Design og kompleksitet #1 - Øyet

Noen av innleggene på denne bloggen vil handle om kompleksitet og tydelige tegn på design i naturen. Selv om jeg mener at det bare er å snu seg litt rundt i naturen, i hagen, oppe på fjellet, nede i vannet, i løse luften, mot stjernehimmelen, rundt om i fugleverden, i insektfaunaet eller alle de forskjellige økosystemer som er aktive på denne runde planeten vår, så faller ikke alle mennesker til ro med at dette må vitne om en Skaper. Det hjelper dem nok lite å se en nyfødt baby i øynene eller se den utvikle seg, krabbe rundt, smile og le, eller gi fra seg de søteste lyder som får både et mors- og farshjerte til å smelte.

Jeg ønsker med noen av disse innleggene at mennesker med et slikt ”blindt” verdensbilde kan få øynene opp for, at det må finnes en Skaper der ute, og hvordan ting rundt oss bærer et sterkt preg av å være designet. Jeg vil derfor ta for meg øyet som er et veldig aktuelt sted å begynne. Mest sannsynlig vil de fleste av kritikerne fornekte et hvert bevis og fortsatt sette sin lit til tilfeldighetenes spill og mutasjonenes ”underverk” som utelukker en Gud, spesielt Én som de til syvende og sist må stå til ansvar for, helt uten unnskyldning! Paulus er klar i sin tale i Romerbrevet: ”For det en kan vite om Gud ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For helt siden verdens skapelse har Hans usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet; disse kan kjennes ut fra de gjerninger som er gjort. Slik er de uten unnskyldning.” (Rom 1:19-20)

Bilde: Pixabay.com

Noen av Guds store gjerninger som er blitt gjort er det skaperverk Han har gitt oss ansvaret for. I dette første innlegget som omhandler kompleksitet og design vil jeg som sagt ta for meg øyet og det fantastisk komplekse organet som det er. Alle troende på evolusjon vil allikevel ikke innrømme at øyet er et komplekst organ uten sidestykke. Det har til og med kommet til uttrykk i et av kommentarfeltene på bloggen her at øyet er veldig dårlig designet og et forferdelig eksempel å legge fram, og hvis en designer designet det så var han ikke spesielt intelligent. Noe av siste setning har jeg omformulert fritt fra opprinnelig kommentar for å tilpasse den sammenhengen, uten at det, slik jeg ser det mister sin betydning. 

Bilde: Pixabay.com

Hva sier ekspertene? 
Eksperter på øyet og dets oppbygning viser seg å ikke legge skjul på at øyet er et av kroppens mest komplekse organer (Synslaser, u.å.). Dr. Robert Jastrow, som var en amerikansk astronom, fysiker og kosmolog i tillegg til en ledende forsker innenfor NASA, og ingen kreasjonist, uttrykker selv (fritt oversatt) ”at øyet synes å ha blitt designet og at ingen teleskopdesigner kunne ha gjort det bedre.” (Jastrow ifølge Ferrell, 2001, s.302). Ifølge Fanndon og Stene Larsen (1994, s.50) er øyet et utrolig fint apparat som forener optisk kvalitet og nøyaktighet på en bedre måte enn noe fotoapparat. Dr. Jonathan Sarfati, som har doktorgrad i Fysikalsk kjemi fra Victoria University i Wellington, peker på at øyet har veldig mange komplekse funksjoner som et kamera kan se langt etter (Sarfati, 2008, s.24). Øyet har forbauset vitenskapsmenn opp igjennom årenes løp og en av dem som har forbauset seg fra ateisme til teisme på området er Dr. Doug Borchman som viet store deler av livet sitt til studier av øyet og studerte seg til en doktorgrad i kjemi på Wayne State University. Han var en overbevist ateist under utdanningen men til syvende og sist måtte han innse at det måtte stå en Skaper bak livets realitet. Som ekspert på øyelinsen sier han enda etter over 30års studier at han har mye å lære, og han tror at Gud gav oss vitenskapen for å vise at Han eksisterer (Schenk, 2013).

Øyets kompleksitet
For å ta en litt nærmere titt på øyet så har det 125 millioner staver og 7 millioner tapper. Staver og tapper er to typer mottagere som ligger i netthinnen som igjen ligger på innsiden av øyet, helt bak. For å ta kort for oss netthinnen først så innehar den over 130 millioner lyssensitive mottakere som fanger opp det lysmønsteret det blir utsatt for og er med på å sende signaler videre via synsnerven til hjernen. Stavene er veldig lysømfintlige og arbeider når lysintensiteten er lav og er med på å gi et bilde i ulike nyanser av grått. Tappene der imot gjør at vi oppfatter fargene rundt oss og er hyppig i bruk når vi ferdes i dagslys. Dette skjer gjennom nerveimpulser fra pigmentene i tappene, avhengig av lysets bølgelengde, som da blir ført til hjernen som igjen oppfatter impulsene som farger. Når solen akkurat har gått ned og mørket har begynt å legge seg kan tappene øke sin følsomhet med opptil 10 millioner ganger (Harlem, Fanndon & Larsen, 1994, s.50-51).

Bilde: Pixabay.com

Om ikke dette er nok, så kan øyet se opp i mot 2,7 millioner forskjellige farger, og under de rette omstendigheter kan øyet være i stand til å se et tent stearinlys på en avstand på hele 22,5km(!!). De som i tillegg interesserer seg for fotoapparater vil kanskje få med seg at øyet er i stand til å se med en oppløsning på 576megapiksels (Schenk, 2013). Det er kanskje ikke så rart siden øyet har mer enn 2 millioner arbeidende funksjoner i seg. Dr. Borchman forteller oss at koblingene i hornhinnen, linsen, netthinnen og nervene er latterlig komplekse og han undergraver evolusjonstanken ved å påpeke at alle hovedkomponentene må være tilstede samtidig og fungere perfekt sammen for at øyet i det hele tatt skal kunne se. Hvis alle disse komponentene er til stede og fungerer optimalt og bare øyelokkene mangler så vil blindheten komme temmelig raskt understreker han (ibid.).

For å ta for oss en ting til så kan vi peke ut hornhinnen, det gjennomsiktige vinduet i øyet, som er helt vesentlig for at øyet skal fungere. Den er særdeles viktig fordi den bl.a. sørger for 2/3 av øyets fokusering mens linsen bare utgjør 1/3. Biologisk sett og i evolusjonsperspektiv så ville det ikke vært enkelt å lage noe så gjennomsiktig ut ifra biologisk materiell, spesielt gjennom slumptreff og tilfeldigheter som evolusjon i bunn og grunn er (Sarfati, 2008). Hornhinnen har mange unike egenskaper, den har bl.a. ikke noe blodtilførsel så næringen må komme gjennom tårer, og oksygeninntaket skjer i kontakt med luften. I tillegg så har den en av de høyeste nervetetthetene blant alle vev vi finner i kroppen. Samtidig er den også svært sensitiv for berøring og er med på å peke på hvor verdifullt hele øyesystemet er (ibid.). Dette er bare noen korte beskrivelser på noen av øyets grunnleggende og komplekse funksjoner som man helt sikkert kunne studert nærmere i lange baner, og gir oss ingen grunn til å tvile på at det må stå en Designer bak et mesterverk som dette.

I følge Dr. Jonathan Sarfati så begynner mange evolusjonspåstander med noe som kan ligne på: ”La oss nå ta for oss en lyssensitiv celle”. Uten å være klar over hva en lyssensitiv celle egentlig innebærer så prøver de å få til en forklaring på hvordan, i dette tilfellet utviklingen av øyet allikevel kan ha skjedd. Biokjemikeren Michael Behe har vist at selv en enkel lyssensitiv flekk krever et imponerende utvalg av biokjemikalier på riktig sted til riktig tid for å fungere. Behe peker videre på at hver av cellene får kompleksiteten til en motorsykkel eller et fjernsynsapparat til å blekne i forhold (Sarfati, 2008, s.25; Behe, 2006, s.46).

Øyet og evolusjon
Hvordan har det seg at evolusjonister kan mene noe så absurd som at øyet skal ha utviklet seg fra noe primitivt, gjennom naturlig utvalgt og diverse mutasjoner til noe så komplekst og fascinerende som det vi ser at øyet er i dag? Enda absurdere blir det når evolusjonsteorien lærer oss at øyet utviklet seg sakte over millioner av år og at denne fabelaktige, tilfeldige og mirakuløse produksjonen av et komplett øye oppsto minst tre ganger i løpet av tidens løp. Her sikter man da til øyets utvikling i blekksprut, virveldyr og leddyr (Ferrell, 2006). En annen evolusjonstolkning ifølge Dr. Jonathan Sarfati er at øyet skal ha oppstått uavhengig av hverandre opptil minst 30 ganger fordi det ikke finnes noe klart evolusjonært mønster å forklare øyets opprinnelse fra en felles stamfar (Sarfati, 2008). Videre hypotiserer noen forskere med at øyet kan ha utviklet seg uavhengig av hverandre opptil 40 og 65 ganger (Bergman, 2008). Ja, hva skal man egentlig tro?  
Forskning.no gir fantasien vår enda mer underholdning ved å hevde at forskere skal ha kommet fram til at det er mulig at øynene våre begynte som svømmende øyeepler (Straumsheim Grønli, 2011). Vi kan dermed trekke en liten konklusjon på at en av disse 40-65 gangene øyet skal ha utvillet seg så var øyet faktisk et slikt svømmende øyeeple. Forskning.no peker videre på at man må tenke litt reversibelt og ikke tro at alt har gått fra det mer primitive til det mer høyerestående slik den rådende oppfatningen har vært lenge, og artikkelen fortsetter med å si at vi ikke lenger har en slik stige-tenkning der mennesket troner øverst på stigen (ibid.). Det virker som vitenskapen ikke klarer å bli enige her og at de virkelig grubler over mysteriene og problemstillingene som dukker opp uten å ha noen gode evolusjonære svar og stadig forandrer på ”løsningene”. Dette er ikke vitenskap, men ren og skjær fantasi og synsing.

Richard Dawkins, en av moderne tids aller fremste forkjempere av det ateistiske verdensbilde og en ihugga neo-darwinist hevder at et fem prosent utviklet øye vil gi fem prosent syn, men her viser Dawkins at han ikke forstår forskjellen på struktur og funksjon. Ifølge Dr. Kjell J. Tveter, som tar opp Dawkins argument, sier at det er fullstendig feilaktig å anta at et delvis utviklet øye vil kunne gi et delvis syn, noe Dr. Borchman også var inne på tidligere i artikkelen. Det at øyet er et ikke-reduserbart system, vil bl.a. si at alle deler i øyet og synsapparaet må være intakt og fullt utviklet for at vi i det hele tatt skal kunne se, noe som går stikk i strid med Dawkins utsagn (Tveter, 2012, s.118-119). Dette kan også øyelege Peter Gurney støtte opp om ved å stadfeste Tveters utsagn ved å påpeke at fraværet av et komponent i øyesystemet ville deaktivert hele systemet fullstendig. Han sier videre at forstyrrelser i synsnerven vil redusere synet i forskjellig grad, men en kuttet nerve ville forårsaket total blindhet (Gurney, 2001).

Sannsynligheten for Darwinistisk evolusjon ble også diskutert i et symposium i Philadelphia i 1962 der både biologer og matematikere deltok. Her tok matematikeren D.S. Ulam til orde og la frem sin utregning angående øyets utvikling. Han påpekte at antall mutasjoner som ville vært nødvendig for at øyet skulle kunne ha utviklet seg var så høyt at tiden på 4,5 milliarder år (jordens antatte alder) ikke var lang nok tid (Larssen, 2004). Dette topper seg enda mer hvis man skal anta at utviklingen av øyet først skal ha startet engang etter at livet hadde oppstått for rundt 3,5 milliarder år siden.

Siden vi nå befinner oss langt tilbake i evolusjonens historie, så la oss ta for oss trilobittene, nå utdødde, og som antas i evolusjonistisk tidsskala å ha levd i oldtiden for 540-250 millioner år siden. Trilobittene var en gruppe marine leddyr som antageligvis skal ha vært de første dyregruppene med et hardt ytre skall, sett fra evolusjonistisk ståsted, og kunne variere fra noen millimeter til én meter i lengde (Wikipedia, 2013). Når vi nå i tillegg er inne på øyet og dens kompleksitet så ville det vært naturlig å anta at disse småkrypene var bærere av øyne av en mye mer primitiv struktur og funksjon sett fra et typisk evolusjonistisk utviklingsperspektiv. Trilobittene blir jo sett på som virvelløse dyr av den primitive sorten, men det man ofte overser og kanskje hører lite om er at øynene til noen av disse ”primitive” leddyrene er så komplekse at vi nærmest ikke har funnet maken til det hos noe levende skapning. Øynene deres bestod av rør der hver og en pekte i litt forskjellige retninger, og de hadde helt spesielle linser som klarte å fokusere lyset fra alle mulige avstander. Linsen hadde i tillegg et lag av kalsitt oppå et lag av kitin som er materialer med en nøyaktig brytningsindeks, og en nøyaktig, matematisk formet bølgegrense mellom seg (Sarfati, 2008, s.34). Kanskje dette er en av grunnene at darwinister prøver å bortforklare utviklingen av øyet til å ha utviklet seg flere ganger uavhengig av hverandre? Eller som forskning.no var inne på, at vi nå bør se litt bort ifra at utviklingen har gått fra det mer primitive mot det mer komplekse? En altfor enkel løsning uten vitenskapelig tyngde i det hele tatt!

Bilde: Pixabay.com

Avslutningsvis kan vi jo ta for oss Darwin og hvordan han så på øyet. Han skriver i sin mye omtalte bok Om artenes opprinnelse: ”Å anta at et øye, med alle dets uforlignelige innretninger til justering av brennpunktet for forskjellige avstander og til korrigering av sfærisk og kromatisk aberrasjon, kunne ha blitt dannet gjennom naturlig utvalg, synes, det innrømmer jeg åpent, i aller høyeste grad absurd.” (Darwin, 1859, s.138). Her ser vi klart at Darwin stusser særdeles over øyets kompleksitet, og innleder avsnittet i boken bl.a. ved å kalle det for et ytterst komplisert organ. Videre så gir han oss allikevel ikke en god vitenskapelig forklaring på hvordan den kunne ha utviklet seg fra noe primitivt til noe så komplekst som vi kan se at øyet er i dag. Han peker heller videre til sin fornuft, og antar istedenfor en hel del prosesser som kunne gitt rom for utviklingen, og peker bl.a. til leddyr, nålevende og fra oldtiden, med antatt primitivt syn (ibid.). Men som vi har vært innom så ser vi hvor veldesignet og komplisert et trilobittøye skal ha vært. Dette er med på å gi evolusjonsteorien problemer som man har prøvd å løse, og når vitenskapen ikke strekker til, må man ty til de mest fantasifulle måter å tenke på, som for eksempel svømmende øyeepler.

Konklusjon
Er øyet et svært komplekst og veldesignet organ på menneskekroppen og hos de mer ”primitive” dyregruppene som trilobittene? Her må jeg istemme et rungende JA, og de som mener det motsatte tror jeg må sette seg litt dypere inn i hva kompleksitet og kvalitetsdesign egentlig er for noe. Vi kunne fortsatt med å utdype menneskeøyets kompleksitet i lange baner, og tatt for oss mer utdypende forklaringer på noe av det som kan virke primitivt eller se ut som ubrukelige rudimenter innenfor øyets struktur og funksjon hos både mennesker og dyr, men så langt er mye sagt, og mer kunne selvfølgelig vært sagt.

Kilder: 
Behe, M.J. (2006). Darwin’s Black Box. New York, Free Press. 
Bergman, J. (2008). Did eyes evolve by darwinian mechanisms?. [internett] Tilgjengelig fra:
          http://creation.com/did-eyes-evolve-by-darwinian-mechanisms [lest: 02.03.2014]. 
Darwin, C. (1859) Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg. Bokklubben Dagens Bøker.
Ferrell, V. (2001) The Evolution Handbook. Evolution Facts, Inc. 
Gurney, P. (2001) Dawkins eye revisited. [internett] Tilgjengelig fra: http://creation.com/dawkins-
          eye-revisited [lest: 02.03.2014]. 
Harlem, O.K., Stene Larsen, G. & Fanndon, J. (1994) Mennesket. Oslo, Faktum Forlag. 
Larssen. P.A. (2004) Darwins lære faller. Ottestad, Prokla Media. 
Sarfati, J. (2008) By Design: Evidence for nature’s intelligent designer – The God of the Bible.
          Creation Book Publishers. 
Schenk, R. (2013) Complexity of the human eye points scientist to Master Creator. [internett]
          Tilgjengelig fra: http://www.southeastoutlook.org/news/features/article_9f63fbf8-
          bd7a-11e2-9f4b- 0019bb30f31a.html/ [lest: 02.03.2014]. 
Straumsheim Grønli, K. (2011) Øye for evolusjon. [internett] Tilgjengelig fra: http://www.forskning.no
          /artikler/2011/mars/282141 [lest: 02.03.2014]. 
Synslaser (u.å.) Om øyet [internett] Tilgjengelig fra: http://synslaser.no/om-oyet [lest: 02.03.2014]. 
Tveter, K. (2012) Livet – Skapelse eller tilfeldighet?. Kjeller, Hermon Forlag AS. 
Wikipedia. (2013) Trilobitter. [internett] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Trilobitter [lest:
          02.03.2014]