24. februar 2019

Dinosaurene #3 - Dinosaurer i Bibelen - del 2: Drager

I forrige artikkel tok jeg frem hva Bibelen sier om Behemot og Leviatan, to fryktinngytende skapninger. Den første viser seg å passe inn som enten en Apatosaurus eller en Brachiosaurus. Den andre ser ut til å være den fryktinngytende Superkrokodillen, også kalt Sarcosuchus imperator. I denne artikkelen vil jeg ta for meg fenomenet drager i Bibelen og se hva den har å si om dem. Blir de mytisk fremstilt? Er det historisk? Hva sier de forskjellige oversettelsene? Hvilke oversettelser kan man stole på når det kommer til disse skapningene? Dette er noen av spørsmålene jeg skal prøve å gi svar på i denne artikkelen.

Som vi har sett så viser ordet dinosaur seg å være en mer moderne tilføying i vokabularet vårt. I tillegg finnes det solide historiske belegg for at mennesker før den tid (1841) kalte disse fryktinngytende dyrene for drager. Dermed må vi kanskje kunne forvente at Bibelen med sin brede sjangerrekke ville tatt for seg disse på en eller annen måte. Saken er den at Bibelen faktisk gjør det, både i sterk billedlig tale, men også som faktiske dyr som skal ha levd på bibelsk tid og som mennesker kunne relatere til. I Det nye testamentet (NT) er det kun i Johannes Åpenbaring vi finner vers som nevner drager, men da i klar billedlig betydning, som et bilde på djevelen, djevelens tjener eller ondskapen. Det greske ordet som blir brukt er ordet drakon som ikke kan oversettes til noe annet enn drage. La meg innledningsvis vise til noen av disse versene (uthevingene er mine):
Dyret som jeg så, lignet en leopard, og det hadde føtter som en bjørn, og munnen var som munnen på en løve. Og dragen gav det sin kraft og sin trone og stor makt” (Åp. 13,2). 
De tilbad dragen, fordi den hadde gitt dyret makt. Og de tilbad dyret og sa: Hvem er lik dyret og hvem kan stride mot det?” (Åp. 13,4)

Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år”. (Åp. 20,2) 

Som vi skal se så virker det som om bibeloversettere flest ikke har problemer med å bruke ordet drage når det er snakk om billedlig og metaforisk tale slik som her. Samtidig er de litt heldige, hvis vi kan si det på den måten, at drage i NT kun nevnes i Åpenbaringen og at det greske ordet drakon ikke kan bety noe annet enn drage. Som vi skal komme tilbake til så er det teoretisk mulig å gå på kompromiss med det hebraiske ordet som blir brukt om drage i Det gamle testamentet (GT). La meg bare påpeke at NT opprinnelig er skrevet på gresk og GT på hebraisk. Et problem oppstår hvis oversetterne tror at drager kun er mytiske dyr. Da ilegger man Gud å bruke mytiske og fantasifulle skapninger til å beskrive djevelen, noe som hadde vært utenkelig med tanke på Ham som Sannhetens opphavsmann. Den som tror på Bibelens Ord må tro at djevelen er virkelig, og logisk nok burde man også tro det om dyrene som blir brukt for å beskrive ham. Hvis det er noe djevelen ønsker så er det å redusere lesernes virkelighetsoppfatning av ham selv og hans virke. Dette har han klart ypperlig ved å få mennesker i første omgang til å tro at dinosaurene døde ut for mangfoldige millioner av år siden, og for det andre å få dragen til kun å forestille en figur vi kjenner til fra eventyrenes og mytenes verden, uten noe hold i virkeligheten. Men sannheten er en annen. I Åp.13,12, som nevnt over, så blir dragen beskrevet sammen med dyr som leopard, bjørn og løve; med andre ord, dyr fra virkeligheten som vi har god kjennskap til. Vil det dermed være rimelig å tro at Gud bare brukte en mytisk figur å sammenligne djevelen med og videre beskrive makten dragen kom til å gi dette dyret som blir beskrevet i verset? Neppe!

La oss nå bevege oss inn i GT, som opprinnelig er skrevet på hebraisk, og se hva den har å si om drager. Det hebraiske ordet som blir brukt om drage eller drager er ordet tannin eller flertalls bøyningen tanninim. Ifølge Strong’s Exhaustive Concordance kan dette ordet bety drage, stort sjødyr, hval, slange, eller sjakal. Et annet ord som så å si er identisk med tannin, men bare mer kraftfullt er ordet tan som i flertall er tannim. Det er det førstnevnte, tannin som oftest blir brukt, men ifølge Strong så referer ordene til hverandre. I de fleste moderne oversettelser blir tannin som regel oversatt til å bety sjakal, av og til sjøuhyre og slange. Ordet blir kun ytterst sjelden oversatt til drage, som regel når man kan relatere det til klar billedlig tale. Siden det evolusjonære verdensbildet og millioner av år har stått og fortsatt står sentralt i vårt samfunn i dag så kommer ikke dette så overraskende på.
bilde av en sjakal, fra pixabay.com
Over 200år før evolusjonsteoriens sterke inntog med Darwin i spissen ble King James versjonen av bibelen (KJV-1611) til i 1611. I denne oversettelsen og alle eldre oversettelser jeg har kommet over (se litt lenger ned), ble ordet som i dag blir oversatt til sjakal stort sett kun oversatt til drage, men aldri sjakal. Det er som sagt i GT vi finner disse skriftstedene som ser ut til å ha skapt et dilemma og tilsynelatende problemer for oversetterne. I NT, som vi var inne på, så var ikke dette noe problem. Dermed kan det være interessant å få et innblikk i Septuagint, den greske oversettelsen av GT, som ble oversatt et sted i midten av år 200 f.kr. Dette var vel og merke også oversettelsen apostlene brukte. I denne oversettelsen deltok syttito lærde jøder, som oversatte det hebraiske ordet tannin direkte til det greske ordet drakon som igjen kun kan oversettes til drage på norsk. Er sjakal fortsatt aktuelt? Det vi også bør ha i bakhodet er at hebraisk er et veldig kontekstuelt språk i motsetning til gresk, som NT ble skrevet på, og dette regner jeg med disse jødiske lærde som jeg nevnte var godt inneforstått med når de valgte hva de skulle oversette tannin til.
Det vi også bør vite er at bibeloversettere lett kan bli farget av kulturen og tiden de lever i noe som vil være med å påvirke oversettelsene til en viss grad. Dette gjelder i aller størst grad ordet tannin, som vi straks skal ta en enda nærmere titt på. Dagens samfunn er sterkt overbevist om at slike skapninger (drager) verken kan ha levd i moderne historisk tid eller i tiden da de Bibelske bøker ble til; med andre ord så kan de ikke ha eksistert i en tid der mennesker er å finne.

La oss nå sammenligne det jeg anser som fire av de mest brukte norske oversettelsene, med den engelske King James versjonen fra 1611 (KJV-1611). De norske oversettelsene jeg har valgt å ta fram er1930 , 1978, 1988 og Bibelen Guds Ord oversettelsen. I 1930-oversettelsen brukes drage tre ganger i entall (Job.26:13, Jes.27:1 og Neh.2:13) og en gang i flertall (Sal.74:13). Det samme gjelder 1988-oversettelsen, bare at det blir nevnt to ganger i Jes.27:1 og ikke i Job.26:13. I 1978-oversettelsen brukes drage tre ganger i entall (Neh.2:13, Jes.27:1 og Jes.51:9) og en gang i flertall (Sal.74:13). Bibelen Guds Ord bruker, overraskende nok, ikke drage en eneste gang i GT. For å gjøre kontrasten stor så bruker KJV-1611 ordet drage seks ganger i entall og hele 16 ganger i flertall. Dette samstemmer også godt med de oversettelsene jeg kom over fra før tiden KJV-1611 ble til. Disse er: Wycliffe Bible fra 1388, Geneva Bible fra 1560, Bishop’s Bible fra 1568, Coverdale Bible fra 1535, Douay-Rheims Bible fra 1610 og Great Bible fra 1539. Hvorfor er det en slik stor forskjell på oversettelsene før 1611 og de mer moderne etter 1611?
For det første ble de eldre oversettelsene oversatt lenge før evolusjonsteoriens mektige inntog i samfunnet, skoler, media og utdanningsinstitusjoner. For det andre ble disse oversettelsene oversatt lenge før ordet dinosaur kom på banen, og som vi har vært inne på, ble ordet drage stort sett brukt i stedet for det vi i dag kjenner til som dinosaurer. For det tredje, og som nevnt over, så er mange av dagens bibeloversettere og teologer preget av tiden de lever i, en tid der evolusjonsteorien og lange tidsperioder har en såpass fremtredende rolle at det til og med har inntatt kristne kretser, og dermed også fått prege de mer moderne bibeloversettelsene.

La oss ta en dypere titt på noen av de nevnte versene i GT og se hvordan drage er et bedre og mer passende ord å bruke enn slange eller sjakal. Jeg vil sammenligne de aktuelle versene fra den norske 1988-overs. med KJV-1611, samt med en direkte oversettelse til norsk av den autoriserte engelske KJV-1611. Jeg velger 1988-overs. for å slippe å ramse opp alle de nevnte oversettelser. Det er allikevel et noenlunde likt problem i alle de fire norske oversettelsene. Etter versene vil jeg gi en liten kommentar og hvis nødvendig også sammenligne med noen av de andre nevnte oversettelsene.

5.Mosebok 32:33
Deres vin er slangers brennende gift og fryktelig ormeeiter.” (1988-overs.)
Their wine is the poison of dragons, and the cruel venom of asps.” (KJV-1611)
Deres vin er dragenes gift, og grusom gift fra giftslanger” (norsk overs. av KJV-1611) 
Her oversetter 1988-overs., sammen med de andre oversettelsene det hebraiske ordet tannin til slanger, og KJV-1611 oversetter det til drager. La meg forklare hvorfor det mest sannsynlig er snakk om to ulike skapninger enn to like slik de norske oversettelsene påstår. Selv om parallellitet til tider ble brukt av de hebraiske forfatterne for å få fram viktige poeng, så blir ordbruken ytterst merkelig hvis det er tilfellet her. I dette tilfelle ville: "fryktelig ormeeiter", som er det samme som ormegift, vært en gjentakelse av det første uttrykket; "slangers brennende gift". I den originale hebraiske teksten blir det brukt to forskjellige ord om disse to dyrene; tannin og pethen, der sistnevnte kun kan oversettes til hoggorm eller giftslange. Med andre ord så blir det å skrive: ”slangers brennende gift” det samme som å skrive ormeeiter (ormegift). Det blir nesten som å skrive ”kattens mjau” og ”lyden av en pus” i en og samme setning. Det ville med andre ord vært veldig merkelig hvis dette var et tilfelle av parallellitet.

Skillet mellom de hebraiske ordene tannin og pethen viser også til at det siktes til to forskjellige dyr der sistnevnte kun kan bety giftslange eller hoggorm. Det er også en større kontrast mellom disse to hebraiske ordene (tannin og pethen) enn på de norske ordene slange og hoggorm, eller de engelske ordene serpent og asp (Isaacs, 2010). Med dette kan vi se at intensjonen til forfatteren var å få fram to forskjellige dyr, ikke en gjentakelse av to like. Flyten som KJV-1611 gir verset er også mye bedre og mer logisk enn de andre oversettelsene gir uttrykk for. Septuagint, den greske oversettelsen av GT, oversetter også dette ordet til drakon på gresk, som kun kan bety drage. Dette er også tilfellet med mange av de andre versene jeg snart skal vise til, men beviset veier betydelig mer for dette verset med tanke på hvor høyt jødene verdsatte de fem Mosebøkene (Toraen). Som nevnt så sto syttito lærde jøder bak den greske oversettelsen av GT (ibid.).
Hvis drage i tillegg kun hadde vært et mytisk dyr, så tviler jeg sterkt på at disse jødene hadde turt å flette det inn istedenfor slange hvis det hadde vært det riktige ordet å bruke. Såpass ærefrykt må jødene ha hatt overfor Toraen.

Hvis noen trodde at KJV-1611 er alene blant de eldre oversettelsene når det kommer til oversettelsen av tannin som drage så tar de feil. Alle oversettelsene som jeg nevnte ovenfor fra tiden før KJV-1611 bruker drage i oversettelsen av tannin i verset vårt i 5.Mosebok. Så det ser ut som de fleste, hvis ikke alle oversettelser før KJV-1611, oversatte dette ordet til drage. Selv om de fleste moderne oversettelser har feiloversatt ordet, så finnes det allikevel noen få mer moderne eksempler som viser til unntak, bl.a.: Darby Bible fra 1884/1890, Young Literal Translation fra 1862/1898 og Basic English fra 1964.

Jesaja 35:7
Det glødende sandhavet skal bli til en sjø, det tørste land til vannrike kilder. På det sted hvor sjakalene hvilte, er det vekst av siv og rør.” (1988-overs.)
And the parched ground shall become a pool, and the thirsty land springs of water: in the habitation of dragons, where each lay, shall be grass with reeds and rushes.” (KJV-1611)
Den uttørkede jorden skal bli til en dam, og det tørste landet skal bli til vannkilder; i dragenes bosted, der hver enkelt lå, skal det bli gress med rør og siv.” (norsk overs. av KJV-1611) 
I dette tilfellet i Jesaja blir ordet tannin oversatt til sjakaler, som det også blir gjort 13 andre steder i 1988-overs. Men er sjakal et ord som virkelig passer bedre inn enn drage i disse tilfellene? La oss se litt nærmere på dette, i første omgang i Jesaja 35:7. Tilfellet er ikke slik hvis vi tar sammenhengen i betraktning. Passer tilholdsstedet som er beskrevet best for sjakaler eller drager? KJV-1611 gjør det klart at siste setning peker mer på habitatet til drager (visse dinosaurer) enn sjakaler. I forrige artikkel i serien om Dinosaurene var vi innom vanlige dinosaur habitater, noe som passet godt inn med tanke på Behemot i Jobs bok 40:16 der det står at; "Den hviler under lotusplantene, i ly av siv og sump". Så habitatet som blir beskrevet passer bedre inn med tanke på drager/dinosaurer, slike som Behemot, enn sjakaler som ikke holder til i slik våtmark. Vi vet også at krypdyr i dag er å finne i slike habitat som vi leser om i verset, samtidig som flere dragelegender peker på lignende tilholdssteder. Alle de eldre bibeloversettelsene jeg nevnte oversetter også tannin til drager i dette verset.
bilde: pixabay.com
 Jesaja 13:22
Ville hunder skal tute i dets forlatte borger, sjakaler i vellystens slott. Snart kommer hennes tid, og hennes dager blir ikke mange.” (1988-overs.)
And the wild beasts of the islands shall cry in their desolate houses, and dragons in their pleasant palaces: and her time is near to come, and her days shall not be prolonged.” (KJV-1611)
Og de ville dyrene på øyene skal rope i deres øde hus, og drager i deres vakre slott. Hennes tid kommer nærmere, og hennes dager skal ikke bli forlenget” (norsk overs. av KJV-1611) 
I hele kapittel 13 profeterer Jesaja om dommen og ødeleggelsen av Babylon. Her nevnes drager i forbindelse med Babylons vellystne og vakre slott. Men det som står skrevet bl.a. v.19-20 tyder på at alt skal bli til ruiner. Dette inkluderer Babylons vakre slott. Men slottsruiner er ikke noe vanlig tilholdssted for sjakaler, de holder mer til på stepper og i ørkener (Østbye, 2018). Carol Rose, ekspert innenfor mytologi, hevder at et vanlig tilholdssted for drager var bl.a. slottsruiner, noe som er tilfellet her også (Rose ifølge Isaacs, 2010). For å sammenligne dette med de nevnte bibeloversettelsene før 1611 så bruker alle bortsett fra to av dem ordet drage i dette verset. Wycliffe Bible, som er det ene verset som utelater drager, oversetter ordet istedenfor til flygende slanger, noe som kan være en noe mer detaljert uttrykk for visse typer drager. Slike slanger finnes det også historiske bevis for, noe jeg tok fram i første artikkel i denne serien. Den andre eldre oversettelsen som utelot drage var den katolske Douay-Rheims oversettelsen. Men saken er at de fleste av disse gamle oversettelsene nøler ikke med å oversette ordet til drager. Som påpekt tidligere, dette passer utmerket til samtidens forståelse av drager/dinosaurer som virkelige skapninger som levde samtidig med mennesker.
bilder: pixabay.com
Jeremia 9:11
Jeg vil gjøre Jerusalem til en steinrøys, til en bolig for sjakaler, og byene i Juda vil jeg gjøre til en ørken, så ingen bor i dem.” (1988-overs.)
And I will make Jerusalem heaps, and a den of dragons; and I will make the cities of Judah desolate, without an inhabitant.” (KJV-1611)
Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger og til en hule for drager. Jeg vil legge byene i Juda øde, uten en innbygger.” (norsk overs. av KJV-1611) 
Sammenlignet med flere andre villdyr er sjakalen harmløs og ikke en særlig fare for mennesker. Sammenhengen kan tyde mer på at det er snakk om et farligere sted enn der sjakaler ferdes. Det er dermed mer passende å bruke drager enn sjakaler her, i tillegg til, slik som jeg har vist til over, så var ruiner et vanlig tilholdssted for drager. Ordet som blir brukt om steinrøys, kan også bety ruiner i flertall, og en ruin er jo på sett og vis en slags steinrøys. KJV-1611 oversetter også det mer konkrete bostedet for dragen som en hule, som om de visste på denne tiden hvor drager holdt til og kunne dermed velge ordet med omhu. Jeg tok fram i den første artikkelen i denne serien at huler også var et vanlig oppholdssted for dragene. Drager passer også bedre inn i den ødeleggende og mer fryktinngytende beskrivelsen av Jerusalems ødeleggelse. Hadde jeg blitt kastet inn i et reir med sjakaler, så er sannsynligheten ganske stor for at det hadde gått bra med meg, sammenlignet med en hule eller ruin med drager. La oss si hvis disse dragene var representert i form av Raptorer eller T-rexer; da hadde man ikke overlevd mange sekundene (Isaacs, 2010). I dette tilfellet viser fortsatt de fleste av de gamle oversettelsene til drager i v.11, mens noen av dem foreslår at det kan være et bosted for giftige slanger. Ingen forslag om sjakaler derimot.

Jeremia 51:34
Babels konge Nebukadnesar har fortært oss, har ødelagt oss, har satt oss bort som et tomt kar, har oppslukt oss som et sjøuhyre, har fylt sin buk med min kostelige mat. Han har drevet oss bort.” (1988-overs)
Nebuchadrezzar the king of Babylon hath devoured me, he hath crushed me, he hath made me an empty vessel, he hath swallowed me up like a dragon, he hath filled his belly with my delicates, he hath cast me out.” (KJV-1611)
Nebukadnesar, Babylons konge, har oppslukt meg, han har knust meg; han har gjort meg til et tomt kar, han har slukt meg som en drage; han har fylt sin mage med mine lekre retter, han har kastet meg ut.” (norsk overs. av KJV-1611) 
Her oversetter de fleste norske oversettelser ordet tannin til sjøuhyre. Kanskje først og fremst fordi sjakal ville blitt litt for latterlig. Vi ser fortsatt at KJV-1611 holder seg til drage. DNB 1938 Nynorsk oversettelsen skal ha ros for å ha oversatt dette til hav-drake. Men et interessant påpek er noe den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509-1564) skrev i sin kommentar rundt dette verset: ”for, drager er de som sluker et helt dyr; og det er det profeten sikter til” (Calvin, 2012, s.168). Her skriver Calvin rett fram uten mytiske innslag, uten noe som helst evolusjonær forutinntatthet. Han beskriver det til og med i sammenheng med bl.a. løve og bjørn. Det kan virke som drage var et naturlig valg fordi noen av disse uhyrene fortsatt kunne ha eksistert på Calvins tid. I tillegg oversetter alle de eldre oversettelsene jeg har nevnt, ordet til drage.

Jesaja 34:13 
Torner skal skyte opp i dets palasser, nesler og tistler i dets festninger. Det skal være en bolig for sjakaler, et sted for strutser.” (1988-overs.)
And thorns shall come up in her palaces, nettles and brambles in the fortresses thereof: and it shall be an habitation of dragons, and a court for owls.” (KJV-1611)
Og torner skal vokse opp i hennes slot, brennesler og bjørnebær i festningene der; det skal være et bosted for drager og en gårdsplass for ugler.”(norsk overs. av KJV-1611) 
Ser vi på dette verset så kan vi først merke oss forskjellene på siste ordet i verset som skal representere en fugl, som i 1988-overs. oversettes til struts og i KJV-1611 til ugle. Alle de andre norske bibeloversettelsene, som Bibelen Guds Ord, 1930, 1978/85 og 2011 oversetter denne fuglen også til struts. Blant de engelske oversettelsene er det noe mer blandet og dermed mer plass til ugle. Så hva er problemet da med å oversette tannin til sjakal istedenfor drage? Saken er at det kan diskuteres rundt ugle og struts, og kanskje til og med en ibis, men disse tre er fugler og selv om de er ganske forskjellig så kan man med en viss forståelse ut fra den hebraiske teksten forstå at man kan lene seg til en av delene. Noen kilder som tar for seg levemåten og spisevanene til både ugle og struts, utelukker uglen og gir strutsen plass som den mest korrekte oversettelsen (Stratton-Porter, 2019). Sammenlignet med en sjakal, et lite hundelignende vesen og en stor fryktinngytende drage som godt mulig kunne sprute ild, blir det hele noe mer alvorlig å feiloversette. I dette tilfellet er drage nok en gang et mer korrekt valg.

Nehemja 4:3 
Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så mye de vil - bare en rev hopper opp på steinmuren deres, så vil han rive den ned!” (1988-overs.)
Now Tobiah the Ammonite [was] by him, and he said, Even that which they build, if a fox go up, he shall even break down their stone wall.” (KJV-1611)
Ammonitten Tobia stod nå ved siden av ham, og han sa: ”Uansett hvordan de bygger, hvis en rev går oppå den, så vil han rive ned deres steinmur.” (norsk overs. at KJV-1611) 
Du lurer kanskje på hvorfor du ikke finner sjakal eller drage i dette verset. Saken er at vi må forflytte oss til ordet rev i denne sammenhengen, som faktisk kan bety rev, men som likeså godt er et ord for sjakal. Reven er også såpass nært slekt med sjakalen at de faktisk kan krysses. De hører med andre ord til samme familie og er det samme dyreslaget, og dermed ikke så veldig ulike. Det hebraiske ordet det er snakk om er shu`al, som i følge Strongs bibelordbok kan oversettes til både sjakal og rev. Dermed er det verdt å undre seg over hvorfor ordet tannin i så mange tilfeller blir oversatt til sjakal, når det finnes et mye bedre og mer spesifikt ord for det. Derfor er det bemerkelsesverdig når ordet tannin så ofte blir brukt om sjakal, når alt peker på at det er snakk om noe mye mer fryktinngytende og skremmende, nemlig en drage. En sjakal er en jypling i forhold, ja man kunne med litt øvelse fått den til å spise fra hånden på et menneske. Det samme med reven. Dermed bruker vårt vers i Nehemjas bok et mye bedre ord på noe som kunne vært en sjakal, til å beskrive noe svakt og ynkelig, noe verset klart viser til når Tobia spottende taler i mot muren som skulle bygges. Hvis de hebraiske forfatterne virkelig ville hatt fram en sjakal i de nevnte versene over, så hadde shu`al vært et mer korrekt ord å oversette det fra, ikke tannin, som vi har bemerket oss så mange ganger til nå.

Nehemja 2:13
Så drog jeg om natten ut gjennom Dalporten og bort imot Dragekilden og kom til Møkkporten. Jeg så på Jerusalems murer som var nedrevet, og på portene som var fortært av ilden.” (1988-overs.) “And I went out by night by the gate of the valley, even before the dragon well, and to the dung port, and viewed the walls of Jerusalem, which were broken down, and the gates thereof were consumed with fire.” (KJV-1611)
Og jeg drog ut om natten gjennom Dalporten bort til Dragebrønnen og kom til Møkkporten, og jeg undersøkt Jerusalems murer, som var revet ned, og portene der, som var brent med ild.” (norsk overs. av KJV-1611) 
En annen utspekulert metode som er blitt brukt av moderne bibeloversettere er at tannin blir oversatt til drage når det ikke er snakk om ekte dyr, men heller om mer metaforisk eller billedlig tale, slik som i dette tilfellet i Neh.2:13 om Dragekilden. Dessverre er det slik med flere engelske og norske oversettelser som finnes der ute. Lignende tilfeller kan vi se i Jesaja 27:1 og Salme 74:13. Da skal det liksom være greit å bruke drage og ikke sjakal. Flere andre eksempler kunne blitt tatt fram, men jeg nøyer meg med disse for denne gang.

Hensikten med denne artikkelen er ikke å svartmale de forskjellige bibeloversettelsene. Tvert imot er en variasjon av bibeloversettelser en berikelse, men som vi har sett så kan det ved visse tilfeller også bli en liten felle. Så det kan lønne seg å ha et lite kritisk blikk når man studerer visse ord mer i dybden. Da kan man få noen slike små aha-opplevelser. Vi har så langt i serien om dinosaurer sett på hvordan historiske kilder viser til at drager/dinosaurer var virkelige og fryktinngytende dyr så langt som inn i middelalderen enda. Vi har sett hvordan Bibelen spesifikt nevner lignende dyr som Behemot og Leviatan og beskriver dem såpass detaljert at moderne vitenskapelige beskrivelser av visse dinosaurer viser seg å passe godt inn i de bibelske beskrivelsene.
I denne artikkelen har jeg gått enda litt lenger inn i bibelens håndtering av drager. Jeg har vist til hvordan ordet som blir brukt om drage i moderne oversettelser som regel har blitt malplassert og feiloversatt til sjakal. Bibeloversettelser eldre enn KJV-1611 ser ut til å ha forstått at drager var ekte levende dyr. De hadde med andre ord ingen problemer med dette og kunne med æren i behold oversette tannin til drage. Videre har jeg påpekt hvordan Septuagint, den greske oversettelsen av GT alltid oversatte tannin til ordet drakon, som igjen ene og alene kan bety intet annet enn drage.

Kilder: 
Calvin, J.(2012) John Calvin’s Bible Commentaries On Jeremiah 48-52 And the Lamentations. [internet] Tilgjengelig fra: https://books.google.no/books[...]    
         [lest.01.02.2019] 

Isaacs, D. (2010) Dragons or Dinosaurs? – Creation or Evolution? Alachua, Bridge-Logos 
Stratton-Troter, G. (2019) Ostrich [internet] Tilgjengelig fra: https://www.internationalstandardbible.com/O/ostrich.html [lest: 28.01.2019]. 
Østbye, E. (2018) Sjakaler. I:Store norske leksikon. [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/sjakaler [lest: 28.01.2019]. 

Bilbeloversettelser: 

Bibelforlaget. (2011) Bibelen Guds Ord. Hermon Forlag AS, Skjetten. 
Bishops Bible. (1568) [internett] Tilgjengelig fra: https://studybible.info/Bishops/Isaiah%2035 
Det Norske Bibelselskap. (1978) Bibelen – Det gamle og Det nye testamentet. 
Det Norske Bibelselskaps forlag. (1930) DNB 1930 [Internett] Tilgjengelig fra: https://www.bibel.no/Nettbibelen?. 
Douay-Rheims Bible. (1610) [internett] Tilgjengelig fra: http://www.drbo.org/chapter/27035.htm 
Geneva Bible. (1599) [internett] Tilgjengelig fra: https://www.biblegateway.com/passage/?search=Isaiah+35&version=GNV 
Miles Coverdale Bible. (1535) [internett] Tilgjengelig fra: https://www.studylight.org/bible/mcb/isaiah/35.html 
Norsk Bibel. (1988) [internett] Tilgjengelig fra: https://les.norsk-bibel.no/ 
The Great Bible. (1539) [internett] Tilgjengelig fra: http://textusreceptusbibles.com/Great/23/35 
Wycliffe Bible. (1388) [internett] Tilgjengelig fra: https://www.biblestudytools.com/wyc/

1. november 2018

Dinosaurene #2 - Dinosaurer i Bibelen - del 1

bilder: pixabay.com
I forrige artikkel viste jeg til historiske funn som peker på at mennesker og dinosaurer skal ha levd på samme tid. Hvis det er sant, og Bibelen er sann, slik den også hevder å være (bl.a. 2.Tim.3:16), burde vi ikke da også finne noe i Bibelen om disse enorme og fryktinngytende skapningene? Det er egentlig en selvfølge at vi ikke finner ordet dinosaur i Bibelen, siden det først ble innført i 1841 av den kjente britiske anatomisten og anti-darwinisten Sir Richard Owen. Det er allikevel interessant å legge merke til to andre, digre skapninger som nevnes i Bibelen, nemlig Behemot og Leviatan. Denne artikkelen vil fokusere på disse to skapningene og vise hva Bibelen sier om dem og hvordan de kan sammenlignes med det vi i dag kaller for dinosaurer, eller kanskje sjøuhyre passer bedre inn med tanke på den ene. Jeg vil også vise til hvordan disse på en overraskende måte ser ut til å passe inn med tanke på moderne vitenskapelige funn gjort rundt dinosaurer. Drager, som disse skapningene også ble kalt før ordet dinosaur kom på banen, finner vi også i Bibelen, men det skal bli et interessant område som vi skal se nærmere på i neste artikkel.

1. Behemot
Jobs bok i det gamle testamentet er et av de stedene i Bibelen der vi finner de mest detaljerte beskrivelsene av skapninger som kan sammenlignes med dinosaurer. La oss først lese hva Jobs bok sier om den mektige skapningen Behemot:
Se nå på Behemot, som Jeg dannet sammen med deg. Den eter gress som en okse. Se nå, hvilken kraft den har i hoftene, og styrken i bukmusklene. Den strekker halen som en seder. Senene den har i lårene, knyttes stramt. Knoklene er som bronserør, og den har beinbygning som jernstenger. Denne er den første på Guds veier, bare Skaperen kan komme nær med Sitt sverd. Sannelig, fjellene bærer føde for den, og alle markens dyr leker der. Den hviler under lotusplantene, i ly av siv og sump. Lotusplantene dekker den med sin skygge. Piletrærne ved bekken hegner om den. Elven kan sannelig gå i strie strømmer, men den jages ikke opp. Den er trygg om enn Jordan skulle fosse inn i gapet på den. Er det noen som kan gripe den i øynene eller spidde nesen på den med snarer?” (Job 40:10-19)
For mange bibeloversettere har det vært vanskelig å putte fingeren på nøyaktig hva slags skapning Behemot var. Men det er blitt fremmet noen forslag. De fleste blir ytterst usannsynlige når man sammenligner dem med innholdet i teksten. Det er også disse forslagene som har blitt de rådende i dagens bibeloversettelser. Det mest kjente forslaget kan se ut til å være flodhesten. Teologene Hedegård og Saarisalo (1989) skriver selvsikkert i Bibelsk Oppslagsbok, utgitt på Lunde forlag, at det er flodhesten som beskrives i kapittel 40 i Jobs bok. Håndbok til Bibelen, utgitt på Luther Forlag, skriver også at det her er snakk om flodhesten (Alexander, 1985). Bibelen Guds Ord – Studieutgave fra Bibelforlaget er mer ydmyke og påpeker at det kanskje er snakk om flodhesten, og den generelle utgaven legger til; et stort, ukjent dyr (Bibelforlaget, 2007, 2011). 1988-oversettelsen skriver i fotnoten: ”et stort og kraftig dyr, kanskje flodhesten”, mens 1978-oversettelsen kan se ut til å begå den største tabben ved å skrive flodhesten inn i selve teksten, istedenfor Behemot (DNB, 1978).
Et annet usannsynlig forslag som er blitt foreslått, er elefanten, og jeg kunne kommet med eksempler fra mange andre oversettelser. Jeg sier ikke med dette at alle nevnte oversettelser i det store og hele trenger å være dårlige eller ubrukelige, men på dette området viser det bare hvordan mange bibeloversettere er preget av et evolusjonært og sekulært verdensbilde når det kommer til dinosaurenes tidsalder.

Hvorfor kan det ikke være snakk om flodhesten eller elefanten? Kanskje du som lekmann kan lese bibelteksten selv og bedømme, gjerne med litt grunnleggende kunnskap rundt flodhestens og elefantens anatomi. Hvis ikke det gjorde deg noe klokere, så la meg påpeke hvorfor det ikke kan være snakk om verken flodhest eller elefant: For det første spiser ingen av de to nevnte dyrene gress som oksen.
bilder: pexels.com, wikimedia.org, pixabay.com og mevrouwmiauw.nl
For det andre så har de ikke en hale som beveger seg som et sedertre. Halen til flodhesten er ytterst liten og ser mer ut som en liten dusk. Omtrent det samme kan sies om halen til elefanten (se bilde nedenfor). For det tredje sier Bibelen at Behemot er den første eller ypperste av Guds skapninger, noe som kan tyde på at det er snakk om det største landdyret Gud hadde skapt. Flodhesten passer ikke inn i noen av disse beskrivelsene. Elefanten, som noen hevder det kan være snakk om, passer heller ikke inn i beskrivelsene, selv om den i dagens målestokk anses som det største nålevende landdyret. For det fjerde påpeker bibelteksten at det normale habitatet til Behemot var våtmark som siv og sump. Flodhesten lever for det meste i flod og sjø (Wikipedia, 2018). Elefanten har sine habitat i skog, savanner og ørkenstrøk (Wikipedia, 2018). Behemot kan heller ikke være et mytisk dyr, slik noen vil ha det til, siden det blir nevnt i sammenheng med flere andre hverdagsdyr som løve, ravn, esel, hest, ørn, hauk, struts, villokse, fjellgeit og hjort.
bilder: wikmedia.org
Hvilket dyr kan da vise seg å passe best inn i beskrivelsen av Behemot? Hvis man kan klare å fjerne seg litt fra det evolusjonære verdensbildet så vil forslag som Apatosaurus eller Brachiosaurus gli rett inn i beskrivelsene i Jobs bok. Disse to hører til gruppen av langhalsede dinosaurer, også kalt Sauropoder, som i følge det evolusjonære verdensbildet levde for mer enn 150 millioner år siden. Ut fra et bibelsk verdensbilde ble de skapt på den sjette dagen, sammen med mennesket (1.Mos.1:24-27). De var også med på arken under syndefloden, kom ut av arken etter syndefloden og kort tid etter flommen får vi bekreftet at Job var øyevitne til disse mektige skapningene.

For å bekrefte og sammenligne avsnittet i Jobs bok med noen vitenskapelige detaljer så er det interessant å legge merke til at vitenskapen for ikke så lenge siden trodde at gress ikke eksisterte på dinosaurenes tid. Nye funn derimot har motbevist dette. Forskere har funnet rester av gress i fossilisert dinosaurmøkk i India, i geologiske lag som ifølge den evolusjonære tidslinjen skal representere den øvre krittiden for mellom 65 og 100 millioner år siden (Clarey, 2015). Dette viser at vitenskapen kan ta feil mens Bibelen har rett. Ikke nok med det. Hvis vi ser nærmere på v.13 i Job 40, så kan vi lese at knoklene til Behemot: ”er som bronserør, og den har beinbygning som jernstenger.” Sammenligner vi dette med moderne vitenskapelige funn, så har forskere funnet ut at siden ved ryggraden av Sauropoden er uthulet noe som skal ha vært med på å redusere vekten på beina uten at den dermed skal ha mistet noe av sin enorme styrke. Disse funn passer akkurat inn i beskrivelsen om bronserør i Jobs bok. Ikke bare det, men beina til Sauropodene var veldig sterke og tykke og passer perfekt til beskrivelsen om en ”beinbygning som jernstenger”(ibid). Man skulle nesten tro at forfatteren av Jobs bok hadde et meget detaljert innsyn i Sauropodens verden. Hvis ikke det skulle være nok, så beskriver Jobs bok halen som et sedertre, noe som faktisk kan sammenlignes mer med halen til en Saurupod dinosaur enn flodhesten. Men, ikke bare det. Utdraget fra Jobs bok sier at den: ”strekker halen som en seder”, eller som 88-oversettelsen sier: ”Den gjør halen stiv som en seder”. Vi skal ikke så veldig langt tilbake i tid da forskere oppdaget flere Sauropoder som skal ha sett ut til å ha holdt halen stiv som en stokk mens de beveget seg. Dette var sannsynligvis med tanke på balansen, der halen fungerte som en slags motvekt mot velting (Switek, 2012, Isaacs, 2010). Igjen en bekreftelse på noe vitenskapen først i senere tid har funnet ut rundt dinosaurer. Historisk sett virker det som om Jobs bok er et av de første nedskrevne kildene som omhandler dinosaurer. Bevisene peker sterkt i retning av at dinosaurene skal ha levd på samme tid som menneskene og ikke for mange millioner år siden slik evolusjonistene så standhaftig hevder.

2. Leviatan
Det andre bemerkelsesverdige dyret vi finner i Jobs bok, kalles for Leviatan. Vi finner en ganske detaljert beskrivelse i Jobs bok kapittel 40, fra v.20 og ut kapittel 41. Her er et noe forkortet utdrag, men ønsker du å lese hele avsnittet så kan du gjerne slå opp teksten og lese alt selv:
Kan du dra Leviatan opp med en krok eller senke tungen på den med en line? Kan du stikke et sivrør gjennom nesen på den eller spidde kjeven med en krok? […] Kan du spekke huden på den med harpuner eller hodet med fiskespyd? Legg bare hånden på den! Du vil huske slaget, og aldri gjøre det igjen. […] Vil en ikke falle sammen bare ved synet av den? Ingen er så dristig at han våger å tirre den opp. […] Jeg vil ikke tie om lemmene den har, om dens mektige kraft og dens yndige skikkelse. Hvem kan ta av den ytterhammen? Hvem kan nærme seg denne med sin doble tanngard? Hvem kan åpne dørene til ansiktet på den? Det står skrekk av dens tenner. Stolt er raden av skjold, stramt lukket som med segl, det ene så tett inntil det andre at det ikke kan trenge luft inn mellom dem. De er klemt fast sammen, de griper om hverandre og kan ikke skilles. Når den nyser, blinker det i lys. Dens øyne er som morgenrødens. Brannfakler går ut av munnen, gnister av ild fyker ut. Røyk kommer opp fra neseborene, […] Den har en pust som får kull til å blusse opp, og en flamme står ut av gapet på den. Styrke bor i dens nakke, og frykten skvetter foran ansiktet på den. […] Om sverdet skulle ramme den, får det ikke utrettet noe. Det kan heller ikke spydet, kastepilen eller lansen. Jern akter den for strå og bronse som råttent tre. Pilen fra buen kan ikke jage den på flukt. Stein fra slyngen blir som halm for den. Som halm regnes også slagklubber. Den ler av susende kastespyd. På undersiden er den som skarpe potteskår. Den setter tydelige merker i gjørmen. […] Dens like finnes ikke på jorden, formet uten frykt som den er […].” 
Hva slags skapning er det egentlig som blir beskrevet her? La oss se hva noen av de vanligste bibeloversettelser foreslår. Bibelen Guds Ord sier i en fotnote: "et stort, ukjent havdyr, kanskje krokodillen" (Bibelforlaget, 2007, 2011). Håndbok til Bibelen fra Luther forlag påpeker ganske bastant at det er snakk om krokodillen (Alexander, 1985). Bibelsk oppslagsbok (Hedegård & Saarisalo, 1989, s.579) skriver at det trolig siktes til krokodillen. Bibelleksikon for barn og ungdom utgitt av Lutherstiftelsen skriver at det kan være en veldig fisk, et stort sjøuhyre, eller en krokodille (Northcott, 1966, s.91). På samme måte som 1978-oversettelsen oversatte Behemot direkte til flodhest, oversetter de også Leviatan til krokodille. 1988-oversettelsen er noe mer usikker og påpeker i fotnoten at det kanskje er snakk om en krokodille. Fredrik Wisløff skriver i sin kommentar på Det Gamle Testamentet at Leviatan egentlig er navnet på et mektig fabeldyr, en mektig drage, og han er nok inne på noe der, men så snur han på mynten og påpeker at det her allikevel er snakk om krokodillen (Wissløf, 1946).

Når det er sagt så er krokodille for Leviatan mer sannsynlig enn flodhest for Behemot, men krokodillen slik vi kjenner den i dag passer allikevel ikke inn i beskrivelsen i Jobs bok. Før vi går videre til alternative forslag, så kan vi lese hvordan Jesaja beskriver og definerer Leviatan i Jesaja 27,1:
På den dagen vil Herren med Sitt sverd, det skarpe, store og kraftige, gjengjelde Leviatan, den flyktende slangen, Leviatan, den forvridde slangen. Og Han vil drepe sjøuhyret i havet.” 
Her defineres Leviatan som en flyktende slange. I 78-oversettelsen leser vi: raske slangen. Videre ser vi at Jesaja kaller Leviatan for den forvridde slange, eller slangen som bukter seg. Avslutningsvis i verset kaller Jesaja Leviatan for et sjøuhyre, eller dragen i havet som den engelske King James Versjonen (1611) oversetter det til. I konteksten av Jesaja er nok Leviatan et mer billedlig uttrykk på djevelen, som også er å finne under uttrykket drage andre steder i Bibelen. Leviatan blir allikevel med rette kalt for et sjøuhyre slik det også kommer fram i Jobs bok, som snakker om et faktisk sjøuhyre.

La oss ta en litt nærmere titt på ordbruken her. Går vi helt tilbake til 1.Mos 1:21 så leser vi at: ”[Gud skapte] de store sjødyrene og alt levende som rører seg, som vrimler i vannet, hvert etter sitt slag.” American Standard Version oversetter sjødyrene til sea-monsters, direkte oversatt, sjøuhyrene på norsk. I den sammenheng er det interessant å bemerke seg at ordet som blir brukt om sjødyrene er det hebraiske ordet tannin som over 20 steder i det gamle testamentet nokså godt kunne blitt oversatt til drage. Dette skal vi se nærmere på i neste artikkel. Den enkle konklusjon vi allikevel kan trekke ut fra dette er at Gud i 1.Mos.1:21, under den femte skapelsesdagen, ikke utelot å skape disse store dinosaurlignende dyrene som hadde sitt levested i vannene. Denne skaperakten skjedde ikke millioner av år før skapelsen slik mange vil hevde. For en som tror at skapelsen fant sted for rundt 6000 år siden vil ikke dette bli noe problem, av den grunn at mye peker på at det faktisk kan være det ordet tannin sikter til i v.21. La oss ha dette i bakhodet når vi nå går videre i vår gjennomgang av Leviatan i Jobs bok.

Hvis vi ser nærmere på Leviatan i Job.41, så er det flere grunner til at det ikke kan være snakk om en krokodille slik vi kjenner den til i dag. De ting som skiller Leviatan mest fra en krokodille er først og fremst dens egenskap til å blåse ut flammende ild (Job 41:10, 12), og dens røykutslipp fra neseborene (v.11). Disse egenskapene vet vi at krokodiller ikke har i dag. Man kan fort kritisere ildsprutingen til Leviatan og plassere uhyret i mytenes, legendenes og eventyrenes verden blant ildsprutende drager og den slags, og det er sant at slike fascinerende vesener får god spalteplass i slike sjangere. Vi kan allikevel ikke utelukke at ildspruting blant dinosaurer kan ha vært et virkelig fenomen.
Når man studerer dinosaurfossiler så er det vanskelig å forklare funksjonene på noen av de mer spesielle kroppsdelene man har oppdaget.

bilde: wikimedia.org
Et eksempel kan være kammen på Parasaurolophus. Noen forskere tror at den kan ha blitt brukt til å lage en varslende, trumpetaktig lyd eller for å lokke hunner til seg (Wikipedia, 2018). Duane Gish, med doktorgrad i biokjemi fra UCLA, påpeker at denne hule kammen på hodet likeså godt kunne inneholde en blanding av kjemikalier som kunne antennes så fort den kom i kontakt med oksygen i luften (Gish, 1992; Petersen, 2002). Historisk sett vet vi også at mange kulturer verden over beskriver drager med egenskapen til å sprute ild, og da ligner noen av beskrivelsene mer på en kjemisk ildreaksjon enn vanlig trebrennende ild (Tingley, 2015). Dette er et eksempel på at mulighetene for ildspruting blant dinosaurer ikke nødvendigvis trengte å være et fraværende fenomen. Men la oss i tillegg se på noen eksempler fra dagens dyreverden som påpeker at utskillelse av ild eller etsende væsker faktisk er en virkelighet i dag også:

Det første eksemplet er en bille kalt bombardérbillen som tilhører løpebillefamilien. Denne billen gir fra seg kokende og etsende kjemikalier når den blir angrepet (Ottesen, 2012; Wikipedia, 2018). Kjemikalieblandingen utløses med 500 pulseringer i sekundet og den viser likheter med pulsstrålefremdrfitsmekanismen i den tyske V-1 Buzz bomben fra andre verdenskrig (Dean, Aneshansley & Edgerton, 1990). Denne forsvarsmekanismen er utrolig effektiv og kompleks og denne farlige kjemikaliedampen kan bli oppimot 100 grader celsius (Gish, 1992).
Et annet eksempel er ildfluen. Den spruter vel og merke ikke ild eller etsende væske, men utgir et sterkt lys fra bakkroppens underside, så sterkt at man faktisk kan bruke det som leselys. Så hvis du mangler leselys en dag så kan et bur med slike ildfluer være en god idé. I gammel tid ble det faktisk brukt til et belysende formål av indianere i Latin-Amerika (Ottesen, 2012).
Et tredje eksempel er den elektriske ålen som kan generere opptil 600 volt elektrisitet. Illustrert vitenskap (2014) kaller den for et svømmende batteri, og det er ikke så rart når rundt 80 prosent av kroppen består av elektriske organer.

Med slike eksempler kan vi ikke utelukke at visse forhistoriske dyr kunne ha vært i stand til å sprute ild. Hadde man f.eks. funnet fossiler av bombardérbillen, ildfluen eller den elektriske ålen uten å vite at de levde i dag, så hadde man nok hatt vanskeligheter med å finne ut av disse mekanismene på disse vesenene.
En annen ting som skiller Leviatan fra en vanlig krokodille er at det i gammel tid, og til dels i dag, var vanlig å jakte på krokodillen, eller alligatoren, med krok og line, eller pil og bue (Wikipedia, 2018; FNC). Men spørsmålet Gud stiller Job i Jobs bok tyder på at det ikke var mulig å fange Leviatan på denne måten. Se f.eks. v. 20: ”Kan du dra Leviatan opp med en krok eller senke tungen på den med en line?” Fra v.17-20 står det at verken sverd, spyd, kastepil, lanse, pil og bue, stein fra en slynge eller slagklubber har noen effekt på den. I v. 26 hintes det til at til og med harpuner ikke vil fungere hvis man skal angripe den. The Journal of Wildlife Management, et tidskrift som tar for seg forskning innenfor dyreverden, påpeker at harpuner er en av måtene man faktisk fanger krokodiller på (Webb & Messel, 1977). Med andre ord, Leviatan må ha vært mer fryktinngytende enn en krokodille eller en alligator når man ikke engang var i stand til å fange den med harpun.

bilde: flickr.com
Hvilket dyr kan det da være snakk om? Det mest sannsynlige forslaget som kreasjonist forskere har klart å legge frem kan se ut til å være Sarcosuchus imperator (Ham, 2006; Lamb, 2007). På norsk blir den kalt for Superkrokodillen. Den anses å være en fortidskrokodille som overgår dagens krokodiller til de grader. Den kunne veie oppimot 10 tonn og bli 12 meter lang, og den spiste til og med dinosaurer (Thomas, 2010). Det sier jo sitt! Illustrert vitenskap kaller denne for en monsterdiger krokodille (ibid.). Dvs, mye mer fryktinngytende enn dagens krokodiller, men som godt kan se ut til å passe inn med beskrivelsen om Leviatan. I tillegg til en enorm rustningsdekt kropp så har den på enden av snuten et uvanlig oppsvulmet hulrom som godt kan ha blitt brukt til å blande branngenererende kjemikalier som ved behov kunne ha gitt utslag i det Jobs bok uttrykker som: ”brannfakler som går ut av munnen” og ”gnister av ild fyker ut” (Job.41:10), for så å slippe ut røyk fra neseborene (Job.41:11) (Wieland ifølge Lamb, 2007). Videre så hadde National Geographic en artikkel om Superkrokodillen i desember 2001, og artikkelen hadde noen likheter med beskrivelsen i avsnittet fra Jobs bok, bl.a. ved å påpeke superkrokodillens ugjennomtrengelige skjold og dens fryktinngytende tenner (Sereno ifølge Booker, 2005).

Et annet forslag som er blitt lagt fram, er Liopleurodon (Ham, 2006). Den tilhørte en utdødd slangeøgleslekt og kunne bli oppimot 25m lang, og sies å være den største kjøtteteren som noensinne har levd (Hurum, 2009). Selv om dette ikke er den beste kandidaten for Leviatan, så passer i hvert fall beskrivelsen sjøuhyre utmerket med tanke på dette monsteret. Kronosaurus, en korthalset pliosaurus, er et annet forslag som er blitt foreslått, og kan ligne litt på Liopleurodon. Disse to forslagene passer allikevel ikke helt inn i beskrivelsen på Leviatan, siden Leviatan også truet mennesker på land, og levde ikke utelukkende i havet slik Liopleurodon og Kronosaurusen gjorde (Booker, 2005).

Konklusjon
I denne artikkelen har vi sett at beskrivelsen av Behemot i Jobs bok ikke passer inne med beskrivelsen av verken flodhest eller elefant, men passer mye bedre inn i beskrivelsen av en Sauropod dinosaur. Videre har vi sett at Leviatan ikke kan sammenlignes med dagens krokodiller, men at beskrivelsen i mye større grad har å gjøre med den såkalte Superkrokodillen Sarcosuchus imperator. Bærer vi et klart bibelsk verdensbilde på området som har med opprinnelsen vår å gjøre så vil vi ikke ha problemer med å tro at dinosaurer og sjøuhyrer levde på bibelsk tid slik Bibelen beskriver dem. Når det er sagt, sier Bibelen noe mer om dinosaurene? Ja, uttrykket drage blir brukt flere ganger, men også her er det mange oversettelser som prøver å kamuflere ordet fra å være et virkelighetsnært dyr i dinosaurklassen. Jeg vil skrive mer om dette i neste artikkel om dinosaurer og Bibelen.

Kilder: 
Alexander, D & Alexander, P. (red.) (1985) Håndbok til Bibelen. Lion Publishing, England.  
Bibelforlaget (2007) Bibelen Guds Ord – Studieutgave. Bibelforlaget, Nesbyen. 
Bibelforlaget (2011) Bibelen Guds Ord. Hermon Forlag AS, Skjetten. 
Brooker, P. (2005) A new candidate for Leviathan? Journal of Creation 19(2), s.14–16. 
Clarey, T. (2015) Dinosaurs – Marvels of God’s Design. Green Forest, Master Books. 
Dean, J., Aneshansley, DJ. & Edgerton, HE. (1990) Defensive spray of the bombardier beetle: a biological pulse jet. Science, Vol. 248, Issue 4960, s.1219-1221. 
          Tilgjengelig fra: http://science.sciencemag.org/content/248/4960/1219 [lest: 19.10.2018]. 
Det Norske Bibelselskap (1978) Bibelen – Det gamle og Det nye testamentet. Det Norske Bibelselskaps forlag. 
Gish, D. (1992) Dinosaurs By Design. Green Forest, Master Books. 
Ham, K. (2006) What Really Happened to the Dinosaurs? I: Ham, K. (red.) The New Answers Book, 149-176, Green Forest, Master Books. 
Hedegård, D. & Saarisalo, A. (1989) Bibelsk oppslagsbok. Oslo, Lunde forlag. 
Hodge, B. (2013) Dragons ... Were They Real? I: Ham, K. (red.) The New Answers Book 4, 27-43. Green Forest, Master Books. 
Hurum, J. (2009) Liopleurodon [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/Liopleurodon. [lest.01.09.2018]. 
Illustrert vitenskap (2014) Hvordan gir en elektrisk ål støt [internett] Tilgjengelig fra: https://illvit.no/dyr/sjodyr/fisk/elektrisk-al-hvordan-kan-en-elektrisk-al-gi-
          stot [lest: 04.09.2018] 
Isaacs, D. (2010) Dragons or Dinosaurs? Creation or Evolution?. Alachua. Bridge-Logos. 
Lamb, A. (2007) Was Leviathan a Parasaurolophus? [internet] Tilgjengelig fra: https://creation.com/was-leviathan-a-parasaurolophus/ [lest: 02.09.2018]. 
Nets & More (2018) Alligator Hooks [internett] Tilgjengelig fra: https://netsandmore.com/ products/fishing-accessories/hooks-and-swivels/alligator-hooks/ 
          [lest: 2808.2018]. 
Northcott, C. (1966) Bibelleksikon for barn og ungdom. Oslo, Lutherstiftelsens Forlag. 
Ottesen, P. (2012) Ildflue [inernett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/ildflue. [lest: 04.09.2018]. 
Ottesen, P. (2012) Løpebiller [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/l%C3%B8pebiller/ [lest: 01.09.2018]. 
Petersen, D. (2002) Unlocking the Mysteries of Creation. Creation Resource Publications, California. 
Switek, B. (2012) How Did the Biggest Dinosaurs Get it On? [internet] Tilgjengelig fra: https://www.smithsonianmag.com/science-nature/how-did-the-biggest-
          dinosaurs-get-it-on- 91312731/ [lest: 16.08.2018]. 
Thomas, L. (2010) 220 mill. År – og ikke én dag elder. Illustrert vitenskap, nr.12, s.26-33. 
Tingley, R. (2015) Historic Dinosaurs. Russel Tingley, San Jose. 
Webb, G.J.W. & Messel, H. (1977) Crocodile Capture Techniques. The Journal of Wildlife Management, 41(3), s.572-575. [internett] Tilgjengelig fra: 
          https://www.researchgate.net/publication/274440744_Crocodile_Capture_Techniques. 
Wikipedia (2018) Alligator hunting [internett] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Alligator_hunting [lest: 26.08.2018]. 
Wikipedia (2018) Bombardérbiller [internett] Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Bombard%C3%A9rbiller [lest: 04.09.2018]. 
Wikipedia (2018) Elefanter [internett] Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Elefanter [lest: 16.08.2018]. 
Wikipedia (2018) Flodhester [internett] Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Flodhester [lest: 23.03.2018]. 
Wikipedia (2018) Parasaurolophus [internett] Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Parasaurolophus [lest: 01.09.2018]. 
Wisløff, F. (1946) Fredrik Wisløff: Det Gamle Testamentet. Oslo, Lutherstiftelsens forlag.

8. mars 2018

Dinosaurene #1 - En del av menneskets historie?

bilde: pixabay.com
Barn blir fra tidlig alder opplært og indoktrinert til å tro at dinosaurene levde i en fjern fortid for millioner av år siden. Flere kristne som mer eller mindre er blitt preget av et evolusjonært verdensbilde tror dessverre også på det de hører og leser rundt disse krypdyrene. Men som jeg har vist til i en tidligere artikkel på bloggen, så finnes det gode grunner til å betvile de moderne dateringsmetodene, og dermed også når dinosaurene sies å ha levd. Det samme gjelder tolkningen av fossillagene som skal tilsvare millioner og milliarder av år, men som heller viser seg å være et resultat av den verdensomspennende flommen på Noahs tid. Det er dermed ikke rart at folk rynker på nesen og ser rart på en som vil hevde at de fleste dinosaurer faktisk ikke døde ut før en tid etter storflommens herjinger for ca.4500 år siden. Blikkene blir desto rarere hvis man hevder at det faktisk eksisterte dinosaurer for ikke mer enn 500-1000 år siden.

Det er ingen tvil om at dinosaurer er fascinerende skapninger som har opptatt mennesker opp igjennom alle tider. Mange blir tidlig betatt av disse digre vesenene. De finnes overalt, i mange forskjellige former og utgaver; i leketøysbutikker, filmer, vitenskapsmagasiner, skolebøker, barnebøker, fjernsyn og museum, bare for å nevne noen. De fleste arenaer vil gi deg innblikk i når, hvor og hvordan disse dyrene skal ha levd. Det er ikke uvanlig at man allerede på en av de første sidene i de fleste bøker om dinosaurer vil finne et mantra som har med millioner av år å gjøre. Den store boken om dinosaurer hevder allerede før innholdsfortegnelsen at ”De levde fra for rundt 225 millioner år siden frem til 65 millioner år siden” (Dixon, 2000, s.4). En annen bok av samme forfatter begynner boken med å skrive at: ”Dinosaurenes verden er et gåtefullt sted, og ligger mange millioner år tilbake i tid.” (Dixon, 2004, s.6). Boken Dinosaurene begynner i lignende stil med at ”Dinosaurene levde på jorden i over 150 millioner år, før de døde ut på mystisk vis.” (N.W.Damm & Søn AS, 2002, s.4). Slik kunne jeg fortsatt med bok etter bok, for det er skrevet mange dinosaurbøker som er spesielt rettet mot barn og unge.

I forbindelse med at dinosaurene har blitt et utmerket propagandamiddel og inngangsport for barn og unge til å begynne å tro på evolusjon og millioner av år så har jeg satt meg fore å skrive en lengre artikkelserie om disse fantastiske skapningene som Gud egentlig skapte på den sjette dagen i skapelsesuken for omtrent 6000 år siden (1.Mos. 1:24-25). I denne første artikkelen i serien vil jeg hovedsakelig fokusere på historiske og kulturelle bevis som i vesentlig grad er med på å klargjøre at dinosaurer og lignende skapninger alltid har levd samtidig med menneskene.

Sir Richard Owen - bilde: wikimedia.org
Før vi går videre, la oss begynne kort med å oppklare uttrykket dinosaur. Det var den britiske zoologen og paleontologen Sir Richard Owen som i 1841 gav denne gruppen dyr samlebetegnelsen Dinosauria som også betyr ”fryktelige øgler” (Dixon, 2000). Han var også en sterk motstander av Darwin og fikk Darwin bl.a. til å tone ned ideen om at bjørnen kunne ha utviklet seg til en hval (Werner, 2007). Hva tror dere dinosaurene ble kalt før Owen introduserte det nye navnet? De ble som regel kalt for drager, noe jeg vil komme tilbake til etter hvert. Det er også verdt å merke seg at dinosaurene iøynefallende allerede hadde vært utryddet i flere hundre år, men et sted var de allikevel i levende live. Da tenker jeg ikke først og fremst på gamle myter, men på eldre historier og fortellinger som på 1800-tallet hadde fått fascinerende legendestatus (Morris, 1996; Isaacs, 2010). Som vi skal se er kulturer verden over fylt av såkalte dragelegender, og selv om mange av dem innholder hyperboler (overdrivelser) fra mytenes verden, tyder fortellingene på at mennesker må ha vært observatører og vitner til drager i levende live, eller det vi i dag ville kalt for dinosaurer (Anderson, u.å). Mange av datidens drager ligner også mye på dinosaurer slik vi kjenner dem fra konstruerte animasjoner og bilder i dag. Jeg skal komme tilbake til disse legendene om ikke så lenge, men la oss ta for oss noen vesentlige historiske, kunstneriske og kulturelle bevis som tyder på at dinosaurer skal ha levd samtidig med mennesker.

1. Funn i katedralen i Carlisle
bilde: pexels.com
Dr. Mark Harwood og hans kone Jenny gjorde et meget interessant funn under et besøk i den nærmere 900år gamle katedralen i Carlisle. De var kommet for å se med egne øyne de utrolige graveringene som var blitt gjort på graven til biskop Bell som døde i 1496. De fikk kapellanen til å fjerne teppet som beskyttet messingverket fra ytterligere slitasje. Det Dr. Harwood og konen hans spesielt la merke til blant mange andre hverdagsdyr og planter, var inngraveringen av to merkelige skapninger med lang hals og en i øyenfallende beinklubbe på enden av halen hos den ene. I dag ville de blitt gruppert blant Sauropodene enten som en Shunosaurus eller en Vulcanodon (Harwood, 2014). Mest sannsynlig er det snakk om en Shunosaurus som blir sett på som en av de mest kjente Sauropodene og den eneste man vet om som hadde haleklubbe (Malam og Parker, 2005). Den andre kan vise seg å være hunkjønn, som muligens mangler en slik klubbe på halen. Det er enda mye usikkerhet når det kommer til såkalt kjønnsdimorfisme hos dinosaurene, men det er liten tvil om at det også finnes visse forskjeller mellom han og hun i dinosaurverden (Strauss, 2017).

I et evolusjonært tidsperspektiv levde Shunosaurusen for 170 millioner år siden (ibid.), mens graven til biskop Bell kun er i overkant av 500 år gammelt. Hvordan kunne de som stod bak inngraveringen gravere en så nøyaktig avbilding av denne dinosaurusen (se link over)? Kappelanen foreslo for Harwood paret at dette kun var en mytisk skapning. Man kunne da spurt seg hvorfor håndverkerne ellers bare hadde avbildet vanlige hverdagsdyr som hund, fisk, fugl og ål og så i midten en tilsynelatende mytisk figur som viser seg å være forunderlig lik en Shunosaurus (Harwood, 2014)? Dr. Harwood peker på at det kan være snakk om en av disse langhalsede ”behemots” (bibelsk uttrykk fra Jobs bok) som streifet rundt i Nord England for bare noen få århundreder siden (Harwood, 2014, s.13). Han gir oss en avsluttende bekreftelse på ektheten av denne inngraveringen ved å påpeke at disse Sauropodene har sin nakke og hale i en slags horisontal vinkel, noe man ikke har visst at har vært tilfellet ved Sauropoder før i senere tid (ibid.).

2. Inngraveringen på et tempel i Angkor
bilde: wikimedia.org
Et annet funn som indikerer at dinosaurer levde sammen med mennesker er inngraveringen av en Stegosaurus lignende dinosaur på et 800 år gammelt tempel i Angkor, Kambodsja. Inngraveringen viser en skapning som er oppsiktsvekkende lik en Stegosaurus. Man kan ikke regne med at kunstneren hadde intensjoner om å gjengi et mest mulig vitenskapelige eller nøyaktig illustrasjon av dyret, men heller vise det ut fra et mer kunstnerisk perspektiv, noe også bildene over og under inngraveringen tyder på (O’Brien & Doyle, 2013).

Bildet er brukt med tillatelse
fra creation.com
Et eksempel på at dette etter all sannsynlighet er en Stegosaurus kan sees på formen og størrelsen på platene som dekker hele ryggen og den synlige delen av halen. Disse platene er også inngravert i samme proporsjoner som fossilfunn av Stegosaurer kan vise til (Isaacs, 2010). Evolusjonister har selvfølgelig innvendinger å komme med, og det er forståelig for at ikke teorien deres om dinosaurenes utryddelse for 65 millioner år siden skal bli avslørt. Noen av dem hevder at platene til denne skapningen ikke er noe annet enn bakgrunnsdekorasjoner, slik det kan se ut som de andre figurene i bilderekken har (se bilde til venstre). Men ser man nærmere på dekorasjonene på resten av tempelfigurene så skiller platene på den antatte Stegosauren seg klart ut fra resten. Vi kan se at ryggplatene sitter godt og tett langs rygglinjen samtidig som de også følger kurven langs hele ryggen ut mot halen. Ikke bare det, men formen på platene ser ut til å være temmelig lik platene av funn gjort av Stegosaurus fossiler i dag. Vi kan også se på den inngraverte figuren at den står på tåspissene med den fremste foten, noe paleontologer i dag kan bekrefte er måten de gikk og stod på (O’Brien & Doyle, 2013).

Noen andre igjen vil peke på hodet som altfor stort med tanke på en Stegosaurus. Det man bør være klar over er at det fortsatt ligner på et dinosaurhode og at yngre dinosaurer faktisk kunne ha noe større hode i forhold til resten av kroppen. Et annet kritisk argument som er brukt er at enden av halen mangler pigger, men ser man nøye på bildet så kan det se ut som enden av halen med piggene ikke helt har fått plass i inngraveringen og noen Stegosaurer hadde også et litt større mellomrom fra den siste ryggplaten og ut til halepiggene. Med tanke på bildets begrensede størrelse så kan kunstneren også ha tatt seg friheten og bare utelatt piggene, også med tanke på at piggene vokste ut fra sidene. Stegosaurtegnere til enkelte tegneserier og illustrasjoner i dag viser seg å ha gjort det samme (se eksempel her og her). Et annet poeng kan være at det er snakk om en type Stegosaurus som enda ikke er blitt oppdaget av paleontologene (ibid.). Det at hodet er større og at den kan se ut til å mangle pigger, men fortsatt ha klare likhetstrekk med en Stegosaurus, viser egentlig bare at dette ikke kan være en moderne forfalskning slik noen har klart å påstå (ibid.).

Det som også er interessant å merke seg i denne saken er at når evolusjonister velger å kritisere kreasjonistenes forslag om at inngraveringen skal forestille en Stegosaurus så er de kanskje ikke like klare over er at Claude Jacques, som langt fra er kreasjonist, hevder i sin bok om tempelstedet Angkor Cities and Temples, at dyret har slående likheter med en Stegosaurus (Jacques & Freeman, 2006, s.213, 215; O’Brien & Doyle, 2013).

3. Dragelegender
bilde: pixabay.com
Hvis uttrykket dinosaur først oppstod i 1841, er det mye som tyder på at man før den tid kalte disse uhyrene for drager, spesielt hvis dinosaurene faktisk levde samtidig med mennesker. Ikke overraskende er disse fryktinngytende dyrene et vanlig fenomen i mange historiske dragelegender og folkeminner i kulturer verden over (Rose ifølge Isaacs, 2010). Man har funnet slike historier og legender over store deler av verden, som har vist seg å være fra ca. fem hundre til noen tusen år gamle (Isaacs, 2010).

Carol Rose, ekspert innenfor mytologi, hevder at den vanlige beskrivelsen av en oksidental (europeisk) drage ikke er så ulik en orientalsk drage. De viser seg å ha mange likhetstrekk i beskrivelsene; store, fryktinngytende og langstrakte, skjelldekket kropp som krokodillen, og ofte med store flaggermuslignende vinger og store bein med lange klør. Tilholdsstedene til disse dragene var også temmelig like. De oppholdt seg som regel isolert på steder som sumpmark, fjell, ørkener, slottsruiner, huler og skoger. De var også høyt fryktet siden husdyr og mennesker viste seg ifølge beskrivelsene å være vanlige offer (Rose ifølge Isaacs, 2010). Dette er bare noen av fellestrekkene som Rose viser til.
Ifølge faglitteratur og folk flest så er det helt uhørt at man skulle ha visst noe om slike enorme eggleggende reptiler med skjell og skall, vinger, klør og pigger på den tiden. Det som er ekstra interessant er at flere av disse egenskapene, som f.eks. egglegging er ganske nylige oppdagelser, og at alt dette er å finne i de forskjellige dragefortellingene verden over (Isaacs, 2010). Alle disse fortellingene er med på å beskrive en dinosaur eller pterosaur, både når det kommer til eksempler på tilholdsteder og utseende (Bingham, 2011; Therkelsen, 2016).

Så hva prøver jeg å få frem her? Kan det være tilfeldig at alle disse kulturer valgte seg en eller flere dragelegender som en del av kulturformidlingen sin? Det er svært usannsynlig. Vi kan derimot anse dette som en god pekepinn på at mennesker faktisk har levd sammen med dinosaurer, og at disse utgjorde en reel trussel for både mennesker og dyr, men for de fleste av oss blir dette vanskelig å svelge siden vi er blitt opplært til å tro at fossilene (som er datert med meget unøyaktige dateringsmetoder) skal kunne fortelle oss når disse levde og døde ut.

En av dragelegendene har sitt opphav blant Huron Indianerne. Der beskrives en ond, diger og giftig drage som ble kalt for Angont. Den hadde sine tilholdesteder i huler, innsjøer, elver og skoger, ganske likt det man mener skal ha vært levestedet for mange dinosaurer. Hvis Angont nærmet seg mennesker ble det sagt at den kunne skape en rekke problemer og sykdommer. Dette vekte medisinmennenes interesse i håp om å finne en eller annen magisk kur i denne firbente reptilen (Isaacs, 2010; McCormick, 2017).

En annen historie er historien om Apalala, en drage fra Midtøsten som holdt til i River Swat på høylandet i Peshawar, nå kjent som Pakistan. Ifølge myten sies han først å ha vært et menneske som beskyttet folket fra drager som truet avlingene med voldsomme stormer. Dette førte til store avlinger og hver familie betalte en viss andel skatt til denne mannen som het Gangi. Ettersom årene gikk så glemte flere familier å betale skatten noe som gjorde at Gangis sinne ble opptent. Det førte til at han ba om å få lov til å bli en drage slik at han kunne ødelegge disse overflodsavlingene. Ved slutten av livet ble han da ifølge myten født som dragen Apalala (McGormick , 2017).

Kineserne har en drage de kaller for Lei Chen-Tzu som kom ut av et egg, og i Nord Afrika har de en drage de kaller for Amphivena som la egg i sanden. Som allerede nevnt, er det ikke før i senere tid man har kommet fram til at dinosaurene faktisk var eggleggere (Isaacs, 2010). Hvordan kunne disse menneskene som stod bak disse mytene vite alt fra dragens/dinosaurenes tilholdssteder, utseende og måten disse dragene kom til verden på? Det enkle svaret er at de var vitne til det vi i dag kaller for dinosaurer.

En annen historie som beskriver hvor fryktinngytende dragene var finner vi i historien om Beowulf som levde i det sjette århundre. Han sies å ha drept et monster kalt Grendel og flere sjøreptiler. Til slutt døde han i det han var i ferd med å drepe en flygeøgle som ifølge beskrivelsen kan minne mye om en diger Pteranodon. Andre kjente historier som inkluderer drager er historiene om Tristan, Kong Arthur, og ikke minst den mest berømte av dem alle, St. George som ofte er avbildet på hesteryggen med et spyd som han er i ferd med å stikke i en drage. Han fikk også status som Englands store skytshelgen (Grigg, 1992).

Jeg må presisere at det ikke er slik at jeg anser alt i disse legendene og mytene som objektive sannheter. Mange av dem inneholder overdrivelser og elementer av fantasi. Det betyr allikevel ikke at disse enorme dyrene ikke skulle hatt sine røtter i virkelighetens dinosaurer, nettopp fordi vi ser at kulturer verden over står bak lignende fabler, og at dragenes utseende, vaner, levested, brutalitet og diet minner veldig om det vi vet om dinosaurene i dag. Bare det at dragene er et av få fenomener alle kulturer i verden har til felles bør være med å styrke påstanden om at mennesker har levd i samme tidsrom som dinosaurer, eller drager som de ble kalt før 1800-tallet. Samtidig er det verdt å merke seg at dragene ser ut til å være den best dokumenterte skapningen i hele urhistorien, sett bort fra menneskehetens kronikk (Isaacs, 2010).

Før vi avslutter denne delen om dragelegender vil jeg tilføye hva 1973-utgaven av det amerikanske leksikonet World Book Encyclopedia sier om drager, oversatt til norsk: ”Dragene i legendene er merkelig lik virkelige skapninger som levde i fortiden. De er svært lik de store krypdyrene [dinosaurene], som bodde på jorden lenge før mennesket er antatt å ha dukket opp.” (Wilson ifølge Isaacs, 2010, s.20). Det er verken tilfeldig eller overraskende at utsagnet om at drager er merkelig lik dinosaurene har blitt fjernet fra de nyere utgavene av leksikonet. Jeg tror hovedårsaken til dette er de klare likhetstrekkene disse skapningene har til hverandre, noe som også var, og er en trussel mot den evolusjonære tidslinjen som sier at dinosaurene skal ha dødd ut for omtrent 65 millioner år siden.

4. Drage i den kinesiske kalenderen
bilde: wikimedia.org
Mange er kjent med uttrykket “Dragens år” eller “The Year of the Dragon” på engelsk. Uttrykket er kjent fra den kinesiske kalenderen som består av 12 dyr, der et av dyrene skal forestille en drage. Andre dyr i rekken er rotte, okse, tiger, kanin, slange, hest, geit, ape, kylling, hund og gris (Wieland, 2012). Det er interessant å merke seg at 11 av disse dyrene er dyr vi kjenner til fra virkeligheten. Er det ikke merkelig at kun et av disse dyrene skal forestille det som i dag ansees som en mytisk skapning? Dersom dragen kun var en figur fra mytenes verden, burde vi ikke da finne minst et par andre mytiske dyr i denne kalenderen som for eksempel en pegasus, flygende enhjørning eller en havfrue? Den enkle måten å forstå det på er at dragen var et helt vanlig dyr i likhet med andre dyr og det er ingenting som tilsier at kineserne i dette tilfellet betraktet den som en mytisk figur. Kineserne er særlig kjent for sine tegninger og skulpturer av drager på et nivå som ser ut til å ha overgått alle andre kulturer. Flere av disse dragene er så høyt ansett at de har skjenket dem gudestatus og overnaturlige evner, samtidig som disse dragene ble antatt å kunne bringe både lykke og ulykke (Isaacs, 2010).

5. Anerkjente historiske kilder

Josefus 
Historiske kilder gir oss i de fleste tilfeller et verdifullt innblikk i fortiden. La oss se hva noen anerkjente historikere har å si om drager (dinosaurer) og flygeøgler. Første historiker ut er den kjente Flavius Josephus. Han levde fra år 37 e.kr. til sin død i år 100 e.kr. I et av hans største avhandlinger Den Jødiske Oldtid beskriver han et møte Moses, i forbindelse med en krig han ledet mot Etiopierne, hadde med slangelignende skapninger som kunne fly:
"Han [Moses] dro ikke frem etter elven, men til lands, og han gav et vidunderlig bevis på sin dyktighet. Da marken var vanskelig å passere på grunn av giftslanger,(som finnes i store antall, og som er særegne for området, og som ikke finnes i andre land og er farligere og verre enn andre og er vanskelig å få øye på og dessuten flyr i luften), fant Moses på en fantastisk idé for å bevare hæren uskadd. Han laget kurver i form av små esker av starrgress og fylte dem med storkefugler, som de tok med seg, for de er slangenes verste fiender. De flyr fra dem når de kommer nær, og når de er på vingene, fanger de dem og sluker dem som om de skulle være store som hjorter. Men fuglene er tamme, og slangenes eneste fiende. Men jeg sier ikke mer om dette, da grekerne selv ikke er ukjent med denne slags fugl." (Josefus ifølge Whiston, Porter & Coates, 1867) 
Her ser vi først et bevis på at Moses fikk bruk for ting han sannsynligvis hadde lært i sin skolegang i Egypt. Apg 7:22 sier oss at: ”[…] Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger.” Det som står i Apostlenes gjerninger bekrefter med andre ord den visdom og dyktighet Moses får nyttiggjort i forbindelse med disse flygende skapningene som vi leser om i avsnittet over.

Når vi tar en nærmere titt på disse flygende giftslangene kan vi først merke oss at Moses var klar over at disse fuglene, som i den engelske versjonen av Josefus verk går under navnet Ibis, var tamme og spiste slanger. Han visste også hvordan han kunne få fanget dem. Wikipedia (2017) skriver at denne fuglen var hellig i det gamle Egypt, og at den hver vår sto klar til å drepe de flygende slangene når de ifølge den greske historikeren Herodotus (som vi straks skal komme tilbake til) fløy strekningen mellom Arabia og Egypt. Det er ikke overraskende at Moses, som var opplært i Egypts beste universiteter, visste hvordan han skulle håndtere situasjonen og beskytte seg mot de flygende giftslangene. Det er heller ikke rart at den har fått plass i det egyptiske alfabetet.

Herodotus
Josefus nevner til slutt i avsnittet at grekerne ikke var ukjent med fugl av dette slaget. Dette får vi da bekreftet gjennom den greske historikeren Herodotus, som jeg akkurat nevnte. Han likte både å reise og skrive og hans kritiske sans til det han ble fortalt kommer tydelig fram i verkene hans. Han ville helst få bekreftet historiene han hørte, enten ved å undersøke selv eller forhøre seg med andre øyevitner. En gang hørte han en fascinerende historie om en flygende slange. Dette førte ham til slangens opprinnelsessted nær byen Buto i Arabia. Der ble han vitne til mengder med levninger av slangene. Herodotus påpeker i det samlede verket The Nine Books of the History of Herodotus at disse beinene lå spredd utover i en kløft som strakte seg ut fra noen bratte fjellsider og videre ut mot en vid slette. Han forklarer også hvordan slangene så ut: ”Utformingen av slangen er lik vann slangen [water-snake]; den har ikke fjærkledde vinger, men veldig lik vingene til flaggermusen.” (Herodotus, Gaisford & Laurent, 1846, s.132/182). På denne måten beskriver han temmelig nøyaktig vingene til en skapning som i dagens evolusjonære paradigme ansees i likhet med dinosaurene å ha vært utryddet lenge før mennesket kom på banen.

Det er vanskelig og si akkurat hvilket dyr Herodotus og Josefus snakker om, men mye tyder på det er noe vi i dag ville kategorisert som en liten flygeøgle. Alle typer flygeøgler er ansett å ha vært utryddet i mangfoldige millioner av år (Hoel, 2012). Var dette bare noe Herodotus diktet opp eller stjal fra datidens myter? Det er lite sannsynlig når vi vet at han var en høyt respektert historiker som gikk grundig til verks for å få bekreftet historienes troverdighet.

Plinius den eldre
En annen historiker som kommer med en grundig beskrivelse av det han kaller for drager, er Plinius den eldre som levde i det første århundre etter Kristus. Han beskriver dragen som enormt stor og elefantens verste fiende. Fiendskapet beskriver han ved at dragen kaster seg brått ned over sitt bytte fra et høyt tre. Elefanten ser slaget som tapt i det dragen spenner vingene sine rundt den. Plinius forteller også om dragens hale som slås rundt beina på byttet. Dragen blir også beskrevet som temmelig nådeløs når den tetter neseborene på elefanten for å kvele den, for så å angripe dens mest ømfintlige deler. Til slutt flyr dragen, ifølge Plinius, rett mot øynene på elefanten, noe han hevder kan forklare årsaken til at elefanter på den tiden ofte ble funnet helt ødelagte og blinde (Plinius & Bostock, 1855).

Plinius forteller videre at elven var et vanlig tilholdested for drager der den en varm sommerdag kunne vente på at elefanten kom for å slukke tørsten, for så å angripe den på den verst tenkelig måten; ved å feste seg godt rundt snabelen for så å bite seg fast bak øret og suge i seg blodet fra den. Det hele pleide ofte å ende fatalt for begge parter, mye grunnet elefantens tyngde. Videre forklarer han at de mindre dragene kunne være over 9 meter lange, mens de skikkelig store var enda større (Plinius & Bostock, 1855). Noen vil mene at det er snakk om slanger her, men i dag er den lengste slangen man har funnet, på ca.8 meter (Pedersen Øberg, 2016). Ser vi beskrivelsene og størrelsen på disse skapningene som blir skildret så må de ha vært noe mer enn det vi anser som slanger i dag. I dag vet vi at elefantens fiender er ytterst få og de få som kan true angriper sjelden. Dette gjelder bl.a. løver og tigere. De angriper som regel kun hvis det er liten tilgang på mat, og da som regel med livet som innsats. De kan også være utsatt for angrep hvis nevnte rovdyr legger merke til svakheter eller sykdomstegn hos enkelte elefanter (Elephant-world, uå). Men dragen som Plinius nevner virker hensynsløs og ulik noe som helst moderne dyr som kan true den stødige elefanten.

Leser man avsnittene i The Natural History så kan man ut ifra sammenhengen ikke finne et eneste spor av mytologi eller fantasi, men en naturlig og rett fram beskrivelse av naturens råhet. For å avslutte Plinius fremlegging av dragen som et virkelighetsnært dyr i sin samtid, bekrefter han også Josefus og Herodotus nedskrivelser om ibisfuglen som en fiende av det som ser ut til å være de samme flygende slangene som overnevnte historikere tar fram (Plinius & Bostock, 1855).

Marco Polo 
En annen kjent figur for de fleste er oppdageren Marco Polo (1254-1324). Under en av reisene hans forteller han om noe bemerkelsesverdig som fanget blikket hans i provinsen Karazan, etter en ti dagers tur fra byen Yachi. Marco Polo skrev følgende i journalen sin:
 ”Her ses store slanger, ti pass lange [ca. 15 meter] og 10 spann [ca. 2,3 meter] rundt kroppen. På forsiden, nær hodet, har de to korte bein, og tre klør som ligner de tigeren har, og med veldig stirrende øyne større enn firedollars brød [på engelsk: fourpenny loaf, på italiensk: pane da quattro denari]. Gapene er store nok til å svelge et menneske, tennene er store og skarpe, og hele deres fremtreden er så skremmende, at verken menneske, eller noe dyreslag, kan nærme seg dem uten redsel.” (Polo & Rhys, 1914). 
Noen tolker det dit hen at Marco Polo egentlig så en krokodille, men jeg har til gode å høre om en 15 meter lang krokodille når den lengste krokodillen som er målt, ifølge Guinness World Records 2013, er rundt 7 m (Glenday, 2012). Krokodillen har heller ikke klør som nevneverdig ligner klørne til tigeren. Skapningen som Marco Polo sikter til har kun tre klør. En krokodille derimot har fem klør foran og fire bak (Nicolls, 2017). For den som holder seg til et evolusjonært verdensbilde kan det være forståelig og nødvendig å plassere krokodillen inn i bildet her, selv om den ikke klarer å oppfylle kravene for å bli klassifisert som det. Den som holder seg til Bibelens forklaring, at dinosaurene/ dragene ble skapt på dag 6 i skapelsesuken for ca.6000 år siden, har ingen vanskeligheter med å kunne tro at noen av dem faktisk levde for bare noen hundre år siden.

Mye mer kunne vært sagt om menneskers møter med dinosaurer/drager, men det vi ser er overlegne bevis fra mange forskjellig typer historiske kilder. De peker alle på at mennesker faktisk har observert dinosaurer, drager eller såkalte flygeøgler i levende live. Hvis det er sant at dinosaurene har levd sammen med mennesker, er det ikke da en helt logisk konsekvens at det eksisterer så mange historiske nedtegnelser, inngraveringer, legender og myter rundt disse dyrene? Det er ikke rart at disse fryktinngytende skapningene har fengslet så å si hver eneste kultur verden over. Er man opphengt i et evolusjonært dogme så er det vanskelig å ta til seg dette som gode nok bevis, da man heller velger å stole på dateringene og mantraet om millioner av år.

Kilder: 
Anderson, D. (u.å.) Did dinosaurs really rule the earth? [Internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/did-dinosaurs-really-rule-the-earth [lest 4.11.2017]. Bingham, C. (2011) Dinosaurer, Toppan, Kina, Cappelen Damm AS. 
Dixon, D. (2000) Den store boken om Dinosaurer, J.W. Cappelens Forlag. 
Dixon, D. (2004) Dinosaurer, N.W. Damm & Søn AS. 
Elephant World (u.å.) Elephan Predators [internett] Tilgjengelig fra: http://www.elephant- world.com/elephant-predators/ [lest: 31.12.2017] 
Flavius, J. (u.å.) Josefus Samlede Verker [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/JOSEFUSSAMLEDEVERKER
          /JOSEFUS%20SAMLEDE%20VERKER_djvu.txt [lest: nov/des. 2017] 

Flavius, J. (1876) Jødenes oldtid [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/JOSEFUSSAMLEDEVERKER
          /JOSEFUS%20SAMLEDE%20VERKER_djvu.txt */ [lest: nov. 2017] 
Glenday, C. (red.) (2012) Guinness World Records 2013. Schibsted Forlag AS. 
Grigg, R. (1992) Dinosaurs and dragons: stamping on the legends [Internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/dinosaurs-and-dragons-
          stamping-on-the-legends [lest: 02.01.2018] 
Herodotus, Gaisford, T. & Laurent P.E. (1846) The Nine Books of the History of Herodotus. [Internett] Tilgjengelig fra: https://play.google.com/books
           /reader?id=rledbh92a0QC&printsec= frontcover&output=reader&hl=no&pg=GBS.PP11 [lest: 10.12.2017]. 
Hoel, O.A. (2012) Flygeøgler. [internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/flyge%C3%B8gler. [lest: 19.01.2018] 
Isaacs, D. (2010) Dragons or Dinosaurs? – Creation or Evolution? Alachua Florida, Bridge Logos Production. 
Jacques, C. (2006) Angkor Cities And Temples. River Books Press. 
Malam, J, & Parker, S. (2005) Dinosaurer og andre forhistoriske dyr. Queen Street, Spektrum forlag. 
McCormick, K. (2017) Dragons of Fame – Angont [internett] Tilgjengelig fra: http://www.blackdrago.com/fame/angont.htm/ [lest: 25.02.2018]. 
Morris, M.H & Morris, J.D. (1996) The Modern Creation Trilogy – Volume Two - Science & Creation. Green Forest, Master Books. 
Nicolls, M. (2017) How many toes has a crocodile? [internett] Tilgjengelig fra: https://similarbutdifferentanimals.com/2017/06/17/how-many-toes-has-
           a-crocodile/ [lest: 31.12.2017]. 
N.W. Damm & Søn. (2002) Dinosaurene, N.W. Damm & Søn AS. 
O’Brien, J & Doyle, S. (2013) Did Angkor Really See a Dinosaur? Creation, 35(2), s.41-43 
O’Brien, J & Doyle, S. (2013) Did Angkor Really See a Dinosaur? [kommentar] [internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/did-angkor-really-see-a-
           dinosaur [lest: 09.11.2017] 
Pedersen, S.Ø. (2016) Kan ha fanget verdens lengste pytonslange i Malaysia. Aftenposten, 11.04.2016 [internett] Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no
           /verden/i/a2wEO/Kan-ha-fanget- verdens-lengste-pytonslange-i-Malaysia [lest: 31.12.2017]. 
Pliny the Elder, Bostock, J. (1855) The Natural History – Book VIII. The Natura of the Terrestrial Animals [internett] Tilgjengelig fra: 
           http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3 Atext%3A1999.02.0137%3Abook%3D8&force=y [lest: 13.12.2017] 
Polo, M. & Rhys, E. (red.) (1914) Marco Polo’s Travels [internett] Tilgjengelig fra: https://archive.org/stream/marcopolo00polouoft
           /marcopolo00polouoft_djvu.txt/ [lest: 31.12.2017] 
Strauss, B. (2017) How Did Male Dinosaurs Differ from Female Dinosaurs? [internett] Tilgjengelig fra: https://www.thoughtco.com/difference-male-
           dinosaurs-female-dinosaurs-1091911/ [lest: 04.11.2017] 
Therkelsen, L. (red.) (2016) Ny Vitenskap – Dinosaurer Junior, Orage AS. 
Werner, C. (2007) Evolution: The Grand Experiment. New Leaf Press. 
Wieland, C. (2012) The Year the Water Dragon Roared [internett] Tilgjengelig fra: https://creation.com/chinese-new-year-dragon/ [lest: 29.11.2017] 
Wikipedia (2017) Richard Owen [internett] Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Owen/ [lest: 08.02.2018].