothrombin enn de noen gang ellers vil ha. Tar man hensyn til alle disse indikatorene så viser det seg at dag åtte er den tryggeste og mest optimale dagen å utføre inngrepet på. Muslimer derimot omskjærer sine guttebarn når de er fire år eller eldre, men ikke senere enn i pubertetsalder.

Det har vist seg å være flere hygieniske fordeler ved omskjærelsen. Omskjærelse blant menn har bl.a. vist seg å forhindre forekomster av livmorhalskreft blant deres partnere. Livmorhalskreft var en gang den krefttypen som tok flest menneskeliv i Amerika (McMillen, 1983; Cancer.org, 2016). På verdensbasis er denne kreftformen den tredje største som rammer kvinner (Kreftregistret.no). I forbindelse med dette oppdaget Dr. Hiram N. Winberg noe meget interessant på begynnelsen av 1900-tallet. Mens han leste pasientjournaler fra Mount Sinai Hospital i New York, la han merke til at jødinner var forholdsvis lite rammet av denne kreftformen. Dette fikk også andre sykehus til å ta en nærmere titt på sine journaler. Dr. Ira I. Kaplan ved Bellevue Hospital i New York la merke til samme tendens der, jødiske kvinner med denne krefttypen var en sjeldenhet. Mayoklinikken i Rochester, Minnesota merket seg at det ikke fantes en eneste jødinne blant de 568 tilfellene av livmorhalskreft, selv om 7% av alle pasienter som ble innlagt på Mayoklinikken var jøder (McMillen, 1983; MCS, 2015). Flere eksempler kunne vært nevnt. Medisinske forskere i dag er enige om at dette fenomenet er et resultat av omskjærelsesskikken blant jødiske menn (ibid.).

Mayoklinikken viser på sine hjemmesider til flere andre helsegevinster med omskjærelse, som f.eks. redusert forekomst av urinveisinfeksjoner og seksuelt overførbare infeksjoner (MCS, 2015). Hvorfor har man ikke sett dette før i moderne legevitenskapelig tid? Kanskje fordi man har en forutinntatthet om at Bibelen ikke er vitenskapelig troverdig og dermed ikke verdt å bruke tiden sin på. Sannheten er at Gud gav Abraham befaling om dette ca.4000 år før moderne vitenskap fant ut av fordelene med omskjæring og at den åttende dag var den optimale dagen å foreta inngrepet på. Hvordan kunne Abraham og Moses vite at denne dagen var den beste dagen å omskjære israelittiske guttebarna på? Tilfeldig? Neppe. Gud hadde talt til dem, Han som har mer visdom enn all verdens vitenskapsmenn til sammen. Han gav instrukser som var nødvendige for at Israelsfolket skulle holde seg friske.

I denne delen i artikkelserien om vitenskapelige bevis i Bibelen har vi nå sett på ytterligere fire områder; der Bibelen visste svaret lenge før den moderne vitenskapen kom på banen med sine resultater på overnevnte områder. Kanskje det er på tide å stole på Guds Ord, også når det kommer til områder som omhandler skapelsen, jordens alder, syndefloden og babels tårn. I neste artikkel vil du få med deg enda flere solide grunner til å stole på Guds Ord. Følg med videre!

Kilder: 
Cancer.org (2016) What are the key statistics about cervical cancer? [Internett] Tilgjengelig fra: 
          http://www.cancer.org/cancer/cervicalcancer/detailedguide/cervical-cancer-key-statistics/ [lest: 27.08.2016].
Jeffrey, G.R. (1996) Guds egen signatur. Trondheim. Hermon forlag As.
Kreftregistret (u.å.) Livmorhalskreft. [Internett] Tilgjengelig fra: https://www.kreftregisteret.no/Generelt/Fakta-om-kreft/Livmorhalskreft/ 
          [lest: 27.08.2016].
McMillen, S.I. (1983) Ingen av disse sykdommene. Ansgar Forlag, Oslo.
Mayo Clinic Staff (2015) Test and Procedures – Circumcision (male) – Why It’s done. [Internett] Tilgjengelig fra:  
          http://www.mayoclinic.org/tests-procedures/circumcision/basics/why-its-done/prc-20013585/ [lest: 25.07.2016].
Walker, R. (2006) Pest og epidemier. Gyldendal Norsk Forlag AS.
Wikipedia (2016) Black Death Jewish persecutions. [Internett] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Black_Death_Jewish_persecutions/ 
          [lest 13.08.2016].
Wikipedia (2016) Mannlig omskjæring. [Internett] Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Mannlig_omskj%C3%A6ring/ [lest: 17.08.2016].
Woolf, A. (2004) Middelalderen – Sykdom og død. Holte, Forlaget Flachs.