28. februar 2016

Noah og syndefloden - Lokalflom teorien: Er den bibelsk?

I tidligere artikler har jeg tatt for meg den vitenskapelige og historiske troverdigheten ved en global flom slik den blir beskrevet i Bibelen. Jeg har også svart på tre vesentlige og ofte stilte problemstillinger rundt flommen. Med dette i bakhodet er det nå på tide å ta for seg det mer teologiske aspektet ved flommen. Flere som hevder å tro på Bibelen som Guds Ord går nemlig ikke bare på kompromiss når det kommer til jordens alder, men det som ofte er et naturlig følge av dette er troen på en lokal flom i Noahs dager. Hvordan man klarer å få en slik forståelse ut ifra Bibelens klare ord kan virke uforståelige, men samtidig forståelig i en verden der vitenskapen (menneskets feilbarlige ord) ofte får gå foran Guds ufeilbarlige ord rundt emner som berører vår opprinnelse og jordens historie.

Mange vil allikevel hevde at dette ikke er et vesentlig og viktig tema, men jeg tror saken nettopp er det motsatte. Dette går faktisk ut over hele Guds Ords autoritet. Går vi på kompromiss med det som står om syndefloden i kapittel 6-8 i 1.Mosebok, vil dette også gå ut over bibelsteder som f.eks. Joh. 3:16, der definisjonen av ”verden” lett kunne fått en lokal betydning når sammenhengen viser det motsatte; at Gud elsket hele verden, og ikke bare et begrenset område.
Som vi skal se nærmere på så går disse ting også imot Jesu og apostlenes ord om flommen. I denne artikkelen vil jeg først ta for meg hva lokal flom teorien går ut på og hva den fremmer. Videre vil jeg ta for meg større teologiske, bibelske og vitenskapelige problemer denne teorien støter på.

bilde: wikimedia.org
Hva er lokalflom teorien? 
Tilhengere av lokalflom teorien tolker historien om Noah og syndefloden i lys av det vitenskapen hevder i dag, istedenfor å tolke de funn vi ser i naturen i lys av det Bibelen forteller oss, som i dette tilfellet av syndefloden. Apologet Hank Hanegraaff er en av dem som dessverre påpeker at denne debattens endelige avgjørelse kommer ut fra en korrekt lesing av naturens bok istedenfor Bibelens bok (Hanegraaff ifølge Ham, 2013). Det kommer heller ikke som noen overraskelse at Hanegraaff og andre med hans syn er tilhengere av en gammel jord, og da blir man også nødt til å tolke denne historien annerledes enn det Bibelen i klartekst påpeker. Lokalflom tilhengere mener videre at syndefloden i Bibelen kun var begrenset innenfor det Mesopotamske området i Midtøsten. De tror også feilaktig at fossilene og alle steinlagene har blitt til i løpet av flere millioner år av jordens historie og ikke som et resultat av den bibelske flommen. Dr. Hugh Ross, en annen tilhenger av lokalflomteorien, og en av lederne i Reasons to Believe hevder at teksten i 1.Mos. kap. 7 ikke snakker om en flom som dekket hele kloden. Vi skal se nærmere på dette bibelstedet og se om Dr. Ross utsagn virkelig kan stemme med det som er skrevet.

Flere bibelleksikon heller også i retningen av en lokal flom. Håndbok til Bibelen fra 1985, utgitt av Luther Forlag er et eksempel. De er bekreftende til at en moderne betydning av f.eks. 1.Mos. kap. 7:19 peker på en verdensomspennende flom. Men de stopper der og peker i den anledning til andre bibelske forfattere i andre sammenhenger som taler om hele verden når sammenhengen tilsier at det kun er snakk om et begrenset område. Lokalflom synet blir bekreftet når de nevner at det allikevel ikke er noen tvil om at flommen dekket et enormt område, og da er det tydelig at man sikter til området rundt Mesopotamia (Alexander, 1985). Historisk Bibelatlas utgitt hos Lunde forlag gir ingen bastant formening hvor de befinner seg i synet på flommen, men leser man nøye, så ser det ut som det hintes mot en lokal begivenhet. Etter å ha nevnt noen av uttrykkene som blir brukt i kap.7 så skriver forfatteren at uttrykkene gjenspeiler antakelig forfatterens overbevisning om at flommen var verdensomspennende. Slik forfatteren så det var ødeleggelsen total (…) Enkelte erstatter imidlertid jorden i det ovennevnte verset med ”landet” og hevder at flommen var av lokal art (Lawrence, 2008, s.16). Flere eksempler kunne blitt tatt frem, men det var disse to eksemplene jeg hadde tilgjengelig på området. Finnes det noe sannhet i disse utsagnene? La oss først se hva Bibelen sier.

Hva sier Bibelen? 
Når troverdigheten rundt lokalflom teorien skal vurderes så må den først og fremst gjennom Bibelens søkelys. For hva sier egentlig Bibelen? Hinter den til en lokal flom på noen som helst måte, eller viser det seg at denne teoriens tilhengere først og fremst setter sin lit til dagens aktualitetsprinsipp (nåtiden er nøkkelen til fortiden) innenfor geologien? La oss trekke fram noen av bibelversene i 1.Mos. kap. 6 og 7. Vesentlige ord er uthevet av meg:

Han sa: "Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem."… Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier. Da sa Gud til Noah: "Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden. (1 Mos 6:7-13) 

I disse versene forteller Gud om hvem han vil utrydde og hvorfor han vil utrydde hver levende skapning. Flere ting tyder her på at flommen var global. Jorden i sammenheng med under himmelen peker klart mot en global katastrofe. I flere engelske oversettelser kan vi i vers 7 lese face of the earth, som igjen bekrefter at det er jordens overflate det er snakk om. Videre står det alle mennesker over hele jorden, noe som burde utelukke mye av tvilen om at dette var en global hendelse med globale konsekvenser av menneskets synd og lovløshet. Dette resulterer i at Gud bestemmer seg for at hver levende skapning skal forgå, unntatt Noah, hans familie og dyrene på arken. La oss videre ta for oss vers 17 i kap. 6:

Nå vil jeg la storflommen komme over jorden og utrydde alle skapninger som det er livsånde i. Alt som lever på jorden, skal omkomme. 

I dette verset ser vi en dobbel bekreftelse på det som skal skje. Det er snakk om en utryddelse av alle skapninger, og hvis ikke det var nok, så sier Gud atter igjen: ALT som lever på jorden. Merk dere ordene alt og jorden går stadig om hverandre. Noe av det samme kan vi se i kapittel 7, vers 4. Versene 11-12 i kapittel 7 er med på å bekrefte nok en gang det globale omfanget av flommen, og merk deg ordene alle, himmelens og jorden:

…brøt alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter. 

Hvis disse versene ikke var troverdige nok, så når det hele et klimaks i 1.Mosebok 7:18-24. Her har jeg tatt med de aller vesentligste punktene:

Ja, vannet økte voldsomt på jorden…. Høyere og høyere steg det over jorden; alle høye fjell under himmelen ble skjult… så de ble helt borte. Da omkom alt liv som rørte seg på jorden… alt krypet som det kryr av på jorden, og alle menneskene. Alt som hadde livspust i nesen, alt som levde på landjorden, døde. Slik utryddet Herren hver levende skapning på jorden, både folk og fe og kryp og fuglene under himmelen; alt ble utryddet fra jorden.... Og vannet stod høyt over jorden i hundre og femti dager. 

Her er det ment at leseren selv skal klare å forstå at det er snakk om en global begivenhet fremfor en lokal. Hvor mye klarere kunne det egentlig ha stått? For min del uttrykker ord som høye fjell, under himmelen, helt borte, høyt over jorden osv., at det var en global flom Gud sendte over jorden som en dom over menneskenes ondskap. Flere engelske oversettelser utdyper under himmelen, ved å skrive under the whole heaven, altså under hele himmelen. Disse versene ville vært feil hvis tilfellet hadde vært en lokal flom.

Ledende eksperter innenfor det hebraiske språket er også ganske samstemte i at det ikke er snakk om en lokal begivenhet. En av de fremste lærde innenfor det hebraiske språket på 1850-tallet gikk hardt ut mot de som gjorde om språket i en såpass tydelig tekst ved å si at ”De har ignorert ånden i språket og rettesnoren av sunn fornuft. Det er umulig å lese skildringen i kapitlet vårt (1.Mos. 7) uten å bli uimotståelig preget av at hele kloden var dømt til ødeleggelse. Dette kommer såpass tydelig fram gjennom hele beskrivelsen, at det er unødvendig å ta frem enkelte eksempler. . . . I vårt tilfelle ligger ikke universaliteten bare i ordene, men i innholdet av hele fortellingen.” (Kalish ifølge Ham & Snelling, 2010, s.63).
Selv den anerkjente og teologisk liberale professoren innenfor det hebraiske språket, James Barr innrømmer i et brev at ”…så langt jeg kjenner til, så finnes det ingen Professor i Hebraisk eller på Det gamle testamentet på noe verdensklasse universitet som ikke tror at forfatteren(ne) av Første Mosebok 1-11 hadde som hensikt å formidle sine lesere ideene om at … Noah’s flom skulle bli forstått å være verdensvid og utslette alt av menneske og dyreliv utenom de på Arken. Eller for å si det på en annen måte, de apologetiske argumenter som antar. . . flommen til å kun være en lokal flom rundt Mesopotamia blir ikke tatt seriøst av noen slik Professor, så langt jeg vet.” (Barr ifølge Ham & Snelling, 2010, s.64).

Når Bibelen tydelig taler om en global flom og ledende eksperter innenfor det hebraiske språket samstemmer i det så viser det klart at dagens evolusjonære tolkning av geologien dessverre er med på å prege mange kristnes syn på både skapelsesberetningen og flommen. La oss se videre på teologiske og vitenskapelige problemer som inntreffer med lokalflom teorien.

Teologiske og vitenskapelige problemer med teorien
1. Død før syndefallet
Hvis man tror at syndefloden kun var av lokalt omfang og ikke utgjorde de store geologiske omveltningene, så blir man nødt til å tro at fossil- og berglagene ble til lenge før de første menneskene kom på banen, i stedet for at disse sedimentærlagene var et resultat av en verdensvid flom. Dette vil medføre store problemer for kristne som tror på jordens milliarder av år. De må med andre ord akseptere at dyr døde, led av forskjellige sykdommer som f.eks. kreft, at de spiste hverandre, ble begravd og fossilisert og mye mer før Adam og Eva kom på banen i Edens hage og syndefallet fant sted. Dette berører med andre ord evangeliets grunnvoller angående Jesu død på korset, ved at man legger død før Adams fall, når Guds Ord er klar på at døden kom inn i verden ved synden (Rom.5:12-13, 1.Mos.3:3, 1.Kor.15 og 1.Mos.3:22-23). Det motsier også Guds Ord etter skapelsesuken når Han uttrykker at skaperverket var overmåte godt (1.Mos. 1:31). Med så mye død og elendighet som vi kan observere i fossilarkivet så er det lite som tyder på at ting var overmåte godt. I tillegg så var det først etter at Gud hadde forbannet jorden, etter syndefallet, at den bar fram torner og tistler, ikke lenge før, slik man kan observere i noen sedimentærlag i Canada som antas å være rundt 400 millioner år gamle (Ham & Snelling, 2010).

bilde: pixabay.com
2. Guds løfte
I 1.Mos. 9:11-15 kan vi lese om Guds løfte i form av en regnbue, om å aldri sende en verdensomspennende flom igjen. Hvis dette kun var en lokal flom, så beskylder vi Gud med andre ord å ha brutt sitt løfte mangfoldige ganger. Det har jo vært flere lokale flommer siden Noahs tid som har tatt livet av både mennesker og dyr. Hvis vi ikke kan stole på dette løftet, hvordan kan vi da i det hele tatt stole på resten av løftene i Guds Ord?

3. Hva Jesus og apostlene lærte
Jesus, som aldri syndet eller løy, refererte tydelig til syndefloden i Lukas 17:26-30 ved å si at … vannflommen kom og ødela dem alle. Her siktes det ikke til bare ”noen”, ”nesten alle” eller ”alle rundt Mesopotamia”, men ordet som blir brukt av ”alle” i grunnteksten betyr absolutt alle, hver eneste en og hele. Dette sier Jesus i forbindelse med sitt annet komme og Guds dom over alle mennesker. Og sammenhengen viser tydelig at Guds dom vil være verdensomspennende og ikke av lokal karakter.
Videre i 2. Peter 3:3-7 peker apostelen Peter på de siste tider og dommen. Han sier at det i de siste dager vil stå fram spottere, de vil med vilje glemme at jorden ble til ved Guds Ord og at ved det samme Ord stod jorden fram fra vann og gjennom vann. Så påpeker Peter at ved dette gikk den daværende verden under ved at den ble oversvømmet av vann. (v.6). V. 7 peker vel og merke mot Guds kommende dom over den nåværende verden. Her er det snakk om tre universelle hendelser: Jordens skapelse, oversvømmelsen av denne jorden (daværende verden) og Guds dom over den nåværende verden. Siden det er snakk om en global skapelse og en global dom, er det også svært logisk at det er snakk om en global flom.

bilde: pixabay.com
4. Fugler og andre dyr på arken
Et annen problem som oppstår for lokalflomtilhengere er hvorfor Noah i det hele tatt trengte å ha med seg fugler på arken (1.Mos. 7:8). De kunne bare flydd unna til et sted der flommen ikke ville ha rammet dem. Samme med de andre dyrene, hvorfor trengte Noah i det hele tatt å ta dem med seg? Andre representanter av disse dyreslagene kunne lett ha overlevd i områdene som ikke var dekket av flom. 1.Mos. 7:3 er klar på at en av grunnene til å ha dyrene med på arken var ”for å holde deres slekter i live på hele jorden. Dette hadde vært svært unødvendig hvis det allerede fantes dyr av samme slag andre steder som kunne holdt slektene i live på jorden.
Dette fører oss videre til spørsmålet om hvorfor Noah i det hele tatt måtte bygge en ark med de enorme proporsjonene Gud gav ham (L:134m B: 22m H: 13,5m)? Disse målene tilsvarer en kapasitet på minst 522 standard vogner på et godstog. Dette er over dobbelt så stort som behovet egentlig var med tanke på to av hvert dyreslag som skulle inn på arken av de dyr som vi vet om har levd på jorden (Morris, 1996). Det ville jo vært ren dårskap å bygge en så stor båt til alle verdens dyreslag, hvis flommen kun var av lokalt omfang. Videre kunne Noah og familien bare fått beskjed om å flytte et annet sted for å unnslippe flommen og dens herjinger.

5. Mennesker kun rundt Mesopotamia
Det hevdes også at det ville vært unødvendig med en flom av globalt omgang siden menneskene ikke kunne ha rukket å befolke hele verden før flommen, men bare Mesopotamia området. Men hvor sannsynlig er dette fra et bibelsk perspektiv? Vi vet at Gud gav befaling i 1.Mos 1:28 at menneskene skulle være fruktbare, bli mange, og fylle opp jorden og legge den under seg. Vi kan gå ut i fra at Adam og Eva var lydige mot denne befalingen, og med tanke på den lange levetiden på nærmere 1000 år så kunne de, deres barn og barnebarn (osv.) rukket å bli mange nok til å befolke store deler av verden på de 1656 årene fra skapelsen til flommen. Populasjonskalkuleringer viser til at det i tiden rundt flommen kunne ha vært opp i mot 1 milliard mennesker på jorden, hvis ikke mer. Hvis dette er tilfellet så ville mennesket uten tvil ha spredd seg utenfor dette lokale området (Ham & Snelling, 2010). I tillegg ville forflytting også vært lettere når vi antar at kontinentene var mer sammensatt (noe lik Pangea) før flommen.

bilde: wikimedia.org
6. De høyeste fjellene
Bibelen tydeliggjør flommens globale omfang ved å hevde at vannet dekket de høyeste fjellene på jorden (1.Mos. 7:19-20). I H.C. Leupolds kommentar til Første Mosebok nevner Leupold hvordan et slikt utsagn alene ville vært et tydelig nok uttrykk på at forfatteren pekte på en flom som dekket absolutt hele jorden (Leupold i følge Sarfati, 2011). For å utelukke all tvil, så utdyper forfatteren det med under hele himmelen (1.Mos.6:7).
Som jeg også nevnte, så vil lokalflomtilhengere hevde at flommen kun var begrenset til et lokalt område rundt Mesopotamia. Ifølge deres teorier ville Ararat fjellene, der arken landet, hatt omtrent samme høyden som i dag. Hvis denne ”jorden” kun var begrenset til et lokalt område rundt Mesopotamia og de høyeste fjellene i området var dekket med vann, så ville dette ha skapt et problem med tanke på at Arken faktisk landet på disse fjellene med sine 5137 meter (Wikipedia, 2016). Under flommen ville vannet ha holdt seg over Ararat i minst ni måneder og ifølge Dr. Henry Morris, med doktorgrad i hydroteknikk, skapt umulige hydrauliske krav til vannet som ville ha dekket disse fjellene. Ifølge Morris måtte man da anta en eggformet flom med en høyde på omtrent 5 km, noe som ikke er helt vitenskapelig sannsynlig (Morris, 1996). Vannets natur er slik at det søker sitt eget nivå. I følge Sarfati (2011) kunne dermed ikke vannet ha dekket de lokale fjellene uten at resten av verden hadde blitt berørt av det.

7. Ord som er brukt
Bibelen bruker spesielle ord når den skal uttrykke syndefloden sammenlignet med ord som blir brukt rundt lokale flommer. Vi kan finne hebraiske ord som mabbûl og greske kataklusmos brukt i sammenhengen med Noah’s flom, mens ord som blir brukt på vanlige lokale flommer er hebraiske ord som nahar, nachal, sheteph og zaram, samt det greske ordet plêmmura. Nok et eksempel på at Bibelen prøver å fortelle oss om en global flom, ikke en lokal (Sarfati, 2011).
Lokalflomtilhengere som Dr. Ross, og andre med ham vil gjerne henvise til tiden rett før Jesu fødsel når all verden skulle skrives i manntall (Luk.2:1). Han bruker bl.a. dette verset som støtte for sitt lokalflom syn. Men la oss se nærmere på ordet som blir brukt om all verden i den sammenhengen, eller verden som det mer implisitt siktes til. Det greske ordet som blir brukt her er oikoumenên. Eksperter innenfor det greske språket hevder at under tiden da Det Nye Testamentet ble skrevet og annen gresk litteratur så ble dette ordet ofte brukt for kun å henvise til det Romerske riket, dvs. at keiser Augustus faktisk gav et bud om at all oikoumenên skulle skrives i manntall, dvs. hele det Romerske riket (Sarfati, 2011, s.249).

Flere argumenter kunne blitt lagt fram, men jeg regner med at den gjennomsnittelige leser vil forstå at det er snakk om en verdensvid flom i historien om Noah og syndefloden. Det å ignorere Bibelens klare ord på området er et usunt steg vekk fra Guds Ords autoritet, både når det kommer til Hans løfter og Ordets troverdighet. Videre legger man større lit til menneskets feilbarlige vitenskap enn Guds Ord. Jeg har i tidligere artikler også tatt for meg gode vitenskapelige grunner til å tro på Bibelens beskrivelse av flommen og dens omfang. Mye av beskrivelsene i historien om Noah som jeg har henvist til er fra Guds eget perspektiv, ikke fra Noah sitt. Det er bare Gud som med sikkerhet kunne vite at alle som ikke var på arken omkom, eller at alle fjell ble dekket med vann, og at dypets kilder lukket seg. Disse ting var kun mulig for Noah å vite gjennom en åpenbaring fra Gud, og ikke gjennom vinduslukene på arken.

Kilder: 
Alexander, D & Alexander, P. (1985) Håndbok til Bibelen. Luther forlag AS. 
Ham, K. (2013) Six Days – The Age of the Earth and the Decline of the Church. Green Forest, Master Books. 
Ham, K. & Lovett, T. (2006) Was There Really a Noah’s Ark & Flood?. I: Ham, K. (red.) The New Answers Book, s.125-140. Green Forest, Master Books. 
Ham, K. & Snelling, A. (2010) Was the Flood of Noah Global or Local in Extent?. I: Ham, K. (red.) The New Answers Book 3, s.59-67. 
         Green Forest, Master Books. 
Lawrence, P. (2008) Historisk bibelatlas. Oslo, Lunde forlag. 
Morris, H.M. & Morris, J.D. (1996) The Modern Creation Trilogy – Volume One – Scripture & Creation. Green Forest, Master Books. 
Sarfati, J. (2011) Refuting Compromise. Powder Springs, Georgia, Creation Book Publishers. 
Wikipedia (2016) Ararat [internett] Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Ararat/ [lest: 26.02.2016].

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar