100 fakta om Evolusjon? #1

Jeg kom her om dagen over en barnebok som bærer tittelen 100 fakta: Evolusjon. En ganske så bastant og påstående tittel. Når jeg ser og hører begrepet fakta så regner jeg med at ting er godt bevist og vel så det, og at det er fakta vi får servert. Wikipedia sier følgende rundt begrepet fakta (faktum): ”Fra et vitenskapelig perspektiv er et faktum det som kan relateres til en objektiv og verifiserbar observasjon.” (Wikipedia, 2013). Escolas ordbok beskriver fakta som en kjensgjerning, realitet eller virkelighet. Kunnskapsforlagets Fremmedordbok legger også til at fakta er det samme som en avgjort sak (Taule, 2000; Berulfsen & Gundersen, 1986).

Boken er klart rettet mot barn og et enkelt propagandamiddel med sine flotte bilder og fascinerende illustrasjoner. Barn blir uten tvil betatt av vulkaner og lava, som skal beskrive jordens tidligste dager, dinosaurer som skal ha levd i en fjern oldtid, forstørrede fossiler av småkryp fra kambrium tiden, og grafer som skal beskrive antatt evolusjon fra stjernestøv til det moderne mennesket. Med andre ord, evolusjonshistorie på ”høyt nivå”, med 100 ”fakta” punkter som skal gi barna en visshet om at evolusjon er sant, og ingen skal få lov til å stille kritiske spørsmålstegn ved det. Som vi skal se nærmere på, så er de fleste punktene i denne boken langt i fra det man kan kalle faktapunkter i ordets rette forstand. Å hevde at slike ting er fakta, verifiserbar observasjon, realitet, virkelighet eller en avgjort sak, er å gå langt utover vitenskapens grenser. Her vil jeg påstå at man enten bevisst eller ubevisst går inn for at barna skal tro løgner servert på sølvfat. Den evolusjonære biologen og genetikeren Richard Lewontin innrømmer at ”som alle andre, så forteller vitenskapsmenn av og til bevisste løgner, fordi de tror at små løgner kan fremme store sannheter” (Morris & Morris, 1996, s.176). Jeg vil i denne artikkelen og i noen kommende artikler ta utgangspunkt i noen av disse påståtte faktapunktene, og få fram i lyset de løgnene som blir forkynt.

Den grønne teksten i kursiv er et påstått faktapunkt, mens jeg fortløpende kommenterer sitatene. Så la oss bevege oss til fakta #1:

 ”Jorden er omtrent 4 600millioner år gammel. Til å begynne med var ikke planeten vår utstyrt med det som skulle til for å kunne huse liv. Jorden var en masse av rødglødende lava, som ofte ble truffet av meteoritter (stein fra verdensrommet). Over mange millioner år kjølte planeten seg ned, og forholdene forandret seg slik at liv, som vi kjenner det, kunne leve på jorden. De første organismene (livsformene) dukket opp på jorden for omtrent 3 500 millioner år siden.” (Morgan, 2012, s.4) 

”Jorden er omtrent 4 600millioner år gammel.”
At dette ikke kan stemme overens med sunn observerbar vitenskap, har jeg gjort en ganske nøye gjennomgang på i noen tidligere artikler her på bloggen. I disse artiklene har jeg tatt for meg svakhetene med radiometrisk datering, og videre har jeg skrevet en todelt artikkel (del 1 og del 2) som viser til vitenskapelige funn som tyder på en ung jord og ikke en påstått gammel jord på milliarder av år.

”Til å begynne med var ikke planeten vår utstyrt med det som skulle til for å kunne huse liv.” 
Her beveger man seg ut i en religiøs sfære. Man tror, med antakelsen på at evolusjon er sant, at det må være slik. Ingen av oss var til stede for å kunne observere dette, noe som er helt vesentlig i vitenskap som ønsker seg gjennom nåløyet til den vitenskapelige metode. Dette kan dermed ikke kalles fakta, slik denne boken tilsier at det skulle ha vært. Ingen kan med sikkerhet vite at det var slik uten øyenvitner tilstede. Bibelen er klar på at jorden var beboelig for mennesket allerede fra skapelsesdag 6 (1.Mos.1:27), altså, fra begynnelsen, med Gud som øyenvitne og videreformidler av budskapet.

”Jorden var en masse av rødglødende lava, som ofte ble truffet av meteoritter (stein fra verdensrommet).”
Her ser vi igjen hvordan fantaseringen og ønsketenking rundt jordens evolusjonære begynnelse er i gang. Vi skal nå se på noen konkrete funn som viser at jorden ikke kan ha vært en rødglødende masse eller blitt truffet av meteoritter i jordens antatte tidlige stadie. Hvis jorden hadde blitt formet gjennom det som blir kalt gravitasjons akkresjon, eller innfall av meteoritter som det også enkelt kan forklares som, så ser jeg ikke bort fra smelting av planeten vår, og i det tilfellet ubeboelighet slik sitatet over påstår. Men det finnes noen gode indikatorer som peker på at dette slettes ikke kan ha vært tilfellet:

1. Hadde jorden vært i en smeltet tilstand, så ville kompakte og ikke-reaktive kjemiske elementer som gull ha sunket helt ned til jordens kjerne. Det at gull har en nesten dobbelt så stor massetetthet som bly og er å finne på jordens overflate, tyder klart på at jorden aldri har vært i en smeltet tilstand, eller at den skulle ha utviklet seg gjennom såkalt gravitasjons akkresjon (Brown, 2001).

2. Hadde jorden i eldgammel tid, sett fra evolusjonsperspektiv, blitt bombardert av meteoritter så ville de bergartene som finnes på jordens overflate hatt en annen sammensetning av grunnstoffer, siden meteoritter inneholder mye mer av det ikke-metalliske grunnstoffet xenon enn jordens overflatebergarter gjør (Brown, 2001; Wikipedia, 2014). I tillegg ville atmosfæren vår hatt opp til ti ganger mer xenon enn det den allerede har (Brown, 2001).

3. Et tredje problem som oppstår hvis meteorittfall hadde vært tilfellet i jordens spede begynnelse er den totale mangelen av meteorittsteiner og kratere av meteoritter i lavere stein og sedimentlag. Forsøk er blitt gjort og forskere har lett og lett, men uten noen stor suksess. Det som alltid har vært tilfelle er at de ligger nært eller rett over jordoverflaten. Hadde jorden vært så gammel som man antok den til å være så ville man funnet flere i de laveste lagene og oppover. Dette viser også til at jorden ikke kan være så gammel som den blir anslått å være, nemlig 4,6 milliarder år, slik første faktasetning påstår. Derimot er dette også en sterk ungjordsindikator (Ferrell, 2001, s.119).

4. Hvis jorden i sin spede begynnelse var i en smeltet tilstand av rødglødende lava, så bør vi merke oss at jordens indre faktisk består av bergarter som enda er smeltet og i en tilstand som kan beskrives som rødglødende lava. Hvorfor er det tilfellet? Hvis jorden hadde vært milliarder av år, burde ikke planeten vår ha kjølt seg ned i mye større grad enn det den har gjort? (Ferrell, 2001). Dette viser heller til at jorden er ung og ikke milliarder av år gammel. En annen interessant vinkling på saken er at mye i det evolusjonære verdensbildet er helt stikk i strid og forvrengt i forhold til det vi kan lese i Bibelen. Som vi har sett så skal jordkloden i følge den evolusjonære utvikling startet som en ren skjærsild, mens Bibelen beskriver begynnelsen som et paradis der alt var godt og overmåte godt (1.Mos.1:25, 31).

”Over mange millioner år kjølte planeten seg ned, og forholdene forandret seg slik at liv, som vi kjenner det, kunne leve på jorden.”
For å ta neste setning så blir vi servert den kraftige klisjésalven ”Over mange millioner år” som er blitt gjentatt så mange ganger i vårt samfunn at folk tar det som en selvfølge at både jorden er eldgammel, og i dette tilfellet at jorden kjølte seg ned i løpet av millioner av år. Evolusjonsteorien hadde vært umulig hvis den ikke hadde hatt sine millioner av år å skryte av. Som vi har vært inne på så kan jorden ikke ha vært i en smeltet tilstand grunnet meteorittnedfall fra det ytre rom, og dermed heller ingen grunn til nedkjøling fra en slik tilstand. Vi skal ikke se bort ifra at jorden var ganske nedkjølt under den siste istid som forskere flest antar at skal ha funnet sted for ca.10-11000 år siden, men som skapelsesmodellen setter inn ganske rett etter syndefloden for ca.4500 år siden. Men dette skal vi ta en titt på ved en senere anledning.

”De første organismene (livsformene) dukket opp på jorden for omtrent 3 500 millioner år siden.”
Før man uttaler seg om at livet dukket opp i det hele tatt, så bør man i det minste forklare kort hvordan det skjedde. Det er nesten sjokkerende at man påstår dette som fakta, når det langt fra er bevist at noe som helst levende kan bli til av noe dødt. Det at det plutselig for 3500 millioner år siden skulle ha dukket opp noen bakterier forteller oss at det må ufattelig mye tro, tilfeldigheters spill og mirakler til for at liv skulle ha oppstått av seg selv. Det er blitt gjort flere forsøk og eksperimenter på hvordan livet kunne ha blitt til. Det mest kjente innenfor vitenskapens kretser er forsøket som ble utført av Stanley Miller i 1953 og rost i sky av mange, men som i etterkant har vist seg å ikke være i nærheten av å kunne påvise at liv skal ha blitt til av seg selv. Det man klarte var å få produsert noen av de aminosyrene som er nødvendig for at liv skal kunne oppstå. Men problemene står i kø. Et av problemene var at aminosyrene som Miller klarte å få fram i forsøket sitt var både høyre- og venstre hendte aminosyrer. Sannheten er at høyrehendte aminosyrer er giftige for levende organismer og er med på forårsake at proteinene ikke vil kunne fungere slik de skal (Werner, 2007). Videre så fjernet Miller oksygen fra kolbesystemet han hadde konstruert fordi han var klar over at oksygen forhindrer aminosyrer i å kunne oppstå. Bare ørlite oksygen ville hindret aminosyrer fra å bli til. I kjølevannet av dette eksperimentet har det kommet forslag om at den tidlige jord ikke inneholdt oksygen når livet ble til. Men funn gjort i bl.a. jernoksid mineraler på Grønnland, datert 3,8 milliarder år tilbake i tid, viser at jorden faktisk inneholdt oksygen for rundt 4 milliarder år siden ifølge evolusjonær tidsskala. Bare dette kan være med på å ugyldiggjøre hele eksperimentet (Werner, 2007).

Dette er bare en liten del av problemene med dette forsøket, og jeg vil komme tilbake til flere punkter i en senere artikkel som da hovedsakelig vil omhandle dette med livets opprinnelse og Millers eksperiment. Men for å avrunde så består alle levende organismer i dag av DNA, proteiner og et cellemembran. Disse komponentene må ha vært nødvendig i den første levende organsimen for ca. 4milliarder år siden. DNA inneholder det genetiske oppskriften for livet og blir videreført til neste generasjon. Proteinene gir de kjemiske katalysatorer og cellens struktur og cellemembranen holder alt dette sammen for å danne en organisme. Det Miller klarte, var å produsere noen enkle aminosyrer, noe som langt fra er bevis på at livet kan ha blitt til av seg selv på en naturlig måte uten intelligent innblanding. (Werner, 2007).

Vi får konkludere med at ”fakta” nr.1 i boken 100 fakta: Evolusjon gir en dårlig start på faktarekken vår. Det er trist at barn blir servert slike løgner, ikke bare gjennom slike bøker og hefter som den jeg har tatt frem, men også gjennom lærebøker på skolen, gjennom naturprogrammer på fjernsyn, vitenskapsmagasiner og flere andre medier. Samfunnet vårt har omtrent blitt hjernevasket til å tro på en filosofi som ikke bare er falsk og ubibelsk, men også vist seg å være direkte ødeleggende og destruktiv (Morris & Morris, 1996).

Kilder: 
Berulfsen, B. & Gundersen, D. (1986) Fremmedordbok. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. 
Brown, W. (2001) In the beginning: Compelling evidence for creation and the flood. Center for Scientific Creation. 
Ferrell, V. (2001) The Evolution Handbook, Evolution Facts Inc, Altamont, TN. 
Morgan, S. (2013) 100 fakta: Evolusjon. Front Forlag. 
Morris, H.M. & Morris, J.D. (1996) The Modern Creation Trilogy: Science & Creation – Volume two. Master Books, Green Forest. 
Taule, R. (2000) Escolas Ordbok – Bokmål. Escola Forlag AS, Oslo. 
Werner, C. (2007) Evolution: The Grand Experiment. New Leaf Press, Green Forest. 
Wikipedia. (2013) Faktum. [internet] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Faktum [lest: 18.07.2014]
Wikipedia. (2013) Tetthet. [internet] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Tetthet [lest: 18.07.2014]
Wikipedia. (2014) Xenon. Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Xenon [lest: 18.07.2014]

Bokanmeldelse: Evolusjon - Naturens kulturhistorie

Tittelen på boken forteller oss fort hva boken stort sett vil handle om. Den tar utgangspunkt i at naturen har sin egen kulturhistorie, sine tradisjoner for fortolkning og læring. Forfatteren viser til at livet ikke går av seg selv, og at organsimer ikke bare er genstyrte automater, men at de kan lære av omgivelsene og tilpasse seg dem. Omslaget bak forteller oss at boken kan gi oss et innblikk i hvordan livet på jorden ikke bare evolveres, men også evolverer, ved at organismen tar del i sin egen utvikling, og påvirker dermed evolusjonens gang.

Forfatteren Markus Lindholm tok sin doktorgrad i biologi ved CEES, på Universitetet i Oslo. Det virker som han har kunnskapen i orden når det kommer til dette her med evolusjon og hvordan det hele antas å fungere. Boken i seg selv er stort sett interessant lesing, men med noe høytsvevende akademisk språk til tider. Her kan listen med ordforklaringer bak i boken komme til nytte, selv om den også kunne vært noe lengre. Med interessant mener jeg ikke at jeg er enig i alt det Lindholm skriver, men at det bl.a. gir et innblikk i hvordan evolusjonister tenker og forklarer sine syn på verden vi lever i. Evolusjon: Naturens kulturhistorie har mottatt mange lovord og gode anmeldelser, men samtidig også kritikk for å være uten faglig tyngde og ”kjedelig og pompøs” (Spartacus, 2012).

Før jeg går videre, så er det greit å få en visshet rundt begrepet ”evolusjon” slik den blir presentert i boken. Dette begrepet kan være så mangetydig og samtidig noe diffust. Escolas ordbok forklarer begrepet dit hen at det er snakk om ”gradvis forandring” (Taule, 2000). I darwinistisk perspektiv er det da snakk om lange tidsperioder på millioner og milliarder av år. En utvikling fra de første levende organismer til mennesket som kronen i utviklingen. Det finnes allikevel et sted veiene skilles, der man hopper over fra vitenskap til i tro. Når vi leser i Darwins egen bok Om artenes opprinnelse, så ser vi hvordan mange av hans oppdagelser går under variasjoner innenfor dyreslag, f.eks. de klassiske eksemplene med Darwins finker, som også Lindholm er inne på i boken sin. Darwin & Co antar at i det lange løp vil dette føre til nye dyreslag. Slike forandringer skjer gjennom det Darwin kalte for naturlig seleksjon, som er et begrep som enda blir brukt den dag i dag. Wikipedia forklarer hva denne seleksjonen går ut på: ”Dette skjer ved at de best tilpassede individene innen en populasjon til enhver tid har en større sjanse for å etterlate seg nye avkom enn et gjennomsnittlig individ. Resultatet av en slik seleksjonsprosess er tilpasninger i arten.” (Wikipedia, 2014). Med sikte på det Darwin presenterte, så peker Lindholm i boken sin på at det er gjennom denne seleksjonsprosessen at evolusjon finner sted. Vitenskapen står på solid grunn når det kommer til de grunnleggende funnene i seleksjonsforskningen. Jeg skal ikke si meg uenig i det. Til og med 25år før Darwins berømte bok, så hadde allerede kreasjonisten Edward Blyth gjort seg tanker rundt dette med naturlig seleksjon, noe som tilsier at Darwin ikke hadde noe monopol på dette konseptet, men at det ble mer viden kjent gjennom hans verk, skal jeg ikke tvile på (Ambler, 2012). Det er ikke noe problem å kunne se og observere at samme dyreslag finnes i forskjellige fasonger, farger og størrelser, og med forskjellige karaktertrekk. Vi kan f.eks. ofte merke oss flere forskjellige hunderaser, noen høye, noen lave, noen litt bredere enn andre, noen har ører som henger ned, mens andre igjen er i besittelse av ører som peker opp. Men det er klart at disse tilhører den samme dyrefamilien, sammen med bl.a. ulv, dingo og rev.

Problemet oppstår når man ikke klarer å holde seg ved det vitenskapelig observerbare, men bruker denne seleksjonsteorien som et slags bevis for at evolusjon i stor skala skal ha funnet sted, der et dyreslag skal ha vært i stand til å utvikle seg til et annet dyreslag, gjennom mutasjoner og naturlig seleksjon. Som jeg har vært inne på i tidligere artikler så finnes det ikke noe bevis på dette. Man kan verken observere noen mellomstadier av dyr i levende live i dag, og heller ikke i det fossile arkivet. Hadde denne typen evolusjon virkelig funnet sted, så burde man funnet haugevis av eksempler, både blant levende dyr i dag (underveis i slik evolusjon), og i de fossile lag som man hevder skal bevise evolusjon over lange perioder. Markus Lindholm unngår dette problemet, ved å ikke nevne det i boken, men antar at naturlig seleksjon er den magiske tryllestaven, og at det i en eller annen fortid bare må ha skjedd. Her tyr man da til millioner av år som den magiske formelen, ja, det er ikke lurt å stille spørsmålstegn, siden evolusjonsteorien i så stor skala blir ansett som fakta blant forskere i dag. Men som jeg bl.a. har tatt for meg i artikkelen om evolusjon og den vitenskapelige metode, så kan det langt fra betraktes som fakta. Det Lindholm tar for seg er såkalte mikroevolusjonære endringer blant de forskjellige individene, der han for all del gir interessante observasjoner om bl.a. hakkespetter, fuglenes herming og hvordan insekter og andre dyr lærer av hverandre og tilpasser dette til sin måte å leve på, og de habitatene de velger å bosette seg på. Dette bør allikevel ikke vitenskapelig betraktes som evolusjon i stor skala, men variasjon innenfor de forskjellige dyreslagene. Man har aldri observert et dyreslag i ferd med å gå over til å bli et annet gjennom mutasjoner eller naturlig seleksjon, og dette har verken Darwin eller Lindholm noen konkrete vitenskapelige eksempler på. Lindholm henviser allikevel til dyrenes dyktighet til å tilpasse seg omgivelsene sine og henviser bl.a. til en bok av geologen Henno Martin som peker på at den lærdom dyr får i ulike situasjoner kan føre til evolusjonære endringer (Martin ifølge Lindholm, 2012, s.28). Lindholm viser til gode og interessante eksempler, men vi må merke oss, det er her den lumske fellen oppstår. Ingen ting beviser at det skjer en evolusjonær endring i stor skala her, men en tilpasning til omgivelsene som kan føre til variasjoner innenfor artene, ikke at et dyreslag er på vei til å utvikle seg til noe annet slag enn det egentlig allerede er.

Lindholm kan virke litt i villrede når han videre drøfter læringens røtter, der han påpeker at læring og gener driver frem seleksjon og evolusjon fra hver sin side. Noe som tyder på at dette med naturlig seleksjon har vært et problem i vitenskapelige kretser til å forklare at noe helt nytt kan oppstå, kommer frem når forfatteren skriver at ”Dette løser også et velkjent problem, nemlig at seleksjon i seg selv ikke kan føre til noe nytt. Seleksjon kan bare favorisere løsninger som allerede finnes.” (Lindholm, 2012, s.34). Videre strekker Lindholm strikken fra en vanlig tankegang i evolusjonsverden om at nyvinningene skyldes tilfeldige mutasjoner i genomet, og kaller det bare for et tilsynelatende svar. Han peker videre på at man må ta med det som gjør en mutasjon fordelaktig, og det er i følge ham et udekket behov og en forventning etter denne mutasjonen i populasjonen. Utover dette prøver Lindholm å pusle seg fram til hvordan dette kan utarte seg. Selv om han innrømmer at de aller fleste mutasjonene er skadelige, så er det blitt påvist at mengden av skadelige mutasjoner er så store at de fordelaktige faller helt i skyggen og blir så minimale at man nesten ikke kan regne med dem (Sanford, 2005). Det virker som når Lindholm bruker uttrykket evolusjonære endringer at han peker på et mikroperspektiv, noe som kan være forståelig, men den allminnelige og ukritiske leser vil mest sannsynlig tolke dette inn som evolusjon i større skala over en lengre tidsperiode. Et lite knep som blir brukt overalt i evolusjonsverden.

Lange tidsperioder blir også tatt i bruk når man undres over hvordan kjønn oppstod, og Lindholm påpeker at det må ha skjedd for svært lenge siden, langt tilbake i prekambrium for to til tre milliarder år siden (Lindholm, 2012, s.89). Men før han sier dette så påpeker han at ingen vet hvordan og hvorfor kjønn oppstod. Dermed har han ingen vitenskapelig holdbar grunn til å fortsette med et bastant svar om at det må ha oppstått for to til tre milliarder år siden.

Selv om boken er ment som en bok om evolusjon, så har den mye interessant å komme med fra biologiens verden. Vi får beskrevet underfulle og merkverdige ting fra dyreriket, ja ting som så åpenbart må peke på en Skaper, men som forfatteren tilegner evolusjonens ”underfulle mesterverk” gjennom tidsperioder som nesten bare fantasien kan sette grenser for. Dette viser han gjennom å beskrive selvmedisinering blant dyr, spesielt sjimpanser som nærer seg av den mer eller mindre uvanlige Vernonia-busken når sykdom inntreffer, bl.a. i form av parasittplager, tarminfeksjoner av farlige amøber, ikter og nematoder (Lindholm, 2012). Lindholm viser videre til bladrulling som medisinering blant menneskeaper, der de plukker bladene ut enkeltvis og river dem over på tvers i det de videre rulles rundt snuten og tungen med en spesiell teknikk, før det da svelges uten å tygges. Lindholm peker også på at lam og geiter kan være i stand til å medisinere seg selv (Lindholm, 2012, s.58-59). Boken gir oss også et interessant blikk i bladlusenes verden ved å vise til at et eneste bladlus kan få millioner av etterkommere før sommeren er over (Lindholm, 2012). Det er godt vi har dyr som kan nære seg av dem i det lange løp. Forfatteren skriver videre om katter som kan finne veien hjem fra flere hundre kilometers avstand. Det samme også når det kommer til krokodiller, bjørn og rein. I motsetning til forfatterens evolusjonære syn på livet så er denne homing-atferden et bevis på evolusjon, men for meg som troende på Gud som Skaperen, så er dette bare et godt eksempel på hvordan Gud på en veldesignet måte har programmert denne GPS-lignende retningssansen inn i disse dyrene.

Menneskets evolusjon er også tema i boken og ting går temmelig langt utenfor vitenskapens grenser i det Lindholm klinker til med følgende utsagn: ”Mange betrakter nok fisk som primitive, men det er ikke helt rettferdig, for fisk er så ubetvilelig våre forfedre at de til en viss grad kan betraktes som svært gamle mennesker” (Lindholm, 2012, s.93). Rett etterpå forstetter han med å si at man ”…må gjerne fortsette med [s]ine pilketurer, men bør ikke glemme at det du heiser opp er en tidlig, enkel versjon av Homo sapiens.” (ibid.). Kanskje det er med vilje han utelater utsagn som kan peke mot kannibalisme i tilfelle noe av oss har i tankene å tilberede en sunn og god fiskemiddag?
En lignende uttalelse får vi også i dokumentarfilmen Evolution vs. God, av Porfessor PZ Meyers, som underviser på University of California, Los Angeles, og som er et av USAs mest kjente universitet. Han uttaler at de som ikke tror på evolusjon har en dårlig fantasi, og at mennesker fortsatt er fisk (Comfort, 2013). Selv om det er flere vitenskapsmenn som gjennomskuer evolusjonsteoriens mangel på solide vitenskapelige begrunnelser så er det merkelig at så mange fortsatt tviholder på teorien som fakta. Enten forsnakker de seg, eller så fantaseres det svært kraftig, og når man uttrykker seg med at ”fisk er så ubetvilelig våre forfedre” så er det noe som ikke stemmer. Til slike uttalelser trenger vi vitenskapelige bevis og ikke utsagn kledd i faktadrakt.

Når det kommer til skapelse og Bibelen så slenger ikke Lindholm ut noen direkte spydigheter, slik mange gjør, men kommer allikevel med feilaktige utsagn rundt Bibelens skapelsesberetning. I begynnelsen av boken peker han på istiden i Skandinavia og sier følgende: ”Spor etter istiden i Skandinavia antydet at Bibelens skapelsesberetning ikke hadde tatt med alle detaljer.” (Lindholm, 2012, s.14). For det første så har ikke istiden noe direkte med selve skapelsesberetningen å gjøre og Bibeltroende kristne hevder heller ikke det. Ifølge evolusjonsperspektivet og tidsregning så befant den siste istid seg for 10-11000 år siden. Fra et kreasjonistisk ståsted var mulighetene for en istid av slikt omfang lagt til rette en kort tid etter den verdensvide syndefloden, for ca.4500år siden, som beskrevet i 1.Mosebok kap.6-9. Dette kan flere forskere innenfor dette området bekrefte, og jeg vil utbrodere det i artikler som vil ta for seg Noah’s ark, syndefloden og konsekvensene det bar med seg.

Noe senere i boken angriper Lindholm hankjønnets rolle: ”Våre biologiske streiftog viser hvor labilt og diskutabelt fenomenet hannkjønn er, og vekker mistanken om at hanner ikke er noen selvsagt del av livet på jorden. Med all respekt for Bibelen og andre hellige skrifter, er det ingenting som tyder på at Adam kom først. Tvert om: Adam kommer nølende, haltende og sjanglende etter gjennom hele skapelseshistorien, og man fristes stadig på ny til å undre seg på hva han egentlig vil der.” (Lindholm, 2012, s.97). Med et sterkt utgangspunkt i en evolusjonær tankegang virker det som om Lindholm degraderer hannkjønnet grunnet noen få utilpassheter hos dem, samt ved å peke til de fåtall individer som ikke trenger hannkjønn for å formere seg. Ved å inkludere mennesket i en lang utvikling filosoferer Lindholm inn Bibelen i det hele, og som flere vitenskapsmenn vil hevde, så er det ute av tale at evolusjon og skapelsesberetningen kan slås sammen på noen som helst måte. Han hevder å ha respekt for Bibelen, men slår til med en feilaktig slutning, som om han ikke hadde lest skapelsesberetningen i det hele tatt. Ved å hevde at Adam kommer nølende, haltende og sjanglende etter gjennom hele skapelseshistorien er å dra strikken litt vel langt. For det første blir Adam og Eva skapt på dag 6, og Eva får Adam til å spise av frukten som fører til utestenging fra Edens hage. Her er det ingenting som sier at Adam kommer haltende gjennom hele skapelseshistorien. Det eneste som kan tyde på halting er at Adam hørte på kvinnen som gav ham frukten, som han åt. Men da kunne man med like stor rett hevdet at kvinnen kom haltende etter djevelen, når hun lot seg forføre av ham. Videre kan man virkelig lure på hva Lindholm legger i dette utsagnet angående Adam? Vise til at mannen ikke duger til så mangt? Fremme en feministisk holdning? At Bibelen tar feil, når den forteller oss at mannen kom først? Er det ikke å gå litt drastisk til verks å si at det er ingenting som tyder på at Adam kom først? Vi som troende kan trygt stole på Bibelen og på den skapelsesberetningen som Gud har forordnet og inspirert nedskrevet i Bibelen. Dette gir oss bare enda en pekepinn på hvordan evolusjonstankegangen er antibibelsk og antikreasjonistisk, ofte det motsatte av Guds Ord i både rekkefølge og innhold.

Tross dette virker det som om kreasjonismen får noen lovord og at Lindholm gir en viss kreditt til Gud og kreasjonismen, og skyver ikke den helt og holdent under en stol, slik mange gjør. Han skriver:  

”Den begrepsmessige stabiliteten har også vært tatt til inntekt for at verden egentlig er statisk. At vi gjenkjenner forskjellige dyr og planter, må bero på noe evig som er til stede og opprettholder hver arts særpreg. Vi ser ”katten” i alle katter fordi vi stilles overfor en av Guds mangfoldige skapertanker. ”Verdenskatten” – som manifesterer seg i alle enkeltkattene. Kreasjonisme er i denne betydning slett ikke bare en tro på hellige bøker. Den bygger på en erfaring alle i virkeligheten orienterer seg etter: tilværelsens bestandighet. Dette gjør at man tross evolusjonens overveldende evidens, ikke skulle betrakte kreasjonisme med ringakt. For den har sitt beste argument i hverdagen selv.” (Lindholm, 2012, s.100)

Interessant og respektfullt uttalt av Lindholm. Hvis jeg har forstått ham riktig, så vil jeg tolke og utdype dette dit hen at det vi kan observere i dag, kan kobles inn i måten kreasjonismen speiler verden på. Mye av det kan både testes og observeres i nåtid, noe som er en essensiell og nødvendig del av vitenskapen. Selv om Lindholm tviholder på det han kaller for ”evolusjonens overveldende evidens”, så er det ikke noe som tilsier at denne såkalte ”evidensen” er mulig å observere i nåtid. Da sikter jeg spesielt til utviklingen fra a-å i makroperspektiv gjennom millioner og milliarder av år. Her innehar evolusjonsteorien mange hull, mangler og feiltrinn utenfor den vitenskapelige arena. Uten at Lindholm kanskje er klar over det, så gir han kanskje kreasjonismen litt mer kreditt enn tilsiktet. I følge kreasjonismen er man på tryggere grunn for der kan vi observere denne ”katten” i alle katter, eller også ”verdenskatten” som manifisterer seg i alle enkeltkattene som Lindholm uttrykker det og trekker konklusjonen ut ifra at Gud skapte dyrene hver etter sitt slag. Evolusjonen har til gode å forklare alle de manglende mellomstadiene i overgangen fra et dyreslag til et annet, noe Lindholm også har til gode å bevisføre sine lesere. Da hjelper det heller lite å komme opp med variasjoner i nebbstruktur innenfor finkebestanden eller lignende tilfeller. Her er verken kreasjonister eller vitenskapen generelt uenige, siden slik variasjon er fullt mulig å observere.

I det store og hele er dette ingen bok som må leses, men for de som er intressert å sette seg inn i tankegangen til evolusjonister og forstå noe mer av deres ståsted, så kan dette være en bok av interesse, til og med med interessante aspekter som fra et skapelsesperspektiv peker mer mot en Skaper, enn mot darwinistisk evolusjon der et av målene var å utelukke Gud fra det totale bildet og gi all ære til tilfeldigheter over lange tidsperioder.

Kilder: 
Ambler, M. (2012) Natural selection ≠ evolution. [internet] Tilgjengelig fra: http://creation.com/natural-selection-evolution [lest: 09.06.2014]. 
Comfort, R. (2013) Evolution vs. God: Shaking the Foundations of Faith. [internet] Tilgjengelig fra: https://www.youtube.com/watch?v=U0u3-2CGOMQ
          [sett: 28.09.2013]. Living Waters Publications. 
Lindholm, M. (2012) Evolusjon: Naturens kulturhistorie. Oslo, Spartacus Forlag AS. 
Sanford, J.C. (2005) Genetic Entropy & The Mystery of the Geonome. New York, Elim Publishing.
Spartacus (2012) Full krangel rundt Lindholms bok [internett] Tilgjengelig fra: http://www.spartacus.no/index.php?ID=Nyheter&ID2=18
          [lest: 09.06.2014]. 
Wikipedia (2014) Naturlig seleksjon [internett] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Naturlig_seleksjon [lest: 09.06.2014].