14. april 2014

Radiometrisk datering og jordens alder

Det finnes mange ulike metoder å datere jordens eller universets alder på. I denne artikkelen vil jeg fokusere litt på jordens alder og ta for meg en av de mest brukte metodene, nemlig den radiometriske dateringsmetoden. Først vil jeg gi en kort og enkel innledning, før jeg går videre med en innføring av hvordan jordens alder har forandret seg med raske skritt i løpet av de siste 250 år, før jeg så retter blikket på hva radiometrisk datering er for noe og hvordan den fungerer. Til slutt vil jeg ta for meg noen kritiske antakelser man stort sett overser, og utslag disse antakelser kan gi.
bilde: pixabay.com
Det finnes mellom 100-200 forskjellige dateringsmetoder. 90% av disse peker mot en ung jord, mens bare 10% kan tyde på en eldre jord. Med et nærmere blikk på disse 10% så viser de seg å ha noen kritikkverdige antakelser og synsinger som ikke mange vet om (Humphreys, 2008). Radiometrisk datering er en slik type dateringsmetode og et av de hyppigst brukte for å få evolusjonistene fornøyde med de tidsperioder som må til for at de skal kunne ha et lite håp om at deres teorier skal stemme med virkeligheten. De er også totalt avhengige av lange tidsperioder for at teoriene deres på noen som helst måte skal slå an hos tilhørerne, og det ser ut som det brukes mange midler for å få frem dette i et samfunn som stort sett er preget av en evolusjonær tankegang. Man utelater eller, rett og slett ignorerer det som kan tyde på en mye yngre jord. Samfunnet i dag er blitt så vant til å tro på det de hører om jordens alder at det har blitt en selvfølge for de fleste at jorden er milliarder av år gammel. Men hvor selvfølgelig er denne selvfølgen? Kan det lønne seg å ta et kritisk blikk på dette? Jeg regner med at de fleste mer eller mindre vil fnyse til teoriene om en ung jord, men jeg håper i hvert fall at denne artikkelen vil sette i gang en enkel tankeprosess rundt dette og kanskje åpne noens øyne for at jorden enkelt og greit ikke trenger å være så gammel som den antas å være.

Jordens alder de siste 250år
Det er ikke bare i moderne tid man har ment at jorden må være eldgammel. Går vi et par hundre år tilbake i tid så kan man spore opp flere personligheter som trodde på en gammel jord. Det vi bør merke oss er hvor fort disse tidsperiodene har forandret seg. Vi kan starte med den franske naturalisten, matematikeren og kosmologen Comte de Buffon som levde på 1700-tallet. Han mente at jorden var rundt 78000 år gammel i 1779, men tidene forandret seg og den tyske mineralogen Abraham Werner mente at jorden måtte være mer enn som så, og økte dens alder opp mot 1million år i 1786. Helt på slutten av 1700-tallet mente James Hutton, en av grunnleggerne av moderne geologi, at jordens alder muligens var evig, i hvert fall helte han mot en alder på veldig lange tidsperioder. Ut over 1800-tallet fulgte det med flere som mente at lange tidsperioder var det man måtte ty til, blant disse var Pièrre LaPlace, Jean Lamarck, William Smith og Georges Cuvier. Senere kom Charles Lyell inn på banen, kjent for bl.a. å være moderne geologiens far sammen med James Hutton, som nevnt over, og han mente fra rundt 1830 at jorden også måtte være flere millioner år gammel. I 1862-1899 kom fysikeren Lord Kelvin inn på banen, og i tillegg til sitt bemerkelsesverdige arbeid rundt termodynamikk, så mente han at jorden måtte være mellom 20-100 millioner år gammel. Beveger vi oss videre til 1913 så tar geologen Arthur Holmes i bruk den radiometriske dateringsmetoden uranium-bly og får en alder på 1,6 milliarder år, mens Claire Patterson fastslo i 1956, med en sterk tro på evolusjon og de antakelsene som følger med, at jorden måtte være rundt 4,5 milliarder år målt ut fra noen meteorittsteiner (Wikipedia, 2013, Hodge, 2008 & Chaffey, 2012).

Hva er radiometrisk datering og hvordan fungerer det? 
Radiometrisk datering, også kalt radioaktiv datering eller radioisotop datering er en dateringsmetode som bl.a. blir brukt til å måle forskjellige bergarter og jordens alder. Vulkanske bergarter som granitt og basalt (en type lava) er eksempler på noen vanlige typer. Den blir også brukt til å datere arkeologisk materiell (Wikipedia, 2013). Vitenskapen har gjennom denne metoden kommet fram til at jorden er mellom 4,5 og 4,6 milliarder år gammel (Riddle, 2006).
bilde: pixabay.com
For å komme fram til en bestemt alder, på f.eks. en bergart, så måler man nedbrytningen av de radioaktive elementene som befinner seg i bergarten. Denne prosessen blir satt i gang når bergarten har kjølt seg ned. Disse radioaktive elementene består av moder- og datter elementer. Et eksempel på et moderelement kan være uran som da gjennom tid vil brytes ned til datterelementet som i dette tilfellet er bly. Slik er det også med kalium (moderelementet) som brytes ned til det kjemiske grunnstoffet argon (datterelementet). Førstnevnte prosess har da en halveringstid på 4,5 milliarder år. Dette vil si at det tar så lang tid for nedbrytningsprosessen å falle ned til halvparten av den opprinnelige verdien. Når man da kjenner til det konstante nedbrytningstempoet og mengden av moder- og datterelementer i en bergart, så skal det ikke et veldig vanskelig mattestykke til for å regne ut tiden for den oppnådde opphopningen av datterelementet (Larssen, 2004). Det kan virke enkelt, greit og troverdig, helt til man merker seg problemene og de kritikkverdige antakelsene bak metoden.

Problemer med radiometrisk datering 
I vitenskapens verden må man stadig ty til antakelser, og dette er intet unntak. Selv om denne dateringsmetoden til en viss grad går under det som kalles observerbar vitenskap så spiller også historisk vitenskap en vesentlig rolle. Man kan på en observerbarmåte måle datterelementet i en bergartsprøve og dermed finne ut den nåværende nedbrytningsraten av moderelementet. For å studere forholdene som var til stede når en bergart ble dannet så må man ty til historisk vitenskap, som ikke kan observeres i nåtid.
Grunnet moderne vitenskapelige teknikker blandet med antakelser fra fortiden så er det mye kritikkverdig man må ty til når det kommer til radiometrisk datering (Riddle, 2006). Disse antakelsene vil kunne påvirke resultatene man får. Den radiometriske dateringen slipper ikke unna i dette tilfellet og man hører sjelden om svakhetene med den. Et unntak fra sjeldenheten kan vi allikevel merke oss i det sekulære vitenskapstidsskriftet Nature som innrømmer at radiometriske dateringer er noen av de vanskeligste, mest omstridte og skjøre målingsmetoder på jorden. Underoverskriften i artikkelen avslører litt mer og tar opp litt av den skepsisen som råder under overflaten, der det blir sagt at ”dateringsfunksjoner på månen og på Mars er ren gjetting” (Nature ifølge Creation, 2013, s.8). Dette viser at det finnes underliggende vanskeligheter i vitenskapens verden som sjelden kommer ut i det offentlige rom. Jeg skal nå videre ta for meg noen av de kritiske antakelsene som må stemme overens hvis det skal være noe håp om å få troverdige resultater:

Antakelse #1: Det må være et lukket system, dvs. at systemet ikke på noen som helst måte skal ha blitt påvirket av ytre faktorer, utenfor dateringsprosessen, at ingen isotoper verken har blitt lagt til eller fjernet på noen som helst måte fra bergarten i løpet av tidens løp.
Problem med antakelse #1: Mest sannsynlig så finnes det ikke noe slikt som et lukket system i naturen og ideen om at et system kan forbli lukket i millioner av år er temmelig absurd og kan ikke bevises vitenskapelig (Larssen, 2004, Matthews, 1982, Snelling, 1992). Og selv om det skulle finnes et såkalt lukket system så finnes det ingen måter å vite om dette systemet har vært lukket gjennom hele historien, noe som er lite sannsynlig ifølge den tidligere evolusjonisten Dr. Henry Morris (Morris & Morris, 1996). For å ta et eksempel på dette i forhold til kalium-argon metoden, har Melvin Cook, med doktorgrad i fysikalsk kjemi, regnet ut at hvis jordens alder hadde vært 4,5 milliarder år, slik den antas å være i dag, så kunne ikke mer enn én prosent av den nåværende mengden av argon i jorden ha blitt dannet gjennom radioaktiv nedbrytning fra kalium. Dette viser ganske klart at det ikke finnes så mye tvil om at noe av argonet i kalium mineraler må ha kommet fra omgivelsene i stedet for nedbrytningsprosessen (Larssen, 2004, s.147).

Antakelse #2: Systemet skal opprinnelig ikke ha inneholdt noe av datterelementet.
Problem med antakelse #2: Det er umulig å vite de opprinnelige komponentene i et system i prehistorisk tid. Datterprodukter kan ha blitt opptatt i systemet på mange måter, både da systemet først ble dannet og senere. Vi kan ta for oss et eksempel fra datering med rubidium-strontium. Halveringstiden her er anslått å være 47 millioner år, noen mener 60 og andre igjen 120 millioner år (ganske store forskjeller verdt å merke seg!!). Problemet er at datterelementet som er strontium ikke har noe stort problem med å bli tatt opp i rubidium mineraler fra omliggende bergarter. Rubidium-strontium systemet kan også delvis vaske bort rubidiumet, noe som igjen kan føre til store kontraster og feil i dateringene (Larssen, 2004, s.148). Dr. Melvin Cook, som vi var inne på, sier i forbindelse med dette: ”Derfor, hvis vi var enige om at jorden er fem milliarder år gammel, ville likevel strontium som datterprodukt av nedbrytningen av rubidium bare være fem prosent av all strontium som er tilstede i bergartene.” (Cook i følge Larssen, 2004, s.148)
For å konkludere denne antakelsen fra skapelsesperspektiv, så hadde det ikke vært noe problem for Gud å ha latt det være datterelementer i mineralene helt fra skapelsens begynnelse. Det er uansett umulig å bevise eller motbevise dette vitenskapelig.

Antakelse #3: Den radioaktive nedbrytningshastigheten har vært konstant opp gjennom historien.
Problem med antakelse #3: Dette er en antakelse der sannhetsgestalten henger i en veldig tynn tråd. Alle naturlige prosesser opererer med en viss hastighet som blir påvirket av opptil flere faktorer. Selv om hastigheten i radioaktiv nedbrytning er kontrollert av atomets struktur og dermed ikke så lett påvirket av andre prosesser, så finnes det faktorer som i vesentlig grad kan påvirke hastigheten i prosessen. Det er bl.a. blitt påvist at denne strukturen kan bli påvirket av frie nøytroner og nøytrioner fra kosmisk stråling. I dette tilfellet, hvis noe skulle ha skjedd som hadde økt forekomsten av disse partikler i jordskorpen så ville hastigheten i den radioaktive nedbrytningen akselerert. Det er allment akseptert at hendelser som supernovaeksplosjoner i nærliggende stjerner eller omvending av jordens magnetiske felt har funnet sted, og det er slike tilfeller som mye sannsynlig kan virke inn i den radioaktive nedbrytningsprosessen. Dette kan bekreftes av Fred Jueneman, kjemiker og forskningsdirektør i Innovative Concepts Association, og en troende på evolusjon: ”Hvis en supereksplosjon skjer nært vårt solsystem, vil en anisotrop nøytrinofluks fra eksplosjonen ha den særegne egenskap i å sette på ny alle våre atomklokker. Dette ville gjøre ende på våre 14karbon, kalium-argon og uran-bly dateringsmålinger. Alderen til prehistoriske funn, jordens og universets alder ville bli trukket i tvil.” (Jueneman i følge Larssen, 2004, s.148). I en av sine artikler innrømmer også evolusjonisten William Stanfield at de radiometriske dateringsmetodene er relativt tvilsomme: ”Det er åpenbart at radiometriske metoder ikke er de pålitelige metoder som de hevdes å være. Aldersbestemmelser av et gitt geologisk lag utført med forskjellige metoder viser ofte svært forskjellige resultater (noen ganger er forskjellen flere hundre millioner år). Det eksisterer så langt ingen absolutt, pålitelig radiologisk klokke.” (Stanfield ifølge Larssen, 2004, s.149) Dette viser at det er stor sannsynlighet for at hastigheten i denne nedbrytningsprosessen har vært mye høyere i tidligere tidsperioder, eller at disse ”klokkene” kan ha nullstilt seg opp til flere ganger. Tar man dette i betraktning så viser det at den antatte alderen på jorden kunne blitt drastisk redusert på målingene.

Timeglass eksemplet
For å gi en enda klarere og enklere forståelse av radiometrisk datering og hvordan disse antakelsene fungerer (/ikke fungerer), så kan vi sammenligne det med en illustrasjon av et timeglass. Tenk deg at du går inn i et rom og ser et ganske stort timeglass stå på bordet med sand både på toppen og på bunnen. Du lurer fælt på hvor lenge dette timeglasset har holdt på å renne. Du setter i gang å kalkulere hvor fort sanden faller, og du måler mengden av sand på bunnen, og slik kan du kalkulere deg fram til hvor mye tid som har gått siden timeglasset ble snudd. Så langt kan alle kalkuleringene være korrekt, siden det her er snakk om observerbar vitenskap, men saken er at resultatet allikevel kan bli feil. Dette er fordi vi ikke har tatt i bruk de kritiske antakelsene som angår prosessen i fortid:

bilde: pixabay.com
Antakelse #1: Har det blitt lagt til mer eller blitt fjernet noe sand fra timeglasset? (Til forskjell fra en bergart som befinner seg i et åpent system så er ikke dette mulig for et seglet timeglass, men vi later som om glasset har et lokk på toppen, noe som gjør sammenligningen litt mer relevant)
Antakelse #2: Fantes det noe sand på bunn når timeglasset ble snudd rundt?
Antakelse #3: Har sanden i glasset alltid falt med samme hastighet?

Sannheten bak disse antakelsene, som en ikke kan vite, kan forandre resultatet betraktelig, og hvis vitenskapen ikke klarer å ta hver av disse tre kritiske antakelsene i betraktning når det kommer til de nevnte dateringsmetoder, så kan disse metodene gi feil svar med store marginer. I neste avsnitt skal vi ta en titt på noen slike feilmarginer.

Eksempler på feil datering
Måten vi kan vite at radioisotopdatering ikke alltid fungerer er at vi kan prøve den ut på bergarter/steiner av kjent alder. I 1997 dro en gruppe på åtte vitenskapsfolk, kjent som RATE gruppen (Radioisotopes and the Age of the Earth) ut for å etterforske disse antakelsene man til vanlig tar når man daterer ved hjelp av radioisotopdatering. Steve Austin, med doktorgrad i geologi, og medlem av RATE gruppen tok for seg en bergart som man på forhånd visste at hadde blitt formet i 1986, etter utbruddet fra vulkanen Mount St. Helen. Når det her ble brukt Potassium-Argon datering så ga de nydannede bergartene en alder mellom 0,5 og 2,8 millioner år. Dette er med på å vise at datterelementet argon faktisk var tilstede når bergarten stivnet (Vardiman i følge Riddle, 2006).
bilde: pixabay.com
For å ta et til eksempel fra Dr. Austin, så brukte han denne isotopmetoden for å datere noen lavastrømmer fra Grand Canyon, som er en diger kløft i det nordlige Arizona og et av USAs største turistattraksjoner. Resultatene viste at strømmene nærme toppen av nordsiden på Grand Canyon viste seg å være flere hundre millioner år eldre enn de dypt begravde lavastrømmene (Larssen, 2004). Hvis denne metoden skulle vist seg å ha noen som helst holdbarhet så burde resultatet vært motsatt. Dette er med på å vise at det finnes en temmelig stor utfordring rundt forutsetningene som moderne vitenskap tar utgangspunkt i med denne typen og lignende metoder.

Et annet eksempel som vi kan ta frem er elleve prøver som ble gjort av størknet lava fra et av New Zealands mest aktive vulkaner, nemlig Mount Ngauruhoe. Siden man nå vet at disse magmatiske bergartene ble dannet fra utbrudd i 1949, 1954 og 1975, så burde man få resultater som tilsvarer disse årstallene, i hvert fall ikke med de største feilmarginer. Disse bergartsprøvene ble sendt til Geochron Laboratory i Cambridge, et høyt respektert og kommersielt laboratorium. Når resultatene kom så viste disse en alder som varierte fra 0,27-3,5 millioner år (DeYoung i følge Riddle, 2006). Et annet eksempel jeg kan ta frem er angående noen diamanter fra Zaire av ukjent alder som ble målt med kalium-argon datering til å være 6 milliarder år gamle, langt over den antatte alderen på jorden (Berg, 2006). Geologen og biologen Jonathan Woodmorappe har også gått kritisk til verks når det gjelder de radiometriske dateringsmetodene og gir oss eksempler fra boken sin The Mythology of Modern Dating Methods på hvordan målinger av jordens alder også varierer med store kontraster. Den allment antatte alder på jorden sies å være rundt 4,5 milliarder år, men hvorfor i all verden har kalium-argon datering fra Grønnland gitt jorden en alder på 4,9 milliarder år? I tillegg så gav en rudidium-strontium måling i Skottland jorden en alder på 8,75 milliarder år. Woodmorappe viser til at lignende dateringer også er blitt oppnådd i Russland, Australia og Antarktis (Woodmorappe ifølge Larssen, 2004).

Konklusjon
I denne artikkelen har jeg fått fram noen klare svakheter med den radiometriske dateringsmetoden og jeg kunne nevnt mange fler. Selv evolusjonære kilder som vitenskapsmagasinet Nature, evolusjonister som Fred Jueneman og William Stanfield, som jeg har henvist til, har sådd sine tvil rundt disse metodene. Denne tvilen blir enda klarere gjennom den forskning som er gjort og fortsatt blir gjort av nevnte RATE-gruppe som består av flere velutdannede vitenskapsmenn innenfor området. I tillegg har vi sett hvilke utslag man kan få hvis en eneste av antakelsene er feil, og hvor feil det hele kan bli når resten av antakelsene også er på vaklende grunn. Hvor gammel er jorden? Og hva med disse 90% av metoder som peker mot en ung jord? Utbrodering av dette har jeg ikke plass til i denne artikkelen, så det får vente på seg til senere artikler. Når det er sagt, så er ingen dateringsmetoder 100% sikre, selv de 90 prosentene, men tar man hintet så er det en sterk indikator på at jorden slettes ikke kan være så gammel som den antas å være i dag.

Kilder: 
Berg, R.S. (2006) Radiometric Dating and the Age of the Earth [internet] Tilgjengelig fra: http://www.earthage.org
          /EarthOldorYoung/Radiometric%20Dating,%20and%20The%20Age%20of% 20the%20Earth.htm [lest: 10.04.2014]. 

Chaffey, T. (2012) Feedback: Ants Don’t Care About Christianity [internet] Tilgjengelig fra:  
          http://www.answersingenesis.org/e-mail/archive/AnswersWeekly/2012/0908.html [lest: 10.04.2014]. 
Creation. (2013) Focus: Radiometric dating tricky and disputed. Creation, 35(1), s.8. 
Hodge, B. (2008) How Old Is the Earth? I: Ham, K. (red) The New Answer Book 2, s.183-194. Master Books, Green Forest, USA.
Humphreys, R, 2008, Origins – Evidence for a young world – Part 1 with Dr. Russell Humphreys [Video]. Hentet fra
          http://www.youtube.com/watch?v=tX9eDTNfQHY 

Larssen, P.A. (2004) Darwins lære faller. Ottestad, Prokla-Media. 
Matthews, R.W. (1982) Radiometric dating and the age of the earth [internet] Tilgjengelig fra: http://creation.com
          /radiometric-dating-age-of-earth [lest: 10.04.2014]. 

Morris, H.M. & Morris, J.D. (1996) The Modern Creation Trilogy: Volume II – Science and Creation. Master Books, Green
          Forest, USA. 

Riddle, M. (2006) Does Radiometric Dating Prove the Earth Is Old? I: Ham, K. (red.) The New Answer Book, s.113-124. 
          Master Books, Green Forest, USA. 
Snelling, A.A. (1992) Radiometric dating method ’under fire’ [internet] Tilgjengelig fra: http://creation.com/radioactive-
          dating-method-under-fire [lest: 10.04.2014]. 
Wikipedia. (2013) Abraham Gottlob Werner [internet] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Abraham_Gottlob_Werner 
          [lest: 10.04.2014]. 
Wikipedia. (2014) Arthur Holmes [internet] Tilgjengelig fra: http://en.wikipedia.org/wiki/Arthur_Holmes [lest: 10.04.2014]
Wikipedia. (2013) Charles Lyell [internet] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Lyell [lest: 10.04.2014]. 
 Wikipedia. (2013) Georges-Lois Leclerc, Comte de Buffon [internet] Tilgjengelig fra: http://en.wikipedia.org/wiki/Georges-
          Louis_Leclerc,_Comte_de_Buffon [lest: 10.04.2014]. 
Wikipedia. (2013) James Hutton [internet] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/James_Hutton [lest: 10.04.2014]. 
Wikipedia. (2013) Radiometric dating [internet] Tilgjengelig fra: http://en.wikipedia.org/wiki/Radiometric_dating [lest 
           08.10.2013].

1 kommentar:

  1. 90 % antyder en ung jord,Hvilke vitenskapelige tester gjelder dette.Kan du vise til vitenskapelig tester,eller er det atter en gang en forvregning og feiltolkning av eksisterende vitenskapelige teorier.

    SvarSlett